Dyvekes verden -

Oi. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje meg. Ikke i denne graden i alle fall. Hele helgen har jeg lidd av Leius-Internettus-Sykdommus, også kalt Lei-Av-Internett-Syndromet. Et av symptomene er gjerne følelsen av at du har "sett alt", og at internett ikke lenger bringer noe nytt. Jeg brygget på dette hele uken, det er vel noe som går, og jeg har ikke orket å være noe særlig på nett etter skoletid. Til vanlig når jeg kommer hjem fra skolen, kan jeg ikke vente med å slenge meg ned på sofaen og flippe opp lappisen. (Hoho, for å si det på en tekno-slang-ish-måte.) Men på fredag kom jeg hjem, slang meg ned og... Gadd ikke å se på pc-en en gang. Jeg slo den faktisk ikke på før søndag klokken 9 eller noe, og å frivillig ha en pause på 2 dager, det er... Vel... Ulikt meg.

Så denne helgen har jeg faktisk måtte gjøre andre ting. Som f. eks å spionere på naboene. Vi bor i blokk, og er vel ikke akkurat den familien som er den største delen av fellesskapet. Jeg oppdager nye naboer til stadighet, og de lengste samtalene jeg har er av typen der jeg åpner postkassen (som er den eneste i blokken uten nei-til-reklame-klistrelapp) og alt faller ut. Naboen min som jeg er ganske sikker på at lider under komplekser for høyden sin, eller mangelen på høyden sin er vel mer sannsynlig, starter samtalen med en overlegen mine.
Nabo: "Var det noe interessant i posten i dag da?".
Jeg blir snurt. Meget snurt. Han så jo hva som var i posten min. Tenk å ødelegge dagens høydepunkt for meg på den måten.
Dyveke: "Faktisk bare reklame" Som om du har noe med det å gjøre din gnom.
Nabo: "Du må få deg et sånt klistremerke" Sier han, og tapper kjærlig på sitt.
Nabo: "Så slipper du det".
Dyveke: "Slipper? Det er vel ikke noe å slippe. Jeg liker reklamen jeg." Sier jeg, og hermer etter hans klærlige tapping. Det var faktisk leketøyskatalog i posten denne dagen, med haloweenspesial og alt, og jeg har alltid synes det er helt snadder. Reklamen er posten til meg, siden det ikke er så mye annet som kommer min vei. Da naboen merket min motvilje, og panisk forsøkte seg på en "Det er i 2. klasse du går nå, eller?", når han klart og tydelig vet at jeg er stor og voksen og faktisk går i 3., så syntes jeg ikke at denne samtalen lenger var noe poeng å ta del i. Jeg samlet sammen den halve regnskogen som utgjorde tilbud og fantastiske priser, trippet snurt opp trappen, og tenkte for meg selv at han kunne virkelig ikke være en millimeter over 150, og at han kanskje var det tørreste mennesket i hele verden.

Heldigvis, hvis man ser bort i fra han som liker smalahåve og buekorpstromming på natten, de med den morderiske katten, og ikke minst han som påstår at vi er i slekt fordi han på en eller annen creepy måte har slektforsket på det, så er jeg ganske så fornøyd med de andre naboene mine. Jeg oppdaget på fredag en som var PRIKK lik Sayid fra Lost, så jeg er rimelig overbevist om at han som laget den serien fikk sin inspirasjon fra han, og at det kommer til å dukke opp andre karakterer fra serien om jeg bare er tålmodig. Og naboen på andre siden av gården lager mat naken. (Det finnes bildebevis.)

Ellers var jeg på Stadion på søndag. Min kjære pappa kjøpte billett til meg, og etter jeg hadde pakket meg godt inn i så mye klær som mulig, så var jeg fit for fight. Jeg har laget et sånn type referat, bare med viktige hendelser sett fra mitt point of view:

PreGame: Det regner, men heldigvis er jeg godt innpakket, og til tross for at pappa skremte meg og sa "nei, jeg sparte 20 kroner på det, så plassene er ikke under tak", og jeg forsto akkurat så sent at det bare var tull så han rakk å le av meg, så satt jeg da tørt og varmt under tak. Christian hadde nøye informert meg om at Brann fortsatt hadde 1% sjanse til å vinne gull, og derfor satt jeg for hans del og krysset fingrene inni votten akkurat for det.

