Dyvekes verden -

I dag har jeg utført den eneste baksiden av julaften – byttingen av gaver som er for store, for små, for rare, for mange, eller rett og slett for stygge. Det gikk relativt fint for seg, hvis man ser bort i fra de millioner andre som også skulle bytte, og ikke minst damen som dyttet meg overende i rulletrappen. Heldigvis veide forklaringen på hvordan reaksjonen var da Nikolas pakket opp Ole Ivars DVD-en fra meg, betydelig opp.

Julaften og de påfølgende juledagene var helt fantastiske. Jeg sto opp til kakao og tre nøtter til askepott. Deretter pyntet jeg meg for kirken, hørte på vikaren for presten som tydeligvis ikke viste at prekenen på julaften vanligvis pleier å handle om julekos og om å være snille mot hverandre, men derimot trodde den handlet om at: ”Dere har skitne hjerter, Gud har et hjerte av gull, slipp inn gullet, og dere vil få hjelp. Men dere kan aldri bli rene, for vi mennesker er onde.” (Jeg var sjokkert.) Etterpå var det påfølgende spisefest og en relativt dramatisk mandeljakt som sto på programmet. Akkurat denne mandeljakten føler jeg for å gå litt nærmere inn på.

Det er et kjent faktum at en slik hyperallergiker som jeg er, ikke tåler mandler. Det er nok også derfor jeg alltid får mandelen, for så å vinne en marsipangris som består av nettopp – mandler. Denne gangen hadde min skjønne (?) lillebror bestemt seg for å ta opp kampen, og hadde derfor skrelt sin egen mandel, for å sikre seieren. Dette oppdaget jeg da jeg tilfeldigvis kom inn på badet og ble møtt med et uttrykk noe lunne slik:

 

Og ble derfor straks med på det hele – dersom han delte halve premien med meg. (Ryktet gikk om sjokoladeracket i år, og det sier jeg ikke nei til) Planen min fungerte fantastisk, Sebastian fikk applaus for å ha funnet mandelen, og alle var opptatt med sitt, helt til jeg skimtet noe lysebrunt i skålen min. Åh-ja, jeg hadde fått mandelen. Dermed slo jeg til, og danset seiersdans og avslørte hele jukset til Sebastian, i en og samme bevegelse og setning. Men det var da det begynte; krangelen.

Bordet delte seg umiddelbart i to, den ene halvdelen mente at det var jeg som hadde jukset, og den andre halvdelen trodde på min forklaring. (De kjenner da tross alt min bror.) Etter en lettere matkrig, drittslenging og et par rimelig store krokodilletårer fra Sebastian, ble jeg til slutt trodd, og ble overrakt premien. Hadde det ikke vært for at vi var så mette hadde diskusjonen fortsatt langt uti nattestimen, men vi valgte å la det ligge for kvelden, og da det igjen utbrøt krangel rundt frokostbordet trakk jeg meg unna, betraktet gjengen (”JEG SÅ JO AT HAN FIKK DEN PÅ FATET SITT”, ”SE NÅ PÅ GUTTEN, HAN OSER JO LØGN”) med kjærlighet i øynene. Sukk, jeg liker familien min.

Men nå er det på tide å ha ferie på ordentlig. I morgen på denne tiden er jeg i London og risikerer livet ved å spise Jelly Beans. Jeg vet ikke hvor mye internettilgang eller shoppefri-tid jeg får, så jeg benytter anledningen til å si godt nyttår!

Og gjett hvem som fikk geit til jul da?

Nå tenkte jeg å spise akkurat så mye at jeg fortsatt klarer å rulle ned fra stolen og inn til alle gavene og sofaen. Er det rart jeg elsker denne dagen?

Nei gud, slutt å mas, presset blir for stort!
(Det var til alle de en som har spurt om oppdatering)

Jeg lever altså, jeg er bare litt opptatt av å synes synd på meg selv for tiden. En lettere forkjølelse har utviklet seg til sengeliggelse og høyt forbruk av 7th Heaven på TV2. For at dette ikke skal bli en klagepost tenkte jeg å heller fortelle litt om hva jeg har gjort denne uken, utenfor sengen altså.

