Dyvekes verden -

Hva tenker du når du ser dette bildet?

De fleste tenker sikkert "æsj". Den har jeg iallefall hørt før..
Ja, bildet er av tungen min.. Og ja, den er rar.

Alle har et talent. Noe som de er flink til. Noe som de kan best. Noen er flinke til å synge. Noen er flinke til å danse. Noen er flinke til å spise. Og noen er flinke til å spille tetris. (misunnelig).  Jeg er vel egentlig mer i klassen med de som har virkelig merkelige egenskaper. De med verdens lengste nese, eller verdens lengste ørehår. Jeg har en merkelig tunge. Den kan lage krøll:)

Det er en helt utrolig meningsløs egenskap. Ikke kan jeg redde verden. Ikke kan jeg stjele fra de rike og gi til de fattige. Ikke kan jeg spille inn plate, og la inntektene gå til gatebarna i Brasil. Ikke kommer jeg i guinnes rekordbok. Ikke kommer jeg i avisen. Ikke blir jeg rik. Ikke får jeg jobb. Jeg kan kun krølle. Krøllekrøllekrølle. Kanskje jeg kan reise rundt med et sirkus? Dyveke - The tunge krøller? Ville du betalt for å se på meg?

Jeg fant ut av denne egenskapen min når jeg var 15 år. Altså tok det noen år før jeg oppdaget at tungen min faktisk kunne brette seg innover. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fant ut av det. Jeg vet jeg øvde litt. Og så plutselig skjedde det. Og så ble jeg hektet på å gjøre det. Og så ble jeg redd for at jeg "skulle bli sånn".  Men det har jeg altså ikke blitt.

Tenk så kult da. Når noen spør: Kan du gjøre noe spesielt? Så blir det stille. Alle hører en trommevirvel inni hodet sitt. Såå: TADA! Jeg slår til med en krøll. Det får meg nesten til å føle meg som superwoman. Jammen ligner jeg ikke på henne også.

Jeg har fått høre at tungen min ligner på en blomst. Det høres jo fint ut.. (: Så kom Eirin og sa den lignet mer på en kjøttetende blomst. Grr. Jeg vet ikke jeg. For min del ser den jo ut som en helt vanlig tunge. Men er desverre ikke alles oppfattning det. Hva synes du?

Uansett. Missunnelig? Ville jeg også vært.

Det du ser her er et bilde av mailen jeg fikk fra bodycare for en liten stund siden. Yes, they are back! Den supre timingen fikk meg til å legge den ut her. Jeg mottok den nemlig rett etter at bodycareadvokatene hadde ringt til blogsoft-sjefen og sagt at personen som er omtalt i innlegget mitt (her)  føler seg støtt, og om jeg kunne være vennlig og fjerne det.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet og fjernet det såklart. Vel, det var før mailen kom. Jeg antar da at dersom bodycare faktisk tok seg bryet med å finne frem til bloggen min, og lese innlegget (litt stolt over det egentlig), så burde de også ta poenget: jeg vil ikke bli kontaktet lenger. Slike handlinger krever konsekvenser, og derfor la jeg ut igjen innlegget. Ikke min feil.

Også må jeg si at jeg bemerket noe heller sjokkerende i til-feltet.  "Dyveke Giant Nilssen"? Ah what? Forklaring kreves.

Ettersom mailen var sendt fra en @noreply mail, så tenkte jeg at jeg skulle svare her:

---

Til: Body FATPEOPLE care
Fra: Dyveke Giant Nilssen

Hei bodycare, det er meg igjen!

Jeg retunerer svar til dere ettersom jeg fortsatt ikke er interessert i å gjøre noe med vekten min.
Nei, det er ikke sykdom eller arbeid som er grunnen til at jeg ikke starter. En annen årsak er det nok: jeg er ikke feit. EVT vil jeg gjerne at dere definerer vektproblemer.

Ellers må jeg si at jeg har ikke mangel på motivasjon, og familie og venner støtter meg akkurat så mye som de må i kampen mot dere.

Det er også hyggelig at jeg har fått sett slike fine bilder av "Chriss 20" i en smekker ullgenser, som endelig har blitt kvitt litt av vekten sin. Hurraklappklapp.

<Hei, mitt navn er Dyveke og jeg er avhengig av tetris.>
<Hei Dyveke!> KlappKlappKlapp.

