Dyvekes verden -

Jeg har ikke tid til å blogge så mye nå.

Offisiell historie:
Jeg holder nemlig på med å øve til en skikkelig vanskelig naturfagsprøve, og jeg er utrolig flink til å gjøre det jeg skal. Faktisk, så har jeg øvd i heeele dag, og jeg pugger alt på rams og sidelengs og baklengs, og det er snart ikke et eneste grunnstoff jeg ikke kan.

Den ekte historien:
Vel, kort fortalt har jeg ikke tid til å blogge fordi i dag har jeg:
1. Lalalala – nynnet på en sang – lalalala
2. Spilt dette
3. Spilt litt dette
4. Fått ny rekord i dette
5. Følgt masse med på dette

Når det kommer til punkt 5, så har jeg enda ikke tilgitt morgenutgaven for å ha gitt meg den linken. Men det er veldig spennende. Det er et kamera satt opp ved et vannhull i Afrika! Så langt har jeg sett masse på, og fått sett både aper og et villsvin som kranglet med en fugl. Målet er å se en giraff eller en elefant. Eller en skilpadde! Å kjære gud, gi meg en skilpadde!

Oi… Nå hører jeg lyder (har det på i bakgrunnen) og i følge mine ører som er ekstremt jungel-lyd-identifiserings gode, så kommer lydene fra noe jeg ikke vil gå glipp av. Har ikke tid til dette! Lover å komme sterkere tilbake i morgen.

Iiih, det var en antilope!

Men nå er det øving til prøve som står for tur...
Ooooog der var vi i gang med punkt 6 gitt. Dette.

 

Oppfølgerdokumentarer er ikke noe man dukker for ofte over. Somregel har historien som er blitt dokumentert enten en klar slutt, eller så har personene gått i skjul fordi de har innsett at det kanskje ikke var såå smart å stå fram med sin fetish om folk med amputerte lemmer, ol.

Men da det først skulle komme en, så var det ikke overraskende at det var om denne. Jeg har tidligere nevnt den første delen i et innlegg om dokumentarer generelt, der jeg med mangel på den riktige tittelen kalte den "Gutten med en 20 kilos svulst i munnen" og påpekte at den var meget givende. Jeg spådde også at det skulle komme en oppfølger (Haha, jeg er god!!) ettersom at etter svulsten var fjernet, oppsto det nye problemer. Jeg hadde jo håpet at den nye problematikken skulle bli til en dokumentar kalt "Gutten med en 3 meter brei leppe”, for leppen så rimelig brei ut spør du meg, men slik ble det altså ikke.

Hva: Med svulst som ansikt II
Tid: Førstkommende søndag kl 20:00
Sted: TV Norge (så klart)

Innhold: (i følge TV-guiden) (Boy With a Tumour for a Face 2) Dokumentar. TVNORGE har tidligere vist dokumentaren om fem år gamle Novemthree som ble funnet innesperret i en landsby på en liten øy i Indonesia. Lokalbefolkningen trodde gutten var rammet av svart magi. Derfor ble ikke svulsten, som dekket hele hans ansikt, behandlet før hjelpearbeidere tok ham med til Taiwan. Denne nye dokumentaren viser hvordan det gikk med den lille, tapre gutten, etter operasjonene. Dessverre måtte han til slutt gi tapt for sykdommen

Forventningskurve: Den første dokumentaren var fantastisk. Den inneholdt både det triste, den høye -shit- faktoren, og den lykkelige avsluttningen i real hollywood-stil, så derfor er alt jeg kan klare å tenke nå: Huff. Jeg liker ikke at jeg allerede i TV-guiden får vite at det hele vil ende med at denne gutten dør. Det er nesten så jeg bare derfor ikke vil se den. Dette blir for trist for meg, og jeg ser ikke på dokuer for å grine.