På søndag jobbet jeg nemlig backstage på The Game konsert. Spenstige saker vil jeg våge å påstå, og ettersom en yo-iss utbrøt dette bak meg da jeg hang opp plakater:

”hanner esså jæla kul asså (yo)”

så hadde jeg store forhåpninger til dette, som kanskje er så langt fra favorittmusikken min som det kan bli.

The Game oppførte seg akkurat slik en rapper som har blitt skutt 5 ganger og som har tatovert LA på kinnet sitt burde. Han entret rommet sammen med de 15 største menneskene jeg noen gang har sett, og kommanderte meg, (omkalt av han feiteste til ”food lady”, fordi vi begge ble enige om at navnet mitt ikke fungerte på engelsk, og fordi jeg serverte han majones med skiver på) til å komme med sprit og champagne og egentlig alt jeg hadde som inneholdt en viss prosent alkohol. Deretter gikk han på scenen med buksen på knærne (søren, jeg glemte å spørre om den var sydd fast i boxeren, jeg skjønner ikke hvordan den ikke faller ned når den er UNDER rumpen), og så strippet han av seg et og et plagg, før han rundet av med å dra alle jentene opp på scenen, og så dra 20 av de med seg opp back stage.

Vel bak tok han den peneste (les: hun med størst utrigning) med seg inn på rommet alene, før de resterende ble nøye utspurt av de 15 store mennene, om slike viktige og elimentære spørsmål:

”You hoes got ID's? You must be old enough to fuck”

Og de med ID fikk komme inn i rommet til rumpeinspeksjon. Yes sir. De stilte seg altså frivillig opp for å la disse 15 mennene kjenne på og føle på og knipe på. De med best bootie fikk bli med på hotellet. Heldiggriser.

Ellers ble jeg god venn med bodyguarden med hvalrossbart og bodyguarden uten barn, men da den ene av de (se bilde) begynte å spørre om jeg hadde kjæreste (Yes, and he is meeting me just now, coming right from his karate lessons. I better go find him), så fulgte jeg et av mine mange livsmotto:

”Aldri stol på en mann som er like bred som han er lang, og som har Chicago Bulls lue”,

og nektet å gå inn i rommet alene igjen.

Alt i alt var dette en strålende kveld, og ettersom jeg ble sliten og ikke orket å ordne buksen som satt seg fast i sokken, kombinert med at jeg snublet i trappen (han med et lite og et stort øye lo av meg) og deretter slet med en relativt defekt og haltende fot, så følte jeg at jeg passet så godt inn som overhodet mulig.

Og det var vel egentlig det eneste nevneverdige jeg har bedrevet, bortsett fra at jeg i dag stakk ut kakemennene fra deigen mamma hadde forberedt til meg (offisiell historie: jeg laget kakemenn helt alene), og så sier jeg noe som egentlig er helt stikk i strid med mine prinsipper: Alle i Bergen må løpe på kino for å se reklamen! Reklamefilmen som jeg har laget er nemlig å skue der, og ikke minst pryder min modne stemme voiceoveren. Jeg ble først refusert vel og merke, fordi stemmen min var, i følge den alltid så hyggelige læreren min: ”umoden, skingrende, ognårskaldulæreåikkesnakkesåfort,Dyveke?” Så jeg satte meg inn i et modent modus, og resultatet er vel det mest voksne jeg noen gang kommer til å høres ut som. Jeg måtte kompensere med å lage rare lyder og leke unge etterpå.

Nå skal jeg til min tante å lage drops! Tradisjoner og sukker går som hånd i hanske, eller som drops i munn om du vil. Snadder!

- Kom igjen!
Sa pappa.
- Men jeg vil ikke!
Sa jeg.
- Jo!
- Nei!
- Jo!
- Nei!
- Jo!
- Kanskje...
- Jo!
- Kanskje…
- N Å! (så skal du få lov til å tenne stearinlys etterpå)
- Ok da.

Jeg satt foran TV-en og storkoste meg med te og Kongen av Queens da pappa kom brasende inn på rommet mitt med masse papirer og denne formaningen. Det viste seg å være en så tydelig oppfordring på brev fra plan, om at det nå var på tide å skrive brev til fadderbarnet vårt, at han hadde funnet ut at han måtte ta affære. Og affære i hans verden betyr å tvinge meg til å gjøre noe.

