Dyvekes verden -

Siden vi flyttet inn her for 4 år siden, har det sånn ca en gang i halvåret skjedd noe som plager meg ekstremt. Spikeren i dørkarmen til rommet mitt lever nemlig sitt eget liv. Den vokser oppover. Og hver gang dette skjer, oppdager jeg det ved at jeg selvfølgelig tråkker på den - og deretter utstøter en hel del mindre familievennlige ord.

Jeg pleier som regel ikke gidde å gjøre noe med det, før det går sånn ca en uke. Innen den tid har jeg tråkket så mye på den at jeg i grunn har blitt immun. Jeg kjenner noe lett stikkende under fotsålen, men for å være helt ærlig, så kiler det mer enn det gjør vondt. Men så kommer mamma. Mamma er en dramaqueen av dimensjoner, og det ender alltid med at jeg blir tvunget til å gjøre noe med saken, for hvis ikke nekter hun å slutte med skrikingen.

De første gangene brukte jeg pappa. Men pappa er omtrent like handy som Blomster Finn, så det endte i grunn med at karmen skallet av, og jeg måtte male over for å dekke hullet. De neste gangene tydde jeg til noe langt mer sikkert: meg selv. Meg selv og hammeren. Jeg liker meg selv med en hammer. Det er som om jeg blir en hulemann med klubben sin, og jeg dunker som jeg aldri har gjort noe annet. Lekent og lett og slettes ikke på tomler slik som pappa gjorde den gangen han bestemte seg for å bygge altan på hytten. Jeg vil gå så langt som å si at det kler meg, det å ha en hammer i hånden, og jeg banker spikeren på plass like lett og lekent som jeg taster på lappisen.

Noe sier meg at jeg etter forrige gang ikke gadd å rydde på plass hammeren. For jeg fant den i alle fall ikke i dag, og det er vel i grunn bare jeg som bruker den her i huset. Så jeg måtte inn i boden, klatre litt, risikere livet litt, og etter å ha tørket støvet av verktøyskassen (vi bruker ikke så mye sånt, polakkene pleier å ha med seg sitt eget utstyr) så fant jeg en dings. Ja, jeg vil kalle det en dings.

Denne dingsen brukte jeg først til å banke med. Jeg banket alt jeg kunne på den hissige spikeren. Jeg holdt den vanlig mens jeg banket, bak-fram mens jeg banket, opp-ned mens jeg banket, åpen mens jeg banket, og lukket mens jeg banket. Men nei. Det virket som om spikeren i år hadde kommet tilbake, større, sterkere og mer i forsvar enn hva jeg hadde regnet med. Jeg vet ikke hva det var, men noe var det, og det virket nesten som den var blitt immun mot meg. Men det spikeren ikke visste, var at min dings var en spiker-avbiter-dings. Så før den rakk å tenke seg om, så tok jeg sats, utropte et lite krigs hyl... Og så kuttet jeg hodet av den.

Spikeren er død. Og hvis den kommer tilbake om et halvt år igjen, så blir jeg faktisk redd.

SE UPDATE NEDERST I INNLEGGET!

Jeg har bestemt meg for å starte noe nytt her på bloggen. Du visste det kanskje ikke, men bak den søte fasaden min, er jeg med i det skikkelig harde doku-miljøet. Det er et miljø der man samles rundt tv-en for å se på dokumentarer om alt fra tjukke, til små, til store, til tynne, til rare, til syke og ja, til misfostrete mennesker, som deler en stor del av seg selv med oss. I dette miljøet er jeg kjent som  en med en god nese (eller et par øyne) for å plukke ut de beste av den store mengen dokumentarer, og jeg går sjeldent glipp av en. Jeg ser det litt som mitt kall her i livet, det å holde dere andre der ute underrettet om hva som foregår i den store og forunderlige dokumentarverden. Derfor vil jeg holde dere ukentlig oppdatert om hva dere absolutt ikke bør gå glipp av på tv! Jeg driver allerede denne tjenesten privat for flere personer, men starter altså nå offentlig.

Hva: Tourettes - syk banning (" Teenage Tourettes Camp ")

Tid: Idag (søndag), kl 20.00

Sted: TV Norge (så klart)

Innhold: (i følge tv-guiden) En annerledes sommerleir: Britisk dokumentar fra 2005. Dokumentaren "Tourettes - syk banning" følger fem britiske tenåringer som lider av Tourettes syndrom på sommerleir. Her får de lov til å banne og få fritt utløp for sine ukontrollerte bevegelser og utrop - uten å bli sett stygt på! Bli med på Teenage Tourette’s Camp.