Nei, det er ikke helt situasjonen enda, men noe sier meg at jeg ikke er langt unna "AT". Anonyme Tetrisoholikere. Jeg har vært avhengig av tetris en god stund nå. Foreløpig er det bare meg det går utover, men en dag går det kanskje utover familie, venner, økonomien, jobben, vekten, formen (både mentalt og fysisk) og nattesøvnen. Foreløpig får det meg bare til å slappe av. Et litt friskt skudd i hverdagen. Men etterhvert må man ha mer, mer, mer. Jeg blir redd meg selv når jeg skriver dette.

Jeg har etterhvert utviklet meg til en dreven kjenner. Det er ikke alle tetris-spill som blir godkjent under mine krav. Favoritten er denne , men andre er godtatt f.eks denne eller for de litt mer viderkommende: denne. (Ja, jeg prøver å få flere avhengig. Tviler egentlig på at det finnes AT, men kanskje vi kan danne en sammen?)

Ellers, så kommer jeg aldri opp på highscore listen, tiltross for mine vidunderlige skills! Hva er gale med meg? Rekorden min er vel 25 000 eller noe, på den første linken, mens high scoren er 546 724. Noe som er helt sinnsykt. Jeg trekker det tilbake, spørsmålet er ikke hva som er gale med meg, men hva som er gale med deg? Du med highscoren, hvis du leser dette. La meg tippe at du
a) Bor i indre inderste sogn, og sliter med vanvittig tregt internett
b) Ikke har et liv, ergo masse masse masse tetris spilling.
Og siden jeg er veldig sikker på at det er sånn du er, så er jeg ikke så veldig missunnelig. Ikke egentlig. Bare litt. Damn.

Det finnes tetris mesterskap. Der er det faktisk litt penger å hente. Det er nesten så jeg vurderer å slutte på skolen, slutte med mitt sosiale liv, ja, tilogmed slutte med blogging, for å legge meg i hardtrening på tetrisfronten. Sitte oppe hele natten å øve, planlegge taktikk, og trene fingrene opp til å bli raskere og bedre. De kan alltid bli raskere og bedre. Eller ikke, men hvordan i all verden lever de som er med i world tetris championship? Lever de på vann og brød i et rom med tetris, og kun tetris? Er de trent opp fra byrjan av,  tatt ut av barneflokken i en alder av 3 for å bli trent opp til å bli verdens beste tetrisspiller?

Dette er for øvrig min helt. Mitt idol. Også kan han tas som skrekk og advarsel, og han er selvfølgelig velkommen i AT.
 
Ellers: Tetris fører til total avhengighet, onde drømmer om natten (jeg drømte at jeg ble en tetrisbrikke. Den helt firkantete, den DÅRLIGSTE) og ikke minst kramper+gangsperr i diverse fingre etter mye spilling. Er det verdt det? SÅ ABSOLUTT!!!

Og helt til slutt. Den ultimate debatten. Hvordan uttales egentlig tetris? Tetris eller Tettris? Big dilemma.

Killerduckene har slått til igjen! Denne gangen har de overgått seg selv. La meg fortelle fra begynnelsen av. (Mitt forrige innlegg om disse morderiske krekene finner du her)

Idag snødde det i Bergen. Utrolig nok. Men også beklagelig nok. Det har gått opp for meg at endene ikke kommer til å fly vekk i år. De venter på den hvite snøen, slik at de kan kamuflere seg. Så skal jeg gå gjennom parken og TRO at de er vekke, mens de ligger der og bare på sitt neste offer: meg. Skrekk og gru, håper det ikke kommer mer snø i år!

Jeg er forresten også veldig skuffet over at det ikke er en suicidal and i denne flokken. Den kunne hett Per. Jeg hadde sett klart for meg at nå som dammen var oversvømt og gikk helt ut i bilveien, så skulle den suicidale Per, som også var lederen, lede hele andeflokken ut i veien midt på natten (uten at de andre skjønte at de var midt i bilveien) og så skulle det helt tilfeldigvis komme en svær trailer. Dramatisk, but thats life.

Men da jeg gikk gjennom parken idag innså jeg at det desverre ikke var tilfelle. Isteden var det en ekstremt sulten og høylydt flokk som møtte meg. Jeg gikk i stor ring rundt, men de kom løpende mot meg med et morderisk blikk. Derfor bestemte jeg meg idag for at det var på tide å se frykten i øynene. Jeg ble stående. Jeg så spente øyne følge med meg i parken: Den gamle mannen som alltid sitter på den grønne benken, den narkomane som bor på benken vedsidenav. Jeg følte forventningspresset, og det var da det skjedde...