Vi har hatt fadderbarnet Menradis fra Zimbabwe i ganske mange år nå. Det hele begynte med at familien satt samlet rundt skjermen en kveld og så på et sånt ”bli fadder” program, og jeg som 10-åring med en ekstremt slitsom stemme når jeg ville ha noe, ville ha ”en sånn liten unge med store øyne”. Problemet var egentlig det at vi ikke fikk en liten unge med store øyne (propaganda på høyt nivå), men derimot en jente med ganske så små øyne, og ingen plastikkposer på beina, men en teit hatt. Det verste var kanskje at hun var like gammel som meg. Eller, det var det vi trodde, når sant skal sies har alderen variert på de ulike brevene vi har fått der hun har tegnet tigere med fem bein, og skrevet at hun ønsker seg sokker. Men hun var i alle fall ikke den lille 2-årige søsteren jeg alltid hadde ønsket meg.

Så, med tanke på at jeg kun hadde sendt henne brev en gang før, (grunnen er åpenlys) og fordi jeg ikke orket å diskutere med pappa denne gangen, så var det på tide at min karriere som plan-fadderbarn-brevskriver startet. Heldigvis fikk vi med et stort brev der vi skulle fylle inn ting, og jeg angrep det hele med stor iver. Derfor, til hjelp om du også skulle ha et fadderbarn som ikke har fått brev på alt for lenge, (og det er sikkert mange av dere), så tenkte jeg at jeg skulle oppfordre til litt julesnillhetved å vise hvordan det skal gjøres. Jeg føler jeg er inne i en god periode, og siden jeg har geit på ønskelisten min, og nå faktisk gjør dette, så tror jeg at min karma er rimelig god for tiden. Om ikke Menradis gjør meg til sin helt nå, så vet ikke jeg. Jeg ser for meg at hun drømmer om meg på natten, med et sånt ”klikk-klakk-plyste-innoverpust-hikk” språk som utgjør et heiarop.

1. Det første man må gjøre er å merke av på kartet hvor man bor, og hvor fadderbarnet bor. Jeg vet ikke hvorfor, men hey, hvis arket sier man skal gjøre det, så gjør man som arket sier. Her vil jeg slenge ut et tips om å sjekke litt geografi først. Det gjorde ikke jeg, så jeg tegnet en stor runding der streken til landsnavnet sluttet, og ikke før etterpå fant jeg ut at landet lå et helt annet sted. Jeg gjorde det opp med å tegne en rød prikk på Bergen, og antar det holder.

2. Selve brevet var slettes ikke lett å skrive. Etter jeg var ferdig fant jeg ”fadderbarn mappen”, og der lå et brev jeg hadde skrevet for 5 år siden. Det sto akkurat det samme der, bare med mindre skrivefeil. Jeg åpnet ganske så treffende med ”how are you”, fordi jeg leste i ”hvordan kommunisere – mappen”, og der sto det at folk i Afrika kunne bli fornærmet om man ikke var hyggelige, og hevne seg med å skrive usammenhengende og overhøflige brev. Og det vil jeg jo ikke ha noe av. Videre skrev jeg hvem jeg var, hvem familien min var, og prøvde å unngå setninger som "Heihei, du bor i et land der det er tørke, mens her har det regnet i snart 50 dager. Men nå gidder jeg ikke å skrive mer, for jeg skal se på tv inne i huset mitt. Et hus er forresten, om du ikke visste det....?"  Så isteden fokuserte jeg på den eksotiske kulden, før jeg avsluttet med enda en hyggelig frase av samme kaliber som inngangsfrasen.

3. Det neste punktet var å lime inn noen ting fra Norge. Jeg fant ut at hun sikkert ikke syntes at plastikkgress fra fotballbanen (som var det eneste jeg kom på) var så veldig kult, så jeg laget et julekort med et hjerte og litt grantrær på, og innså først etterpå at jul kanskje ikke var helt kjent der nede, men jeg gadd ikke å forklare hva det var. På det siste brevet fra henne fikk jeg også noen tegninger av noe jeg ikke visste hva var, så sjansen er vel stor for at hun liker det sånn. Her vil jeg foreslå for deg å tegne en krussedull og late som dere har en liten unge i familien. Jeg angrer på at ikke jeg gjorde det.