1 Kampen er i gang!
1 Brann får corner med en gang, men heyheyhey, hva er det jeg har spottet bak meg? Det er vel ikke tilfeldigvis en homofil fotballsupporter? Første jeg hørte han sa var i alle fall "nei guuuuud, han har klippet seg. Og se det småfrekke skjegget da". Dette kan love bra.
5 Juhu, de på raden foran meg flyttet seg slik at jeg kunne ha beina på setet. Deiliig.
6 Gjesp. Til og med jeg kan se at ting ikke er helt på stell her.
9 Ey! Det var et frispark! Men hvorfor? Hvahvahvahva skjedde? Kjæregud, gi meg en slowmotionfunksjon i hodet mitt.
10 Åja, det er slowmotion på storskjermen.
18 Det dinget på tavlen, og igjen snus alle hodene seg samtidig. Det er nesten litt søtt. Vi jubler! Ettersom at Christian har drillet meg litt, forstår jeg at vi jubler fordi vi er nærmere vår ene prosents gullsjanse.
22 Men, hva har vi her? Alarm! Alarm! Bedreviter på raden bak meg. Åårh, jeg hater bedrevitere.
23 Gult kort! Jeah! Action! Mere blod!
28 Enda et gult kort. Men det fikk jeg ikke med meg helt, for jeg sms-maniaet til Eirin, samtidig som jeg spent fulgte med på hunden til politimannen. Fine voffen.
33 Jeg har lyst på pommes frittes.
34 Eller er det "opphøgde potteter" det heter? Det er en sånn teit reklame til det. Har lyst på det uansett.
38 Jeg tvinger Sebastian til å gå å kjøpe poteter med krydder på til meg.
43 De andre scorer. Buu. Jeg lar meg i et øyeblikk rive med og lager lyder og peker truende som de andre. Men, som den homofile bak meg sa, "nei guuud så skitten drakten hans er blitt. Derfor gidder ikke jeg å spille fotball. Grisesport". Jeg er helt enig.
45+ Jeg har fått pommesfritten min, og med den løser også Brann. Jeg tror de spilte ut i fra min vellvære. MÅL!
PAUSE            Hvorfor piper vi på våre egne spillere? Usaklig. Og hva er det jeg hører over høytalerne? Pauseunderholdningen er KORPS? Heldvigvis hører jeg ingenting, får knasket maten min i fred, og hvorfor i all verden står alle de andre? Jeg har da ikke betalt for sitteplass for å stå!
46 Vi er i gang igjen, og jeg er i full gang med å sluke brusen min.
50 Jeg ser en downs! Ikke bare en downs, men en kineser med downs! Det er første gang i mitt liv. En merkedag.
54 En skadet mann! Herlig. Og det ser ut til at det er en større skade enn type "ånei, han bustet til håret mitt, straffe!!!"
55 Jeg tok feil.
58 Han som alle syntes var så kjekk da vi gikk i 8.klasse scoret igjen! 2-1! Det er guttene sine det.
61 Han ved siden av meg har spist noe dårlig til middag.
63 Iih, dette er faktisk litt spennende.
68 Jeg må på do.
72 Lurer på hvor sure de andre blir hvis jeg presser meg forbi hele raden for å gå på do.
76 Hvorfor bytter de ut han tidligere-kjekke, det er jo han som er best?
78 Jada bedreviter, vi skjønner det der vi og.
83 Jeg angrer på at jeg drakk hele den colaen.
84 Jeg fant en 50-lapp i lommen! Oh hvilken lykke! Jeg er rik! Lurer på om de har kakao her.
87 Jeg følger nøye med på kampen, faktisk. Det er spennende. Men jeg innser at jeg må passe meg for å gå for mye på stadion, for magesår-grunnet-dårlig-sesong ligger i familien.
90+ Kampen er ferdig, og jeg søler ut en halvfull brus på min klatreferd nedover setene. Men det spiller ingen rolle, GRATULERER BRANN!