Sjokkfaktoren er jo på en måte borte etter alle detaljene vi fikk se i den første dokumentaren, og den lykkelige delen som veier opp for humordelen i andre dokuer som ikke omfatter like alvorlige temaer, uteblir. Jeg er villig til å gi den en sjanse, for hele historien er absolutt dokumentarverdig, men jeg mener egentlig at vi ikke hadde trengt denne. Jeg likte å leve i god tro om at gutten levde videre, dog med et større sikleproblem. Men jeg får konkludere med at kanskje blir jeg positivt overrasket, kanskje blir jeg skuffet, men uansett blir jeg nok underholdt.

 

Her er en side om denne gutten. Advarsel, sterke bilder! (Som sier ganske mye om hvor god den første var.)

SHIT! Jeg måtte skru av, klarte ikke å se den ferdig. Og det sier alt, tror jeg.

Planen for dag i dag var å gjøre noe fornuftig. Jeg bestemte meg fort for at jeg hadde lyst til å gjøre noe fornuftig i kategorien å sortere noe, og Tine foreslo at jeg skulle rydde i klesskapet for å finne ut hvilke klær jeg ønsker meg til jul, det er jo viktig å ha slike ting klarlagt tidlig. (Spesielt ettersom jeg hørte en dame i byen for to uker siden som var i total panikk mens hun hveste til mannen ”nå er det faktisk bare SYV uker til jul. Jeg snakket med søsteren din, hun er ferdig allerede. Gud, tenk om jeg ikke blir ferdig!”) Så jeg erklærte det for en strålende ide.

Nå har jeg vel egentlig ikke kommet så langt enda da. Men jeg har skrevet liste over fra jeg ønsker meg til jul! Ettersom jeg ble rimelig raskt ferdig med følgende ønsker:

-         Døgnrytme

-         Overskudd

-         Struktur

Så begynte jeg å surfe litt. Og plutselig hadde jeg dukket over reklamen ”Geit til Jul”, og med den tittelen var den bare for god til å ikke trykke inn på. Det hele er et tiltak fra Kirkens Nødhjelp, og poenget er at for 250 kroner, så kan man gi en geit til en familie som trenger en. For et fantastisk tiltak! Jeg skal jo innrømme at til tross for hvor mye jeg egentlig ønsker meg en selv, så er det kanskje ikke det mest praktiske å satse på når man bor i en leilighet i sentrum. Ikke det, jeg hadde jo utvilsomt sett ekstrem kul ut på tur i parken med en geit i bånd, men ideen om å eie en som jeg plasserer hos en annen familie som trenger den, er jo mye bedre.

Jeg er overbevist, geiter er vidunderlige dyr. Jeg vet ikke om noen andre dyr som fungerer som både mat (hrmft), drikke, gjødsling og luking, samtidig som de kan være bestevennen din. Jeg har googlet fram et bilde, og I rest my case. Jeg tror heller ikke at noen andre dyr kan se så bra ut under så mange krøller.

 

 

Så til jul ønsker jeg meg en gave som forandrer verden. Noe jeg også synes er veldig fint, er at den første killingen den får skal gies til en annen familie, og etter hvert som rekken går har man plutselig gjort noe godt for en hel landsby. Og med tanke på at jeg til slutt kan skryte på meg å ikke bare eie en geit, men faktisk en flokk med geiter, kanskje jeg til og med kan skorte på meg tittelen geitebonde og samtidig får slippe lukten, brekingen og denne såkalte positive gjødslingen, så synes jeg dette er ganske fett. Til og med får jeg en sånn:

 

 

Jeg skulle bare ønske at det fungerte på samme måte som med fadderbarn. Jeg kunne godt tenke meg å ha bilder av den fra den tok sine første skritt, gav sin første melk, fikk sin første kjæreste, fikk sin første nye hårsveis (gjerne medsendt en liten hårlokk å ramme inn.) fikk sin første killing, og den provisoriske tegningen og fotavtrykket. Og ikke minst skulle jeg ønske jeg kunne få kalle den Per. Men det er ikke hver jul jeg kan skryte på meg å gjøre en god gjerning, så den gode følelsen (jeg blir jo rent varm inni meg bare av å skrive om det) får holde i denne omgang.