ANDEN NØS PÅ MEG!

Og tar jeg ikke helt feil, så var det med vilje. Jeg trodde ikke ender kunne nyse. Så feil kan man ta. Og hypokonderen i meg blomstrer med ett opp. Jeg er overbevist om at anden smittet meg med fugleinfluensa! Jeg snur, løper den lange omveien hjem, og kryper så fort som overhodet mulig til sengs. Jeg føler meg slapp. Jeg føler meg syk. Jeg er helt sikker på at jeg har fått fugleinfluensa, og banner over at ikke jeg har hamstret medisin.

Jeg snakker med en venninne og klager min nød. "Jeg føler meg virkelig slapp". Men ikke noen trøstende ord derfra. "Du føler deg alltid slapp Dyveke" er alt jeg får tilbake. Phøy.

Jeg lever fortsatt. Men det er såvidt. Idag skal jeg ikke gå gjennom parken. Det tør jeg ikke. Jævla ender. De er ikke som andre ender, forstå det! For andre ender står ikke på en fot mens de ser på deg. Og nyser på deg. Men det gjør disse altså. Og det er sykt skummelt i grunn. Steven Spielberg, hvis du leser dette... Ide? THE RETURN OF THE KILLER DUCKS. Jeg hadde iallefall sett den.

Jeg har fått meg en sånn derre hypermoderne (eventuelt er det bare jeg som er treig) fitnessball. Og jeg angrer.

Dette er monsterballen fra helvette. Man skal liksom kunne trene alt med den, men noe er feil med min. Den trener ingenting. Den gir meg kun skader og nærdøden opplevelser. Dermed kommer jeg til konklusjonen om at det jeg nå skal skrive om, er den andre onde tingen som har kommet inn i livet mitt i det siste kun for å skade meg.

The Evil Fitnessball Per-Arild.

Etter uttalige forsøk så konkluderer jeg altså med at enten er det jeg, eller er det Per-Arild som er evneveik. Og ettersom det er jeg som skriver, så får jeg bestemme, og jeg bestemmer at det iallefall ikke er jeg som er den svakeste av oss. In your face Per!

Så. Hva har egentlig fitnessballen gjort for meg? Har den gitt meg en lekker og smidig midje? Tror ikke det nei.. Har den gitt meg slanke og muskuløse overarmer? Nope, ingen antydning engang. Har den gitt meg en missunelses verdig ballanse, og ikke minst rakere og bedre holdning? NADA, NULL, ZERO, FLOPP!

DERIMOT, Har den gjort meg blå på steder jeg ikke visste kunne få blåmerke? Stemmer. Har den har gjort meg til latter for sålangt over 8 personer, hvorav minst 3 av dem har fått en varig hikke på gjennomsnittlig 30 minutter som et resultat? BINGO! Har den gitt Nikolas enda en måte å plage meg på? Indeed it has. De 4 siste timene, MINST, har jeg tilbringet med Per-Arild på mitt hode, ettersom Nikolas finner det ganske interresant å se på at jeg får like mye panikk hver gang han slår meg med den. Jeg begynner å bli lei.

Derfor utlyser jeg en liten konkurranse. Dersom noen kan fortelle meg hvordan denne fitnessballen FAKTISK fungerer, så ville jeg blitt fra meg av glede. (Det blir altså premien, en glad Dyveke) Dette tipset bør da helst ikke være relatert til at jeg må se på instruksjonsfilmen. Slikt nedverdiger jeg meg ikke til. Bruksanvinsninger er for de som spiser paprika. Og særlig for de som spiser boller med rosiner i, altså ikke meg. Dessuten så jeg utenpå dvden at jeg ikke vil like den. Damen satt nemlig midt oppå ballen i meditasjonsstilling, jeg har PERSONLIG bevist at det er umulig og vil forårsake varig ryggskader, og ikke minst store skader på både parketten og den engang hvite veggen.

Både saklige og usaklige forslag mottas altså med takk. Nå skal jeg legge meg. Jeg ser Per-Arild, som ligger i stolen, god og rund (etter jeg med en pumpe som var på størrelse med et navlelo slet for å pumpe den opp i flere lange timer) og den skuler ondt på meg. Jeg skuler ondt tilbake. Dette er krig. Den må temmes, det kommer til å bli hardt, men jeg vil og skal klare det. Men først må jeg klare meg gjennom en natt med onde drømmer om onde baller og ikke minst navnet Per. (Arild)

JEG TRENGER HJELP!

---