Nevnte jeg at jeg så en kineser med downs? It made my day.

Esquil har laget en sånn fancy avstemning. Jeg innser jo at jeg ikke kan vinne mot Tine (Les kommentar på forrige innlegg, hun drømmer om meg for tiden!) Så du får faktisk lov til å stemme på henne (og meg), for det er ikke å komme unna at det alltid er like spennende å lese om hvordan hun vandrer rundt i et ikke-mandarin-spisende-land, omgitt av jenter som har guttenavn, og gutter som har lamaer. Men så lenge jeg ikke havner helt nederst på listen, så er jeg veldig fornøyd. Stemmen slenger du inn i høyre marg. (Men vent til du er hjemme, vil ikke bli diskvalifisert for noe juks her.)

Og jeg føler at denne harmoniske tegningen jeg har lagt inn, skal sette deg rett i den riktige stemme-stemningen.

(Takk til BrittM for nominasjon, forresten. Veldig gøy! Og nye kilder forteller meg at Elisabeth også tenkte på meg! Føler meg beæret:)

EDIT: Avstemningen er over (så derfor er ikke mitt navn der lenger), og ettersom jeg var midt i en god middagslur, så må jeg finne meg i å vente på resultatene en stund. Men synsk som jeg liker å tro at jeg er, gratulerer jeg Tine allerede!

Noe (Eller mer noen. Som nynorsklæreren min, kanskje) sier meg at nynorsk ikke er helt min ting. Jeg liker å bruke fascinerende (og jeg er overbevist om at i en eller annen del av Norge, så er de helt ekte) ord som ”kvishøveleis” og ”kvartargangar”. Men etter tilbakemeldingene jeg får, er det kanskje ikke helt rett.

Tilbakemelding 1 : ”Det er heldigvis noko bra nynorsk her!”
Tilbakemelding 2: ”Sjå på rettinga mi når det gjeld nynorsken din. Du skriv meir rett enn feil:-)”

Og når jeg prøvde å ikke overdrive helt, kuttet til og med ut ”topplaik” og ”sjølvestesagt”, så fikk jeg denne:

Tilbakemelding 3: ”Ein del bokmålsord har sneke seg inn, ser eg.”

Det er godt å se at hun ikke gir meg skylden. Det er jo ganske tydelig at det er ordene som sniker seg inn helt av seg selv. Jeg har ikke noe å gjøre med det, i allekvertefalle.

Shit, jeg sliter.

 

I dag har dyveke.net bursdag. Det kan ikke gå uanfektet hen. Tenkte jeg skulle ta en rask liten follow-up på saker jeg har skrevet om gjennom dette året.

Denne bloggen startet i grunn helt uten mening. Ikke at den har så mye mening nå heller, men… Jeg satt en skoletime og kjedet meg, og jeg hadde et behov for fjase litt.  Jeg visste ingenting om rekkeviden av det å ha en blogg. Jeg visste ikke hva en bloggsfære var, eller at folk ble venner på tvers av blogger. Dette var derfor heller aldri mitt mål. Likevel er jeg ganske så fornøyd med oppsluttningen jeg har fått her. Og at jeg har fått link hos både Tine og LordX og ByensBesteBosted og mange av de andre bloggene jeg leser regelmessig, er jeg kjempe takknemmelig for! Blir like glad hver gang jeg ser navnet mitt i en bloggrull. (Som er enda et av disse nye ordene jeg har lært meg.)

Den ordentlige starten fikk jeg likevel ikke før jeg skrev om Body Care. Da de fant ut at de ikke likte det jeg skrev om dem, ringte de sinna-telefon til sjefen for blogsoft, og så tok sjefen for blogsoft kontakt med meg og sørget for at jeg fikk meg mitt eget domene. Det var i grunn greit.

Siden bloggstart har jeg skrevet 52 innlegg (ikke så veldig mye å skryte av i grunn, det er jo bare 1 i uken, men så er også en god del av dem mer enn lange nok...) og jeg har fått 573 kommentarer. (Og sikkert 3000 kommentarer med spam som jeg har slettet.) Fornøyd jeg! Men nok om dette, jeg skulle skrive litt updates.