(Og Asshild, dette er sikkert noe for Gunn Samantha, om du trengte en god idè.)

Det pågår litt av en kåring for tiden. Etter Den Gyldne Q fra Esquil, er det nå Tordenbloggen som skal kåres, med initiativ fra Hjorten. Dette foregår på en litt annen, og etter min mening mye bedre måte. 128 blogger har blitt nominert, og nå er de trukket inn i grupper på 8, hvor det skal komme 4 videre fra hver pulje. Det stemmes på en og en pulje, og kun i 24 timer. I dag er det blant annet jeg som er i ilden. Jeg var ikke forberedt på å komme inn i gamet så tidlig. Det er viden kjent at jeg ikke akkurat er tidlig ute av meg, så jeg var innstilt på at slik skulle det også bli med denne kåringen. Så hadde ikke Tine tipset meg om det på forhånd, hadde jeg kanskje fått sjokk eller besvimt eller noe. Hjortens podcaster er sykt spennende!

STEMME GJØR DU HER.

Jeg skal ikke lyge, jeg vil videre.  Og for å komme videre må jeg jo da selvsagt ha stemmer! Hvis jeg kommer videre, så blir ikke dette den siste ”stem-på-meg” post, så jeg tenker jeg skal spare litt på kruttet. (Med det mener jeg tårene, tryglingen og kyssingen av føtter.) Jeg har laget noen snertne og overbevisende buttons, kun til deg. De kan du bruke i hele perioden, og du kan bruke de akkurat som du vil:

Du husket å stemme, sant? HER! Men bare en gang.

Jeg merker forresten at buttons er min ting. Siden jeg startet min karriere har jeg laget en med en panda på, en med "Mr.Cool" på til daddyen min når han feiret bursdag, og en nydelig sjarmerende og skeiv giraff til min venn Per. Etter hvert har jeg også avansert med glitter! Fint å vite at om alt annet skulle slå feil, så har jeg noe å falle tilbake på.

Jeg tror dette har vært den beste helgen i hele år. Jeg er skikkelig storfornøyd med meg selv i dag, merker jeg. Og det tiltross for at jeg hadde fredagsfølelse på lørdagen, og derfor burde hatet at det var søndag i dag, og ikke minst fordi det så langt har regnet hver eneste dag i november.

Det hele begynte med at jeg etter en god og lang lur på fredagen, kom akkurat så for sent til Kings Of Convenience-konserten at jeg ikke rakk å sette meg ordentlig til rette før de oppfordret folk til å slå seg ned helt nede på gulvet langs scenen. Og slikt sier man jatakk til. Så jeg storkoste meg der jeg satt uthvilt og akkurat så langt fra scenen at om jeg hadde hatt lyst, kunne jeg ha groupie-tatt på Erlend Øye da han shaket på den lille nerdestussen sin. Det var jo bare en bonus at pengene jeg hadde betalt for å komme inn, skulle gå til en slik veldedig sak som trikkeskinner. Jeg støtter alltid noe som kan forkorte min 10 minutters lange gange inn til sentrum.

Det pleide å være jeg som hadde kontrollen på nabolaget. Det var jeg som fant det fascinerende å holde peilingen på hva naboene lagde til middag. (Et par bør absolutt kutte ned på løken) Det var jeg som så naboen på andre siden tilbrede et festmåltid uten en tråd på kroppen. (Ekstremt ekkelt) Og ikke minst var det jeg som fikk med meg at de to etasjer under kranglet så mye at hun ene ikke ble med på 3 ukers ferie til Thailand, men derimot hoppet ut av taxien omtrent i fart, og laget så mye jubalong at det nesten kunne høres over buekorpset. Men i det siste har rollene på en merkelig måte blitt byttet om her i blokken. Og jeg liker det dårlig.

