Dyvekes verden -

”Åå, staakars gutten, sydd 12 sting?”

Det er vel ingenting! Da jeg var 4 år, liten og søt og ny i gaten, så skulle jeg tøffe meg når vi lekte gjemsel. Jeg rundet svingen jækla krapt, for det var det de kule ungene gjorde, men så trynte jeg. Og vet du, jeg måtte faktisk LIME i pannen. Og det er mye større i forhold til at jeg var så liten, enn hva 12 sting er på en 14 år gammel gutt. Og jeg har arr den dag i dag. Og det gjør av og til vondt! Jeg er en Harry Potter. Men fikk jeg nyte noen privilegier av den grunn? Neida, jeg fikk en lillebror jeg. Og sånne gode foreldre som var der for meg da ulykken intraff, så jeg "slapp" å kjøre sykebil. Bullshit.

Så jeg hadde egentlig ikke så mye medlidenhet med droget. Jeg er lei av at Sebastian alltid skal steal my thunder. Som den gangen vi var i syden på delfinshow, og HAN fikk klappe på delfinen og ikke meg. Dette sitter dypt. Det er tuff shit. Men uansett, tilbake til skaden hans, og det der. Skal ikke bruke så mye tid på det, dette er jo tross alt min blogg.

Det er det jeg mener, Sebastian hadde planlagt dette stuntet lenge og vel. For på et vips hadde guttungen fått seg vekk fra 2-stjerners hotellet han bodde på, med drittmaten og sardinboksrommenet, og plutselig ble jeg skvist ut av rommet mitt, og inn på et annet. Et mindre et. Men jeg skal ikke klage helt enda. Det er først etter de tre neste dagene med regn, og den siste natten uten flere ledige rom, der jeg tilbrakte natten på en bademadrass, at jeg våger meg på å klage. Bare litt.


Stranden jeg aldri fikk badet på.

Og så var vår tid i Nord-Italia over, og vi bevegde oss ned til Syd-Italia. Vi inntok Positano, Speedoens sted, som jeg liker å kalle det. Har helt alvorlig aldri sett så mange mannfolk i speedo. Det var selvfølgelig mafiaer alle sammen, har helt ærlig aldri sett så mange mafier heller. Alle var mafia. Minst. For alle var like sleiket og hadde like store gullkjeder, og alle hadde, ja, speedo. Og de som ikke var mafia, var som tatt rett ut fra Super Mario. Jeg møtte både Mario og Luigi, og de var helt like som i spillet! Var nesten så jeg spurte etter autograf.

Heldigvis, fra denne tid skulle ferien gå inn på et mye bedre spor. Solen smilte, mamma smilte, jeg smilte, Sebastian smilte ikke fordi han kunne ikke bade med all bandasjen, jeg smilte enda mer, og ikke minst, jeg badet enda mer. Badebadebadebade. Ååå, så deilig det var å bade! Har aldri badet så mye på ferie før, jeg. Mohaha. Sånn som jeg ser det, så har man et valg. Man kan velge mellom å kjøre ambulanse, eller å bade. Og Sebastian hadde tatt sitt valg. For sent å angre da.

Her nede i sør var det dritvarmt. Jeg kan jeg bare innrømme med en gang, at jeg har fått meg noen nye venner. Den ene nye vennen heter Skyggen. Innimellom, derimot, så ditcher jeg Skyggen for en annen venn jeg har, som jeg egentlig liker enda bedre, han heter Air C. Ondition. Solen ble nok litt vel i det heteste laget for meg. Spesielt etter at kroppen min, som allerede er godt dekket av prikker (fregner) bestemte seg for å utvikle…

Fortsettelse kommer!



Slik var utsikten fra terrassen vår. Rett og slett nydelig.