Body Care:
Dette fantastiske firmaet har jeg skrevet om tre ganger. Det startet med en uskyldig krangel mellom meg og Nikolas, og har i grunn enda ikke endt. Til tross for flere klagemail får jeg nemlig fortsatt månedlige oppdateringer, som er adressert ”Dyveke Giant Nilssen”. De inneholder alle som en enda en ny grunn til at jeg skal slanke meg, sammen med enda et lekkert før-og-etter-bilde av en "Ola" eller "Gunn Therese". Det fryder meg derfor at det Body Care ikke vet, er at jeg har oppgitt telefonnummeret deres på russekortet mitt sammen med kommentaren ”Hils fra meg”. Hoho. Jeg er så fornøyd med meg selv akkurat nå.

Killerducks:
Etter at disse gjessene jaget meg både her og der, og ikke minst smittet meg med fugleinfluensa, har vi laget den fantastiske filmen om disse vesenene, ”Gåsehud”. Det gjorde at jeg og gjessene på en måte har inngått en slags pakt. Den går ut på at jeg går gjennom parken på den ene siden, og de holder seg på den andre. Tror de etter hvert forbinder meg med store kameraer, bustete mikrofoner, og venner som prøver å stappe dem inn i telt, og med andre ord er jeg ikke like fristende som jeg en gang var. Og når det kommer til den fantastisk dårlige filmen, så skal jeg høre med mine klassekamerater om de er enige i at vi skal youtube-den (med fare for å få en del mindre saklige kommentarer tilbake, det er jo ikke akkurat et mesterverk av en film), så dere kan få se. Hihi.

Fitnessballen:
Hvem her har glemt fitnessballen? Ingen kan glemme Per-Arild! Etter mange fine forslag om hvordan jeg skulle bruke den, fant jeg til slutt ut at jeg ønsket meg et stativ til den, så jeg kunne bruke den som stol. Siden ingen enda har tatt hintet, så bruker jeg den for tiden som fotskammel, og det funker utrolig greit for alle parter. Bortsettfra når han er i veien, og jeg blir sur og vi sloss litt. Men trening brukes han heldigvis ikke til lenger, og det har med ett blitt utrolig mye mer fredelig i heimen.

Tetris:
Jeg spiller fortsatt tetris. Daglig. Herregud, en jente må jo få ha noe å slappe av med! Og jeg vurderer også fortsatt å starte AT: Anonyme Tetrisoholikere. Det kunne virkelig trengtes. Særlig ettersom jeg har smittet en del med denne ukristelige aktiviteten det siste året. Men slapp av, jeg er fortsatt best.

Krøll på tungen:
Utrolig nok har ingen enda mailet meg og spurt meg mer ut om tungen min. Derimot legger folk ut sine tungekunster på youtube (og hallo, jeg kan jo gjøre alt det der jeg og, samtidig som jeg spiller tetris faktisk!) og får masse oppmerksomhet. Jaja, Kent har i alle fall sagt seg villig til å betale for å se på min tunge. Og det setter jeg fortsatt stor pris på.

Bilkjøring:
Bilkjøringen min fikk masse oppmerksomhet her. Tydeligvis synes folk at å lese om hvordan jeg ikke takler høyre/venstre, og virkelig ikke takler ryggingen, er kjekke saker. Jeg tenkte jeg skulle opplyse om at den 12. juni klarte jeg faktisk å få lappen. Jeg fikk aldri skrevet noe om det her, da jeg var for opptatt med å kjøre. Hele tiden. Kjørelæreren min har etterlyst at jeg ikke har skrevet noe om det her, og det må jeg i grunn få gjort en dag. Men akkurat nå synes jeg det holder å nevne at det gøyeste med å kjøre bil er at jeg kan ta bilde av tjukke damer når jeg stopper for de ved overgangsfelt. Også bilsnop da, som er et nydelig tiltak.