4. ”Tegn en tegning” sto det på det neste tomme stedet på arket. Her har du muligheten til å gjøre opp for tidligere misforståelser, så jeg tegnet vårt flagg og Zimbabwe sitt flagg (Som faktisk er litt stygt, en and oppå en stjerne, og noen striper med fargene som ingen andre land vil bruke) i salig forening, for å liksom symbolisere dette fadderskapet, før jeg tegnet meg og Sebastian med hjerte, og en geit. Det var noe hun kunne relatere til, og jeg turte ikke å tegne henne med de små øynene og den stygge hatten.

5. På vei ned mot bildene tegnet jeg noe som egentlig skulle være hjerter, men jeg fant ut at jeg kunne legge dette punktet åpent for tolkning, så det også kunne se ut som fugler. Merk dere at jeg hele tiden bøyer meg etter hennes behov, det er slik du også må tenke.

6. Bildemessig var jeg litt hemmet av en printer i trassalderen, så det ble svarthvitt-bilder, og min strålende ide var at jeg skulle ta litt aluminiumsfolie, som jeg skulle gjøre helt glatt og gjøre om til et ”speil”, og så skulle hun kunne se i det og være en del av gjengen. Vel, det gikk ikke helt som planlagt, men jeg tegnet et smilefjes, og et smilefjes er jo hyggelig.

Så det mine kjære, dette er altså oppskriften på et perfekt fadderbarnbrev. Avslutningsvis slo jeg til med glitter både her og der, for å vise min kjærlighet. Glitter er alltid bra. Jeg gleder meg til svar, og ”thank you for the glitter, you my hero are”, til forandring fra ”I like eat poridge” som det sto forrige gang.

Tralalala:
Hvilken dag er det i dag?
Hvilken dag er det i dag?
Jo det er stemme-på-Dyveke-på-poll-og-i-kommentarfeltet dagen!

 

 

Og nå over til andre underholdende ting.

Endelig gir TV-Norge oss en doku som ikke handler om feite folk, og det var på tide. Ikke det, fett er alltid fett, men noen ganger trenger man litt forandring i hverdagen. Ukens doku handler om det motsatte av fett, men jeg tror den blir fet for det om. Den handler om en mann som bruker steroider, og som nå har kommet i Guinness rekordbok for å ha verdens bredeste overarmer. Jeg merker meg at han er med i rekordboken, og alle som er med i den er folk jeg synes fortjener en doku. (Det er jo bare å ta en tur innom hjemmesiden og titte litt. Min favoritt er kategorien ”human body”)

Det beste med denne dokuen er nok likevel tittelen på engelsk. "The Man Whose Arms Exploded ". Hahahaha. Trenger du en bedre grunn til å se den på?

Hva: Dopet til bristepunktet
Tid: I dag (søndag) klokko 20.00
Sted: TV Norge (så klart.

Innhold: (i følge TV-guiden) (The Man Whose Arms Exploded) Britisk dokumentar. Gregg Valentino er den offisielle innehaver av tittelen "Verdens største biceps". Hans overarmer måler hele 68,5 cm i diameter! Gregg innrømmer åpent sitt bruk av steroider og synthol for å oppnå målet sitt, og hans åpenhet har rystet mange. Misbruket førte også til at armene hans en dag fikk nok - og eksploderte!

Forventningskurve: Dette er en litt ny dokumentar merker jeg. Jeg har sett dokumentaren om han lille gutten med store muskler, men jeg har ikke sett en dokumentar om en mann med kjempesvære armer før. Jeg har bare sett bilde av han og armene, så jeg lever egentlig i håpet om at dette er det eneste store med han, og at han har pitteliten pinglete kropp. Det ultimate hadde så klart vært om bare den ene armen var svær, men det får jeg heller spare til en annen dokumentar. Finnes sikkert noen sånne også.