Det begynte med at tidligere nevnte "Sayid" flyttet inn i kollektivleiligheten ved siden av vår. Med seg brakte han tradisjonen om popcorn til middag, smugrøyking på terrassen, og ikke minst en god del rimelig jallamusikk, og jeg var lenge i fyr og flamme over dette nye tilskuddet i blokken. Men det var før jeg begynte å innse at oftere enn jeg egentlig likte det, så sto han fra sitt rom, og så rett inn i leiligheten vår. Og så slo det meg: Om jeg blogger om han, kan han blogge om meg?

Så, om innlegg i en blogg i noen lunne denne duren skulle dukke opp:

”…Så, jeg spionerte litt på naboen igjen. I går lagde hun faktisk toast i bare undertøyet. Ikke sånn sexy undertøy, men en stor grønn truse, og en merkelig topp med en frosk på. Heldigvis rakk jeg akkurat å se ned i den hvite lekkerbisken av en mac jeg har, da hun så bort her. Tror ikke hun mistenkte noe, selv om hun raskt returnerte med joggebukse og genser. Senere på dagen oppdaget jeg henne da hun så Hotell Cæsar på kjøkkenet, mens hun spiste en av sjokoladene som broren ettertrykkelig hadde sagt i fra om at var hans. Etterpå så jeg henne danse den merkeligste dansen jeg noen sinne har sett. Jeg åpnet vinduene for å høre musikken, tror kanskje det var noe SClub 7, hun sang med på en ekstremt usjarmerende måte i alle fall. ”

Eller

”…Hun naboen min som alltid bråker sånn – lurer på hva hun holder på med, men det er alltid noe som velter, og det høres ut som noe som spretter (fitnessballen) – var ute på kjøretur igjen i går. Jeg må alltid følge godt med når hun skal rygge ut, for han ene naboen med hvit pannelugg fortalte meg at hun hadde krasjet bilen til søsteren hans før. Og da jeg var ute for å ta meg en smugrøyk her om dagen, så hang hun ut av vinduet sitt for å følge med på den nye spanske familien som holdt på å flytte inn. De var i full krangel om en lampe, og hun holdt på å le seg i hjel, det onde mennesket. Jeg mistenker henne også for å ha puttet reklame i postkassen min, selv om den meget klart er merket med en ”nei til reklame” lapp. Æsj, nå kom den ekle lukten derfra inn her igjen. Har aldri møtt noen som drikker så mye kakao som henne før…”

Ikke tro på det!

Om noen hadde sagt til meg at den største trusselen mot regnskogen i dag var plakatforbruket i Bergen, så hadde jeg ikke tvilt på det. Er der noe jeg selv har opplevd, er det at plakatkulturen er elendig. Jeg har ikke mye erfaring fra arbeidslivet. CV-en består nok av litt vaskedame her og der, men mest av alt plakatopphenger. Faktisk startet min karriere allerede i år 2002 og sist jeg sjekket var det ingen stans i effektiviteten. Å være plakatopphenger er kanskje det hardeste yrket jeg kan tenke meg. La meg fortelle litt nærmere.

For det første inneholder dette yrket en del risikofaktorer, som oftere enn ofte fører til skade:       

• Stiftemaskin
• Tapedispenser
• Papirkutt

Stifemaskinen er kanskje det kuleste med hele jobben. Jeg føler meg sjeldent så handy som når jeg drar opp min nyinnkjøpte og glinsende stiftemaskin med stiftestørrelse 6-8 mm som det tok meg 1 og en halv time å finne fram til på Clas Ohlson. (Jeg er ikke typen som spør etter hjelp, og når jeg endelig måtte krype til korset, så var det kø bestående av en narkoman som skulle ha batteri til den helt flett nye mobilen sin som så mistenkelig stjålet ut. Det tok sin tid.) Forrige gang jeg var ute på tokt, hadde den hengt seg opp. Da jeg på en-to-tre klarte å supermannfikse den, så innså jeg at jeg formerlig lyste av stolthet. Verre gikk det da jeg skulle ta på sikkerhetslåsen for å ikke stifte meg selv, og så klarte jeg å stifte votten fast til vesken. Hypokonderen i meg sier at den dagen stiften går i meg isteden, ikke er langt unna.