Og ellers… Katteskrekken min er fortsatt like stor, buekorpset plager meg fortsatt like mye (herrejemeni, det er oktober, ta en pause!), jeg har som en reaksjon på han her, fått meg en ny midlertidig lege (han er herlig. Snakker en blanding av tysk og dansk, vi forstår ikke hverandre med et ord, men likevel forstår han at det er magen jeg har vondt i og ikke ørene), og jeg er fortsatt like glad i dokumentarer.

Ooog det var 1 år med veldig viktige temaer tatt opp på dyveke.net. Jeg merker jeg er klar for et til. Men nå skal jeg spise kake og synge sang for meg selv. Forhåpentligvis går feiringen bedre enn den gjorde her. Håper og at Eirin har bedre kontroll på fløyte-tingen sin enn den moren der. Hipphipp!

Det er så koselig når praten rundt middagsbordet på mirakuløst vis kan dreie seg om så mye på en gang. Vi har en tendens til å alle si noe, uten å gi noen som helst respons på det den andre sier. Og vi starter alltid et helt annet sted enn der vi slutter, noe jeg i grunn satt relativt lite pris på i dag.

Sebastian- Muhammed i klassen min får penger for å ikke spise svinekjøtt. Han bruker dem på wienerpølser.
Dyveke – Ser mistenksom på maten sin. Hvorfor heter dette egentlig fårikål? Lets face it: Dette er bare får. Hvem spiser kålen? Jeg stemmer for nytt navn. Fåri.
Pappa – Jeg tror egentlig grunnen til at muslimer ikke spiser…
Mamma – Ser kritisk over bordet. Dyveke, ikke ta så mye salt på maten din! Du ødelegger nyrene dine og dør.
Dyveke – Strør demonstrativt litt mer salt på. Er det noen som husker når dokuen begynner i dag?
Sebastian – Pirker lett på arrene sine - Mamma, kan jeg ikke få litt fuktighetskrem? De strekker.
Dyveke – Pirker hardt på arrene hans - Haha! Se! De har tilpasset seg miljøet sitt. Det ene der har fått hår, og det andre begynner å få kviser.
Pappa – Ser lengselsfylt ut i luften. Vi må spise raspeballer en dag, ordentlig husmannskost vet dere.
Mamma – Jeg leste i avisen om en mann som hadde fått orm i foten, og den hadde strandet i tåen!
Dyveke – Vi spiser… Men etterpå vil jeg gjerne lese!
Sebastian – Det har jeg og. Bare at mine bor i arrene. Det er liksom min form for kjæledyr. Siden jeg aldri har hatt det selv.

Det blir helt stille rundt bordet i det mamma våger å si det alle tenker.

 Mamma – Men det er jo ikke sant. Vi hadde jo pinnedyr…

… Jeg har ikke hatt mange kjæledyr. Karrieren min ser akkurat sånn ut:

• Som 4-åring hadde jeg snegler i en bøtte i gangen, som mamma for guds skyld ikke fikk sette utenfor ettersom jeg hadde flest i gaten og derfor var kulest.
• Som 6-åring hadde jeg rumpetroll som jeg holdt liv i med å stjele fiskemat fra naboen.
• Og som 8-åring ble jeg lovet et hamster dersom jeg klarte å holde rommet mitt ryddig i en måned. Jeg fikk aldri hamster.
• Til jul som 10-åring fikk jeg pinnedyr.

Men først, hva er et pinnedyr? Jo, det er akkurat hva det høres ut som. Det er en pinne. Som ser ut som et dyr. Eller omvendt. Jeg var altså 10 år, og som kjæledyreier relativt uerfaren da jeg åpnet opp gaven fra min tante og onkel året 1998. Gaven var et bur med to pinnedyr i, og dette åpnet for en rekke reaksjoner i året som fulgte.

Min tante og onkel er snille mennesker. De ville bare at hyperallergiske meg også skulle ha en venn på flere enn to bein. En jeg kunne snakke med, en som kunne bli min beste venn, en som kunne lære meg å ta ansvar og en jeg kunne kose med. Jeg hadde store forventinger, og var strålende fornøyd med den nye situasjonen de første ukene. Det tok i midlertidig ikke lag tid før jeg i grunn fant ut at det eksisterte ingen av de egenskapene jeg var blitt lovet, i mine nye venner.