Uansett. Jeg forventer meg litt sjokkfaktor, jeg forventer meg helst film, men jeg godtar også bilder av en sprukket arm, og jeg forventer meg egentlig ikke så mye mer. Jeg tror ikke dette er en av topp-ti dokuene, men så lenge det handler om en mann fra den berømte boken med syke folk i, og ikke minst inneholder noe som sprekker, så sitter jeg benket foran TVen. Tror det blir bra med litt forandring, og jeg tror at jeg i alle fall ikke får lyst til å gå på trening i morgen. Men det har jeg aldri.

Ellers vil jeg si at  tune in tumårråw, for hete rykter forteller om en liten ”Dyveke-skriver-brev-til-fadderbarnet-sitt” spesial. Det blir nok bra.

I dag møtte jeg en fyllikk. Han så bedende på meg med det ene og halve øyet som gikk min retning (det siste halve klarte jeg ikke helt å bestemme meg for om så på meg eller på flasken jeg holdt i hånden) og sa

"ynsjyld, du har vel ikkje en krone eller to til åvers?"

Og siden han hadde plassert seg strategisk der man betaler i parkeringshuset, så gikk det liksom ikke å si "Jeg har desverre ingen småpenger på meg" når han hørte lyden av pengene som maskinen vekslet for meg. (Jeg synes forresten han skal ha kudos for en slik strategisk plassering. Noen som driver med markedsføring burde huket han inn før det er for sent.)

Da jeg likevel hadde bustet at jeg hadde penger til overs, så slengte jeg til han en tier, og da han da sa:

"Tusen takk, du skjønnar, eg samlar inn til polferd uten ski og stavar",

så tenkte jeg at jammen, jammen meg hadde han ikke fortjent den tieren. Kulere fyllikk skal man lete lenge etter.

 

Herregud, det var da svært da! Dette innlegget begynner faktisk å bli gammelt nå, blogsoft klikket og lot meg ikke poste det. Nedsig.

Vi har hatt tentamen to dager på rad, og skal jeg være helt ærlig, så er det dritkjedelig. Det er grenser for hvor lenge det er gøy å finne morsomme nynorskord og sette dem inn på steder man vet de ikke hører hjemme, bare for kulhetens skyld. Sånn ca halvveis kjørte jeg meg helt fast, og jeg fant ut at jeg måtte finne på andre måter å underholde meg selv på. Først tegnet jeg masse på klementinen min, gav den både ansikt, øyenvipper og barskt arr på haken. Men så fant jeg ut at den kunne jo spises, og sjokoladen var det ingenting igjen av allerede 2 min etter start, så jeg spiste likegodt klementinen raskt og brutalt. Resten av tiden underholdt jeg både meg selv og Eirin i godt over en halvtime med å tegne en fisk på hånden min. Resultatet kan du se her:

Aaah, the joy! Stilen min ble ikke så veldig bra, om du skulle lure.

Jeg var forresten skikkelig snurt da jeg fant ut at vi måtte skrive for hånd i år, noe som er ekstremt primitivt i forhold til at vi til vanlig bruker pc hele skoledagen. For det første har jeg et grep om pennen som ikke ligner grisen, og som resulterer at samtlige av mine vakre fingre blir røde og hovne. For det andre har jeg en umennesklig evne til å få papirkutt, og for det tredje savner jeg ctrl+z. Jeg savner det faktisk så mye at jeg vurderer å kjøpe meg en sånn, men i forhold til det nerderyktet jeg allerede har pådradd meg, så tror jeg at jeg kanskje skal la være.

Uansett.

 

Ellers kan jeg rapportere om noen ekstremt (u)musikalske naboer for tiden. Sayid kommer tydeligvis i julestemning ved å høre alle-de-dårlige-rappernes-samlete-verker om og om igjen, og jenten i underetasjen prøver, legg merke til prøver, å lære seg julesanger på piano. Jeg håper det faller noe hardt ned i hodet på henne. Jeg har jo nevnt at den ene naboen har en ting for å spille buekorpstrommer om natten, og det nyeste i rekken er at min bror har dratt frem gitaren. Foreløpig har han prøvd seg på Hurt, og fingerspillet litt på Fur Elise, men jeg kan ikke si at det var lett å kjenne noen av delene igjen. Jeg mistenker han for å ha startet dette som en slags kampanje fordi jeg har stjålet tv-kabelen fra han. Og telefonen. Og internettet. Men er man eldst så er man eldst.