Forventningsskurve: Forventningskurven går høyt denne gangen. Etter forrige ukes ”80 år gamle barn”, har jeg litt store krav for tiden, men er det én dokumentar jeg tror skal innfri, så er det faktisk denne. Det ruller en reklame for tiden, og hver gang jeg ser den, så merker jeg at det kribler i magen av spenning og forventning, og at jeg blir i riktig godt humør. Dette kan faktisk være en av de få dokumentarene som holder spenningen og interessen gjennom hele timen. Jeg har og troen på sterke følelser. Her forbereder jeg meg på både å le, og på å grine. Men mest le altså.

Jeg har nesten, bare nesten, hatt nedtelling til den de siste ukene, så god tror jeg denne er. Og hvis du ignorerer min oppfordring om å se den, så tror jeg du virkelig vil angre. Hvem vil ikke se en person som har ufrivillige gloser og spasmer som bobler ut på de minst passende tider og steder? Og her får man faktisk 5 stykker, samlet på en gang. Det er det jeg kaller bra tv.

Skriv løs – har dere forventninger også? Har dere sett noen bra dokuer i det siste? (Tviler på jeg har gått glipp av de) Og hva syntes du om denne?

Forresten. Som bonus i dag, fordi jeg er så snill, så får dere et bilde av en dverg i en eng. Se så søt! Jeg vil ha en sånn. I bånd. Hva skal man med hund, når man kan ha dverg?

Så… Jeg var hos legen min i dag. Fastlegen. Det er en av de legene som har vært i familien i årevis. Han kjenner hver eneste lille familiesykdom ut og inn, alt fra bestemødre til barnebarn. Alle går til han, men ingen liker han noe særlig. Etter besøket i dag bestemte jeg meg for at jeg vil være den første rebelske som bryter ut av rekken. Han er rimelig humbug, og jeg følte meg ikke en skvett bedre etter å ha vært der.

Hypokonderen i meg er viden kjent, men denne gangen skulle jeg bare innom for å ta noen blodprøver, og for å klage litt på aua i magen. Jeg tenkte at det skulle være kjapt, enkelt og greit, og det var min første gang hos legen ALENE, noen sinne. (Jeg har jo akkurat blitt voksen.)

Det var skummelt å sitte alene på venterommet med folk som hostet og harket, men egentlig, så er det sånn jeg elsker. Jeg liker å høre på samtaler mellom gamle og skrøpelige mennesker, og jeg liker å stille mine egne diagnoser på folk. Jeg prøver å tenke ut hvorfor de er der, hva som feiler de, og er de på bedringens vei eller ikke? Det var mange døende i tankene mine, men to av de hadde overlevd kreft, en av de hadde neglesopp, og den siste som kom før det var min tur, var gravid med tvillinger. (Men da var jeg bare snill, for det var egentlig ganske tydelig at hun bare rett og slett var feit.)

En annen ting jeg gjorde mens jeg ventet (for jeg ventet lenge), var å lese Hjemmet. Det finnes ikke noe bedre etter å ha gitt diagnose til samtlige i rommet, enn å lese om alle som har mirakuløst blitt frisk. Det gav på en måte nytt håp til ”pasientene” mine, og jeg bestemte meg straks for at hun søte damen som jeg egentlig hadde gitt lungebetennelse, skulle begynne å ta minukk-urter. Og så skulle hun plutselig blir friskere enn hun hadde vært på 20 år, og endelig få helse til den sydenturen hun hadde drømt om siden hun var liten.

Uansett. Det var min mistro til legen som skulle snakkes om her, og ikke mine fantastiske kurerende evner. Jeg fant ut at jeg skulle lage en liste.

10 tegn du bør se etter, hvis du vurderer å bytte fastlege:

1. Fastlegen din sjegler med øynene og går skjevt. Noen ganger er du sikker på at han skal tippe, men forunderlig nok klarer han seg nesten alltid.

2. Fastlegen din bruker briller, men han tar de av seg når han skal undersøke deg

3. Fastlegen din avbryter deg når du forteller hvordan du har følt deg i det siste, med å si ”jajajaja, nok mas nå, la meg se i ørene dine”.

4. Det du holdt på å fortelle var hvor vondt du hadde i magen.

5. Fastlegen din skriver på tastaturet med bare en finger. En veldig rask finger, men fortsatt bare en. Den andre hånden får aldri være borti tastene, og for guds skyld ikke de andre fingrene heller.

6. Det ser ut som det gror ting på tastaturet. Du kan se flere år gamle smuler der, og uten tvil vokser det hår på de.

7. Fastlegen vasker ikke fingrene før han undersøker deg. (Jeg visste ikke at man kunne finne ut noe om mageau med å se i ører, nese og munn, samt knipe på halsen, lytte på brystet, og knipse på pannen.) Og husk at dette punktet kommer rett etter det om tastaturets tilstand.