Tapedispenseren er ikke min venn. Tapedispenseren har brun ekkel tape som lager en grusom lyd, og jeg har enda ikke lært meg hvordan jeg på fancy måte kan bite den av sånn som jeg har sett folk gjøre på tv. Den er også en stor skadefaktor, ettersom den har en taggete kant som visstnok skal brukes på tapen, men som har kuttet meg i fjeset to ganger, og ødelagt en kjær genser. Når jeg ikke dummer meg ut og taper meg selv fast, så er den grådig god på ustiftbare flater da, det skal den ha.

Jan Eggum-plakatene er de verste i verden. Jeg tror de er laget av skarpere papir enn de andre, for sist jeg hang opp disse hadde jeg papirkutt på samtlige av mine ti tommeltotter. Og papirkutt er underdreven smerte!

For det andre inneholder dette yrket en del stressfaktorer, som ikke alltid gjør arbeidet like lett gjennomførbart:

• Regn
• Vind
• Store plakater
  

Det at jeg bor i Bergen, hvor det regner omtrent 90 % av mine arbeidsdager, gjør ikke akkurat plakatrundene mine til en fryd. Da det i tillegg kommer vind, og plakatene mine flyger rundt i alle retninger mens jeg løper som en tulling (som har klart å teipe seg selv fast i seg selv), så skulle jeg i grunn ønske jeg var ansatt som fredsmegler eller noe annet som bare er bagateller i forhold.

Stressfaktoren med store plakater kan jeg trekke tilbake til Jan Eggum-plakatene igjen. Jeg er helt overbevist om at en stor mengde yrkesskader kommer av at man skal pakke sammen en for stor mengde plakater (i mitt tilfelle 50 stk x 2), for så å prøve å løfte de. Det må ha sett hysterisk ut da jeg rett og slett tippet bakover i et øyeblikk uten kontroll over ballansen, på vei ut av plakatkottet.

Fra det første møtet mitt med plakatopphengeryrket og fram til nå, kan jeg se en tydelig forskjell i fremgangsmåte og taktikk.

Da jeg for første gang var utstyrt med stiftemaskin, regulering og godt mot, gikk jeg løs på de forskjellige opphengsstedene på denne måten: ”Jah, skal vi se. Den plakaten er gått ut på dato, den der er det to av, og hvis jeg flytter denne her for De Musikalske Dvergene (å herregud så skuffet jeg ble da jeg fant ut at de ikke var dverger på ordentlig) så kan jeg kanskje få skviset inn den ene min her.” Med andre ord, jeg plasserte plakatene mine nøye, og uten å ta andres plass.

Da jeg etter et par timer passerte det samme stedet igjen, og innså at mine plakater var rett og slett nedtapetsert, eller verre; revet ned, så innså jeg også de harde fakta: plakatverden fungerer ikke sånn. Det er faktisk helt sykt hvordan den faktisk fungerer. Enten så tapetserer du over alt, eller så mister du plassen din omtrent før du har hengt dem opp. Så dette er ikke min feil altså. Jeg er faktisk veldig i mot det, men skal man overleve, så må man gjøre det som kreves av en! Egentlig er dette merkelig, ettersom jeg på fire år bare har sett en annen plakatopphenger, men sånn er det altså.

Derfor, da jeg på lørdag fikk i oppdrag å henge opp litt Dybdahl og The Game, så gikk jeg for fullt inn i min viktige rolle. Som dere ser, ingen nåde for de som ikke spiller etter reglene:

 Jeg ber nå om to ting.

1. Rett oppmerksomheten mot prioriteringen av ordentlige artister, og, vel… Den andre artisten
2. Ikke fortell dette til sjefen da.

Jeg har nå hatt gleden av både tannlege og legebesøk på under en uke. Som en følge av det, føler jeg meg både frisk og hullfri, og ikke minst vil jeg si at nå har rimelig god kontroll på kongefamilien og de fleste idolartistene.