 

Nå tenker jeg at jeg må leke litt med fisken på hånden igjen.

Vørdsam helsing frå Dyveke.

 

Jeg elsker lister. Virkelig. Å skrive en gjøreliste får meg til å føle meg flink. Jeg trenger ikke å måtte kunne stryke ut alle punktene på listen min, det bare føles godt å få dem ned på papiret, så jeg slipper å bruke krefter på å tenke ut hva jeg ikke har gjort. Men i dag kan jeg vel ikke akkurat si at jeg har overgått meg selv i flinkhet. Av de 13 punktene jeg skrev ned klokken 1 i dag, så har jeg bare fullført punkt nummer tre, som er å drikke te. (Når sant skal sies, så har jeg gjort det to ganger, så jeg har vært litt flink.) Og dette er punkt nummer 7, å blogge altså.

Jeg begynte på punkt nummer 2 også, forresten. Det var å finne ut hvilket kapittel jeg har prøve i, men før jeg kom meg så langt (fra sengen og bort til sekken for å finne boken) så klarte jeg å ødelegge favorittpennen min. Jeg gjentar det samme som jeg sa til min venn Per da jeg forklarte hendelsen: Det innebar fitnessball og fot. Så da måtte jeg så klart sette i gang en slags audition for alle pennene mine, der jeg lot alle gjennomføre de samme oppgavene, slik at jeg til slutt kunne kåre en ny favoritt.

Jeg tror jeg brukte opp all tiltaksheten min i går. Da var jeg så giret over at det var desember og at det var helg og at jeg ikke hadde noen planer eller noe jeg måtte gjøre, at jeg ryddet både min bror sitt rom, mitt rom OG jeg vasket badet. Jeg hadde også såpass stor julefølelse at jeg utforsket den harrye siden ved meg selv, og hang opp julelys på rommet mens jeg nynnet på en julesang. Jeg oppdaget forresten at jeg ikke kan den ordentlige teksten på en eneste en. Jeg kan bare de versjonene jeg lærte bakerst i klasserommet på barneskolen. ”Santa Lucia, dreit oppi lia” og ”Nå har vi vaska golvet, og vi har børi ved, nå sett vi oss å ser på at skolen brenner ned”. Så det gikk mye i de sangene i går. Funket det.

Men i dag har jeg mistet litt av gleden over at det er desember. Jeg var så lei november i går, at jeg gav desember alle gode tanker og masse tiltro. For november har lurt meg. Det har regnet hver dag – noe som jeg til slutt ble enig med meg selv om at jeg kunne overleve med, så lenge vi slo regnrekorden og jeg fikk følelsen av å være med på noe stort. Men så valgte vi å slå en annen rekord istedenfor, den med tidenes varmeste november. Og det synes jeg relativt lite om, med tanke på alt regnet.

Så, til tross for tiltroen, ja, jeg tenkte til og med at i år kommer jeg til å vinne på flaxkalenderen min, så innser jeg nå at bortsett fra julaften så er ikke desember så veldig mye bedre enn november. Ikke foreløpig i alle fall. Det har fortsatt ikke vært tørr bakke, i går haglet det så hardt sidelengs at jeg ikke kunne høre tv-en, (men buekorpstrommene fra naboen klokken 3 om morgenen da han hadde fest, de hørte jeg) og da jeg våknet i morges hadde jeg klart å knuse skjermen på mobilen i søvne. Også var det den pennen da.

Jeg gir opp.

Forresten. Til alle dere som har sendt meg melding for å forsikre dere at jeg fikk med meg dokuen i dag, det var veldig søtt! Jeg fikk den så klart med meg, men jeg fant ut at jeg ikke ville anbefale den, siden jeg er litt motstander av den store prosentandelen av dokuer som omhandler feite folk for tiden. Hva med de andre som har skavanker? Har ikke de også rett til å komme på tv?