8. Det står en VELDIG stor boks med tabletter på pulten hans, og han spiser en av de mens du snakker.

9. Fastlegen din tar fri en uke for å dra til Lofoten. Der skal han gå på jakt etter ryper som han ikke skal spise, for ryper er det verste han vet. (kilde: sektretæren)

10. Fastlegen din spør for 4. gang, hva var fødselsdatoen din igjen? Og mens du, for 4. gang gjentar, forklarer han med: "Ja, jeg beklager, jeg har bare en tendens med å komme borti denne knappen. Del... Hmm..."

Hvordan skifter jeg fastlege? Etter å ha skrevet dette ned ble jeg på en måte bare enda sikrere i min sak. Men nå må jeg legge meg ned på sofaen. Har jo tatt blodprøver, føler meg tappet. Såå tappet. Men mest tapper. (:

...Det iallefall har kommet noe bra ut av å være syk.


Motstridende følelser. Jeg er på en måte både stolt, og redd på en gang. Men mest stolt.

Og bortsett fra tetris-spilling har jeg spionert masse på naboene. Han ene har begynt å smugrøyke, og i går hadde de popcorn til middag. Iiih. Det er så spennende:)

Er i grunn litt klar for å bli frisk nå. Men så lenge jeg har dette spillet, så skal jeg alltids klare meg noen dager til.

Hm? Hva sa du? Om jeg bor i pc-en min? He-he-he. Heh. Hvor kommer det fra? Jeg skjønner ikke hva du mener.

Veldig kjapt nå. For jeg husker nesten ingenting lenger ettersom det er evigheter siden vi kom hjem fra Italia, og resten av tiden har gått med til plutselig skole igjen. Men for å fortsette fra der jeg slapp sist…

…Ja, du gjettet det nok, resten av ferien hadde jeg masse herlig soleksem. Det bare utviklet seg en dag, helt plutselig, og gjorde meg lyserosa og prikkete, istedenfor den nøttebrune porselenshuden jeg hadde gledet meg til. (For jeg har sett andre ha sånn, ikke at jeg kan skryte det på meg da.) Og så reiste vi hjem igjen. Med bagasje, for en gangs skyld. Og med totalt "nam-la-oss-shoppe-masse-på-taxfreen-og-være-skikkelig-harry" innstilling og så raskt videre til totalt "ånei-ikke-miste-flyet-igjen-løpe-opp-trapper-feil-vei-og-nei-igjen" panikk.



Med ferien friskt i minnet ble vi alle enige om at pizza var vi lei av, scootere hadde vi sett nok av, og hjemme var alle om ikke like brun, så enda brunere enn oss. Men det var egentlig helt greit. Det var deilig å være hjemme igjen. Og alt i alt hadde vi hatt en kjempe fin tur, og vi hadde etter hvert kommet over sjokket for å bli tatt for å være tyskere under VM.

Forresten, Fotball VM bør nesten bli nevnt her. VM var en opplevelse. Ikke fordi jeg er innbitt Italiafan eller noe… Men det var gøy selv om. Kampen mellom Tyskland og Italia, tror det var semifinalen, var en av de første dagene vi var i landet. Vi hadde klart å finne fram til en restaurant, og vi var egentlig veldig fornøyde med oss selv. Kelnerne latet som de var hyggelige i det vi kom, men etter hvert så merket vi at alt ikke var helt som det skulle være. Vi ble nemlig plassert i en annen avdeling enn de andre, langt vekke fra tv-en og ikke minst langt vekke fra kelnerne. Vi fikk menyer på språk vi ikke kunne forstå, vi fikk dårlig service, og vi fikk ikke det vi hadde bestilt. Jeg ble rett og slett litt lei meg, jeg. Menmen. Italia vant, og kelnerne fikk hevet rundt seg med stoler og pizzastenger, og alle kom bort til oss og sa ”sorry for the loss”, mens pappa var helt fortvilet, for han hadde kjøpt Italia-skjorte og alt for å unngå dette, men den lå igjen i den bortkomne bagasjen.

Italienere har en merkelig måte å feire på. For dem er det om å gjøre å komme seg fortest ut i gatene med scooteren eller med bilen sin, for så å feste et flagg bakpå, og tute som aldri før. Pappa var henrykt. Det var som et lite barn i han ble sluppet løs. Som alle de årene i trauste Norge, der man ”kun tuter når man må” hadde stengt inne et ekstremt stort savn i han. Hele veien hjem holdt han kronisk på tuteren, og hadde det største gliset jeg har sett på lenge. Jeg prøvde forsiktig å foreslå at jeg skulle få henge ut av takluken som alle de andre gjorde, men som kjent er ikke mamma veldig positive til ting som kan ende opp med skader.