For det første var de særdeles utspekulerte, og for det andre var de… Ja, hva skal jeg si…? Produserende. La meg forklare.

Som navnet pinnedyr tilsier, så var det ikke alltid like lett å se forskjellen på eføybladpinnen (som er den eneste kosten et pinnedyr verdig), og selve dyret. Dette var derfor kanskje det mest hyppig brukte rømningsforsøket. For rømningsforsøk var det mye av. Jeg tror at pinnedyr bruker det meste av livet sitt til å tenke ut hvordan de skal, ja nettopp, rømme. De første ukene var det min oppgave å rense burene. Og det ble derfor min jobb å stanse disse daglige rømningsforsøkene. Jeg vil ikke ha dette på meg som noe som var min feil, jeg var en strålende eier, og jeg gav dem ingen grunn til å rømme. Jeg hadde til og med dekorert det nydelige buret med et bilde av meg selv.

Det hendte mang en gang at jeg til min forskrekkelse oppdaget et såkalt ”levende blad” i haugen for boss. Kan du tenke deg sjokket man får når man tar i noe som skal være dødt, og så beveger det på seg? Iiih. Andre ganger (og for å gjøre dette litt bedre for deg, vil jeg foreslå at du nynner themesangen til Mission Impossible mens du leser videre), så skjedde følgende: Pinnedyrene, som jeg erindrer hadde de fengende navnet Kvist og Stilk, sugde seg barskt fast i toppen av lokket på buret. Jeg liker å se for meg at dette skjedde i type ”actionhelt-rømmer-fra-slem-mann” stil. Dette kunne jo ikke jeg se, ettersom at de alltid passet på å suge seg fast på en meget skjult måte. Derfor, når jeg fjernet lokket og i god tro snakket til eføybladene og sa: ”hallo elsklinger, mamma skal bare rydde litt her”, så var Kvist og Stilk allerede i gang med feiringen av sin nye frihet, og i full firsprang mot dør/vindu/seng/toalettskål – alltid nye steder å dra.

Etter hvert ble heldigvis ikke dette min jobb lenger, ettersom det gjorde meg til et 10 år gammelt paranoid nervevrak. Den dag i dag har jeg fortsatt problemer med store mengder skog og treverk.

Jeg oppdaget for sent at det jeg trodde var pinnedyrbæsj, faktisk var pinnedyregg. Vi hadde sagt for oss selv at ”det var da ikke måte på hvor mye to pinnedyr kunne bæsje”, og ”hmm, det var da merkelig, hvorfor er noen bæsjer runde, og andre mer eggelignende?”. Plutselig hadde jeg en egen pinnedyr-barnehage, som jeg av nevnte årsaker ovenfor ikke turte å nærme meg. Det første ”kullet” med utspekulerte pinner var på sjenerende 16. Og etter det mistet vi tellingen.

Grunnen til dette var ganske enkelt det at pinnedyr har den sjarmerende egenskapen at de kan befrukte seg selv. Noe som de tydeligvis gjorde veldig mye. Det hjalp ikke akkurat på skrekken min at buret som sto på mitt rom, hadde denne passende sjarmerende egenskapen: sprinklene var større enn pinnedyrbarna. Da vi til vår forskrekkelse oppdaget dette, var det allerede for sent, og jeg kan ikke engang beskrive jakten og marerittene som fulgte.

Jeg kunne holdt hele gaten med hvert sitt pinnedyr, så mange hadde jeg etter hvert. Og det gjorde jeg. Hver dag sto det en ny liten uskyldig stakkar foran døren min, med et bur og ambisjoner om dyrehold. ”Det er veldig enkelt å holde de. Og så er de så utrolig koselige!” sa jeg, og ville ikke engang se på dem. Og så var jeg endelig kvitt dem alle. Stakkars naboen på hjørnet, som var den eneste i gaten som hadde eføybusk. Tror aldri han forsto hvorfor den så så puslete ut.

 
Jeg vil her at vi alle skal legge merke til de tydelige tegnene på at dette ikke er en super julegave til dine kjære. Ikke noe slemt til tante og onkel, de hadde jo ikke sett denne forklarende tegningen

Tankegangen vår sluttet her, og vi ble alle sittende igjen med et traumatisert blikk.