Bagasjen kom ikke fram. Ikke bare kommer vi til dette landet 12 timer for sent og Ipoden tok knekken på veien, men bagasjen bestemte seg for å forsvinne på veien også. Sånn skjer bare oss. Heldigvis kom vi oss fram til hotellet til slutt (til tross for at mamma tvang oss til å låse bildørene i tilfelle det plutselig skulle komme noen landeveisrøvere, for det hadde hun lest om i avisen at var helt vanlig), og vi fikk lagt oss til å sove. Vi hadde igjen troen. Pyttsann om vi måtte vente noen timer her og der, pyttsann at vi hadde flydd propellfly til tross for at mamma hater det nesten like mye som å sitte på plass 13 (det har hun aldri gjort, hun fikk den plassen en gang, men hun fikk grenet seg til en annen, mens hun forlot resten av familien på det grusomme nummeret) og pyttsann at bagasjen var forsvunnet. Jeg tror vi hadde fått litt for lite luft eller noe den kvelden, for morgenen etterpå gikk det ordentlig opp for oss. Fuck, vi hadde jo ikke bagasje!

Så, det som skulle ha blitt den andre soldagen vår, ble da til en shoppingdag isteden. Drit i sol, vi har jo eeeevigheter til å sole oss på. Smilene var store, lommeboken (til pappa, vel og merke) ble mindre, og den første pizzaen i pizzalandet ble inntatt. Dagen etter var fortsatt ikke bagasjen kommet fram, men solen skinte og vi skinte med. Faktisk, så fikk vi jo ligge i en hel halvtime ute i solen, før den neste katastrofen skulle inntreffe. Du og du.

Denne gangen, var det Sebastian, min lille lillebror på 14, som irriterende nok har blitt høyere enn meg (ok, så har han vært høyere enn meg en stund da, men det er nettopp nå han har oppdaget trikset mitt med å stå på tå når vi måler oss) som var roten til katastrofe. Grunnen til at vi valgte å dra til Italia i år var at han skulle spille fotballcup der nede, og selv om det ikke er blitt sagt høyt, så er jeg ganske sikker på at det er fordi mamma er av den overbeskyttende typen, at vi dro ned akkurat der. Ingen av de andre foreldrene var i alle fall i området. Sebastian dro ned noen dager før oss, og hadde rapportert om det største dritthotellet han noen gang har vært på, og at det var større luksus på klasserommene han har sovet på når de har vært på Vossacup. Og det er her jeg tror grunnen ligger bak følgende som skjedde.

Telefonen kom om at Sebastian hadde ”kuttet” seg. Mamma fikk panikk, pappa løp av gårde for å se hvordan det gikk med guttungen, og jeg tok meg et bad. Jeg skulle ikke la Sebastian ødelegge ferien min! Så, mens mamma gikk rundt og lot fantasien ta overhånd over hva som kunne ha skjedd, så brukte jeg all min energi på å overtale henne til at det ikke var det.

Mamma: ”Å guud, jeg så en gang på Discovery, der det var en liten jente som kuttet seg på glass over pulsåren. Å guud, tror du han har kuttet seg på pulsåren? I alle fall, der tok bestemoren og tok på cellofan på det, det var utrolig smart, tror du noen der har tatt cellofan på nå som han nå som han har kuttet pulsåren?”
Dyveke: ”Du vet jo ikke at han har kuttet pulsåren da.”
Mamma: ”Joda, han har sikkert kuttet pulsåren. Hvis ikke han har kuttet seg i fjeset da. Tror du han har kuttet seg i fjeset, Dyveke? Åååå, han har helt sikkert kuttet seg i fjeset. Hvis ikke… Bodde han ikke på rom med de derre Muhammad guttene? Åååå, bare de ikke har lekt med kniv eller…”
Dyveke: ”Nei mamma, nå må du skjerpe deg!”
Mamma: ”Ja, det var litt dumt. Men åååå. Han er jo gutten min. Lille gutten min som aldri har vært vekke fra mammaen sin, dette hadde aaaldri skjedd hvis han hadde vært her med oss, det var det jeg visste at jeg ikke skulle latt han være vekke…”
Dyveke: (Avbryter)”Akkurat, ikke vært vekke fra deg! Han er ikke vant til å være utenfor boblen, han har sikkert bare fått flis eller noe.”
Mamma: ”Nei, han sikkert kuttet pulsåren… Var det blod Dyveke? Sa pappa noe om blod? Var det blod?”
Dyveke: ”Du, jeg vet virkelig ikke”
Mamma: ”Det var sikkert blod…”

Det Sebastian hadde gjort, var...