Mamma: ”Er du helt idiot Dyveke, selvfølgelig skal du ikke henge ut av takluken! Tenk alt som skal skje. Vi har ikke dratt helt ned til Italia for at du skal bli for eksempel kuttet av et tre, i det du hang ut av en luke. Nei herregud, sett deg ned og FOR GUDS SKYLD TA PÅ SIKKERHETSBELTET”.

Når de vant finalen var det egentlig helt det samme når det kom til feiringen, bortsettfra at det var fyrverkeri og gatekjøkkenhamburger involvert. Og pappa fikk tatt på seg skjorten sin, og folk forsto at vi ikke var tyskere eller franskmenn eller noe annet som Italienerne hatet i øyeblikket.

Men som sagt. Dette indikerer slutten på det lange kortet som du skal printe ut og henge opp, fordi du er så glad for at jeg tenkte på akkurat DEG når jeg skrev det. Kan forresten slenge med litt fra den siste delen av ferien.

-----

Siden Sebastian ”ikke hadde fått utbytte for ferien sin”, spantet mormor tur på han til England, så de kunne hilse på min tante med familie som bor der. Jeg fikk da ansvar for bissevåffen til mormor, som jeg har skrevet om før. Den feite men søte hunden. Jeg så fram til late dager, der vi to skulle kose oss massemasse.

Men der tok jeg feil.

Jeg må bare face the facts. Jeg bor på Møhlenpris. Her kan det være en noe større mulighet enn andre steder for å finne ringerklokker hvor det står skrevet ”Mohammad” eller ”Ali” på. Og det kan også være en noe større mulighet enn andre steder for å møte på beboerne av leilighetene som tilhører ringerklokkene, i gatene. Det er ikke noe som vanligvis plager meg, men det plaget Bella.

Ja, for Bella er rasist. Og hun er uten tvil en pensjonistbølle. Det var derfor et mareritt å gå på tur med henne. Ikke bare måtte jeg pirke i henne klokken 11 om morgenen, for så å dra henne med meg ned trappene for å gå ut, jo, hun var ikke noe fantastisk turfølge heller. Etter jeg hadde vært igjennom nettopp det morgenritualet, så gikk jeg i parken og snakket i telefonen med en venninne da følgende hendelser fant sted, på så å si samme tid.

1. Telefonen min ringte

2. Bella bestemte seg for å bæsje midt i veien. Ikke i kanten, under et tre eller på gresset, men midt i veien.

3. Jeg ble rimelig stresset over bæsjen som jeg måtte plukke opp

4. Mens jeg med den ene hånden prøver å lirke fram en pose for å plukke opp med, og med den andre hånden prøver å fortsette telefonsamtalen, så kommer det en gammel dame i rullestol.

5. Bella (Også kalt Bølla) blir hissig, og tøff i trynet, og løper alt hun kan mot denne stakkars gamle pensjonisten i rullestol, mens hun bjeffer det hun er god for. Jeg innbiller meg at hun bjeffer noe sånn som:

”Stikk med deg din krøpling, dette er min park, og hvis du tror at jeg blir skremt av de fancy hjulene du ruller rundt på, så tar du feil, for jeg bæsjer i alle fall på gaten, og ikke i bleie!”.

6. Før jeg får sukk for meg, mens jeg med den ene hånden fortsatt holder telefonen og en hundepose, og med den andre holder en rabiat Bella, mens jeg prøver å beklage meg sterkt mot den gamle damen, får Bella øye på en… Ja, hvordan skal jeg si dette politisk korrekt? En mest trolig afrikaner, men uansett en mer mørkhudet enn meg.

7. Bella gidder ikke lenger å bry seg om pensjonisten og gjør helomvending

8. Bella tråkker i sin egen bæsj på veien

9. Bella bjeffer alt hun har mot den nye personen, og jeg innbiller meg at hun bjeffer noe sånn som:

”Stikk med deg din *biip*, dette er min park, og hvis du tror at jeg blir skremt av hvitløkslukten din, så tar du feil, for jeg bæsjer i alle fall på gaten, og ser ikke ut som en”!

10. Jeg slipper telefonen, slipper posen, kaster meg over Bella, sender unnskyldninger på repeat i begge retninger, og bestemmer meg for å ikke tvinge Bella med ut på tur lenger. Plukker såklart opp bæsjen også, etter publikum hadde forlatt åstedet.

Men ellers hadde vi det fint.