Dyveke – Bryter stillheten. Åtte! Klokken åtte begynner dokumentaren.
Mamma – Faktisk, han mannen med orm i seg – den måtte være der til den døde!
Sebastian – Tusen takk for fåri-en, mamma.
Pappa – Tilbake til dette her med muslimene, forresten…

Og slik fortsatte praten, alle snakket om sitt, og ingen hørte på den andre. Alle var mette, og alle var utrolig glade for at vi hadde hatt slike naive og mottakelige naboer.

Konklusjon: Sant nok var dette mine første venner som hadde langt flere enn to ben, men etter hvert har jeg innsett at antallet 2 når det kommer til bein, i grunn er mer enn riktig. Og pinner med bein på er så lite riktig som man kan få det.

Vi har vært lenge inne i en såkalt ”doku-tørke”. Dokumentarene har vært dårlige, de har vært i reprise, og vi har sett det før. Det har faktisk ikke vært noe å anbefale til dere den siste tiden.

Men så, når jeg minst ventet det, slo TV-Norge et slag for dokuene igjen. Ukens krem-doku dukket opp som et lys i mørke, som en oase i ørkenen, som lyn fra klar himmel. Det er ikke måte på.

Jeg surfet gjennom tv-guiden til VG, som jeg så ofte gjør. Jeg hadde gitt opp håpet på godsaker, og ble derfor ekstremt positivt overrasket da jeg så at istedenfor fotball eller noe annet tull, så lyste overskriften ”Verdens minste mennesker” mot meg.

Å gud.

Fullstendig overbevist ble jeg likevel ikke før jeg googlet fram dette bildet.

Å herre.

Jeg blir rent religiøs. Se på det der! En baby (og etter det jeg har funnet ut er den av normal størrelse, ikke en kjempe slik det ser ut, noe som i og for seg også ville vært en underholdende dokumentar) og to voksne mennesker ved siden av, som er ikke bare er like små… De er mindre! Voksne mennesker som er mindre enn en baby! Babyen sitter! Det voksne mennesket står!

Dette er jul og nyttårsaften og bursdag og kakemannspising på en gang for en stakkars doku-entusiast som meg. En sviktende tv har gjort at jeg ikke har fått sett reklamen for den, men ryktet forteller at den skal være virkelig forlokkende. Jeg kan ikke vente.

Hva: Verdens minste mennesker ("The Smallest People in the World ")
Tid: Førstkommende søndag, kl 20.00
Sted: TV Norge (så klart)

Innhold: (i følge tv-guiden) The Smallest People in the World - Britisk dokumentar. Vi følger livene til fire av verdens minste mennesker, Danny, Hannah, Bradly og Bri. Disse barna tilhører den opprinnelige dverg-arten, den minste og mest sjeldne av over 200 typer kortvoksthet. Bri er 16 år, 68 cm høy og veier 8 kilo

Forventningsskurve: Forventningskurven går høyt også denne gangen. Vi har sett små mennesker på tv før. Men ikke fire stykker. Samlet. Jeg forventer tårer. Jeg forventer latter. Jeg forventer mye. Rett og slett. Jeg har ikke så høye krav som jeg vanligvis har, ettersom jeg har gått lenge uten en skikkelig godbit. Du skal ikke se bort ifra at denne dokumentaren går helt opp på topplisten min. Nei, jeg kan ikke si annet enn at dette må du se. Noe sier meg at jeg leser hva den skal handle om, jeg hører hva den skal handle om, men jeg kommer nok ikke til å tro det ordentlig før jeg får se det. Jeg gleder meg.

På tirsdag er det forresten en dokumentar om kvinner som får over 100 orgasmer daglig. Det er noe som tydeligvis fører til mye problemer, og sist jeg så en dokumentar om sånne kvinner, så slet de mye med det å f.eks nyse, som oftest førte til besviming. Spennende, absolutt! Denne finner sted på tv3. Og om noen kunne være så snill å gi meg en dokumentar om han her til jul, så ville jeg vært evig takknemmelig.