Fortsettelse følger... :)

Her kommer et godt og deilig feriebrev, også kjent som et kort, til deg. Jeg gadd rett og slett ikke å skrive kort når jeg var i Italia, men når sant skal sies, så har jeg et behov for å fortelle litt om ferien. Og derfor velger jeg å legge kortet her isteden. Greit nok at det begynner å bli noen uker siden jeg kom hjem, men alle vet jo at kort fra Syden tar ekstremt lang tid i posten, og derfor blir dette enda mer som et virkelig kort. Faktisk synes jeg du skal skrive det ut, klaske på et frimerke, og henge det på korktavlen eller på kjøleskapet. Ja, i grunn, hvis du har veldig lyst på det å faktisk få et kort i posten, så kan du jo poste det til deg selv (jeg skal ikke forhåndsdømme deg, jeg synes også det er utrolig gøy å få brev), og så kan alle beundre det fine og ikke minst lange og utfyllende kortet du fikk fra din gode venn Dyveke, da hun var i Italia. Puh... Er du med på leken? Da begynner vi!

Til: ___________ (Fyll inn ditt eget navn)
Adr: Ettellerannetstedi
NORWAY
Avs: Den delvis brune Dyveke i Italia

Hei og hopptjalahopp i det kalde nord! (Dette skrev jeg da jeg var uvitende om at dere hadde hatt den varmeste sommeren på 100 år, og mens jeg fortsatt levde i troen på hagl, regn og pittelittegranne snø)

Her kommer en lang hilsen fra oss i syd. Jeg er da på familieferie med min kjære mamma, pappa og lillebror som spiller fotballcup her nede den første uken. Vi griller oss og vi koser oss som bare det, med en temperatur på 35 grader og ekstremt mye pizza. Men jeg får begynne med ferien fra begynnelsen av, det er nok det beste!



Glade og fornøyde dukket familien Sandtorv Nilssen opp på flesland, etter å faktisk ha fått plass til all bagasjen sin i èn taxi, i god tid en lørdags morgen. Vi fikk sjekket inn, vi hadde god tid, vi gikk på tax freen, vi spiste chips, vi traff kjente, vi lo, vi koste oss, vi hadde troen. Så, fikk vi vite at flyet vårt til København var 20 minutter forsinket. "Jaja", sa vi jovialt. Vi fortsatte å ha troen. En halvtime etter at flyet skulle ha tatt av, satt vi alle på de blå plastikkstolene som hadde virket så behagelige for bare en liten stund siden, men vi hadde fortsatt troen. (Se den øverste røde prikken på bildet med medfølgende status-fjes.)

Da vi landet i København 10 minutter etter at flyet videre til Italia hadde gått, (se prikk 2) innså vi at dette kanskje ikke skulle gå så bra. Etter en lang kø, fikk vi vite at vi var så heldige at vi bare måtte vente på flyplassen I 5 timer til, og så skulle vi få fly innom både Hamburg og Frankfurt (Woho, jeg har aldri vært i Tyskland før) og at vi sikkert kom til å lande I Italia bare 12 timer etter det vi egentlig hadde planlagt. Jaja, tenkte jeg, jeg har jo IPer (Podden min) og jeg har bok og jeg har evnen til å slå meg ned på hvilken som helst benk og kalle den min. Men så døde Ipoden, og så var ikke boken så spennende som forventet, og så funket ikke bankkortet mitt, og så forsvant all glede.

Da vi endelig landet i Tyskland, på en flyplass der jeg faktisk ville ha funnet meg ganske godt til rette, ettersom det var folk som masserte deg for noen skarve euro på hvert eneste hjørne, jo da måtte vi løpe til det neste flyet. Og da vi endelig landet i Italia, ganske riktig 12 timer senere enn planlagt, så var ikke flyplasser noe gøy lenger, det var jo tross alt den 5. flyplassen jeg var på den dagen. Men selv om vi var fremme, så var ikke alt bare fryd og gammen. Det var da det neste katastrofale skjedde...

Fortsettelse følger, dette blir bra:)