Tannlegebesøket bekreftet at jeg fortsatt hadde null hull, men legebesøket var mest festlig. Det var desverre dårlig utvalg på venterommet mitt denne gangen, så etter jeg hadde lest både Hjemmet, Norsk Ukeblad, KK og en brosjyre om ømme brystvorter, så fant jeg ut at jeg måtte jeg underholde meg selv. Jeg holdt en stund statistikk over antall crocs på sykepleiere (ca 1/5 har. Den mest populære fargen er rosa, men det er også en stor del oransje i omløp) så bekreftet jeg teorien min om at det var flest høye leger en god del ganger, før jeg fant ut at jeg skulle se hvilke privilegier de hadde på det andre venterommet.

Greit nok at det andre venterommet var større og at det var flere folk der, men jeg skjønte likevel ikke hvorfor de skulle få ha kakaomaskin og ikke jeg. Følelsen av sjalusi gikk derimot rimelig fort over, da jeg oppdaget prisen på herligheten. 3 kroner for en kopp. Jeg ble giret. I min iver over dette jeg hadde vært totalt uvitende om i hele tre kvarter, så fant jeg fram en 20 kroning, og før jeg rakk å ta den i hullet merket ”penger”, så kastet jeg den rett bak meg hvor den ble fanget under et svært skap.

Jaja, tenkte jeg. Jeg hadde jo flere penger. Så, jeg fant frem, traff denne gangen hullet, og mens jeg forsøkte å på en fiffig måte både hente vekslepengene og kakaoen på en gang, så veltet jeg hele koppet utover venterommet som jeg egentlig ikke hadde noe å gjøre på. Jeg rakk å tenke at Haukeland er et sykehus som er spesialist i brannskader, og at det måtte være flere i den lille tilskuerflokken jeg etter hvert hadde samlet rundt meg, som gjenopplevde traumatiske minner i hodet sitt. Men så kom det tre små indiske vaskemenn for å ordne opp i katastrofen, og jeg prøvde på nytt å få meg en kopp kakao.

Stresset over det store kaoset jeg hadde forårsaket, og ikke minst det jeg antar var banning fra den ene inderens side, gjorde at jeg klarte å bestille en kaffe istedenfor kakao. For mange er ikke dette noe krise, men det er egentlig nok koffein bare i selve kakaoen til at jeg blir liggende oppe halve natten, så jeg satt den til side, forsøkte på nytt, og kunne endelig med glede ta en slurk av kakaoen.

Det var vel akkurat i øyeblikket da den dansk-tyske legen min stakk hodet rundt hjørnet og sa ”Dyvechge?”, jeg innså at jeg hadde brukt 29 kroner på 3-kroners kakao, og at det hadde vært en grunn til at den var så billig.

Men gøy hadde det vært uansett.

 

Jeg hadde tenkt til å prøve meg på videoblogging, fordi jeg fikk en utrolig morsom telefonsamtale her om dagen som ikke kunne gjengis like bra skriftlig som med mine stemmeetterligninger, tonefall og ansiktsutrykk. Så jeg rigget opp det super-high-tech webkameraet mitt fra 8. klasse, og skulle akkurat til å showe off litt skuespillerskillz, da dette skjedde:

(Arg, det går ikke ann å sette film rett inn i bloggen, så du må trykke her)

Hypokonderen i meg sa at dette var da slettes ikke bra, så jeg avbrøt videobloggingen, lagde meg en kopp te, satte meg under ullteppet, hentet masse snytepapir og Ole Brumm-varmeflasken og ikke minst paracet, og så syntes jeg synd på meg selv isteden. 8 sekunder videoblogging er jo en start, men kan ikke akkurat skryte på meg noe helt fantastisk noe. Det finnes et filmklipp av litt fitnessballkunster, om jeg klarer å oppdrive det skal jeg heller legge det ut her senere.Hvem vet, kanskje jeg rigger til igjen? Men akkurat nå spiser jeg sjokolade.