Vi har fått et nytt familiemedlem!
Skrevet av Dyveke - 30.mai.2006 @ 23:34
Ok, ikke akkurat familiemedlem da... Og vi har jo strengt tatt ikke fått noen heller. Men vi har for tiden hatt en trivelig polakk i stuen! Han har drevet med maling og har styrt på.
Mamma fant ut at det ville være en luddig ide å få stuen malt, og pappa fant ut at var det en ting han ikke gadd, så var det akkurat det å male. Så noen dager etter forslaget ble slengt ut i luften, dukket mr.Polakk opp. Han bare var her en tidlig lørdag klokken 8, med bagen på skulderen og luen på snei. Stille snek han seg inn i stuen, og begynte å male de høye veggene. Siden så har vi egentlig sett og hørt lite til han. Men det har ikke vært noen god unnskyldning for å ikke snakke om han, det.
Mamma: "Har du passet på å gi han noe å drikke?"
Pappa: " Jeg satt nå frem noe vann til han..."
Mamma: ”Har han fått noe mat da?”
Pappa: ”Hmm… Ikke fra meg.”
Mamma: ”Det er jo på tide han spiser… Kanskje han vil ha litt lapskaus?”
Pappa tok ansvar, og gikk ut til hunden... Unnskyld, mannen mener jeg, som hadde jobbet kontinuerlig siden klokken 8 om morgenen.
Jeg: "Ville han ha den?"
Pappa: "Jeg satt den nå bare inn til han, så får han spise når han er sulten…"
Om polakken spiste maten sin eller ei, det vet jeg neimen ikke. Men stuen fikk sin omgang med malerkosten, og den deilige lukten av lapskaus og maling har satt seg i samtlige vegger, klær og gardiner. Da polakken hadde bukket, nikket og takket for seg, var vi fortsatt ikke ferdige å snakke om han.
Rundt middagsbordet: "Blablabla-polakken-blablabla.."
Jeg: "....Ja, hva heter han egentlig?".
En veldig lang stillhet.
Pappa: "Nei... Liker nå bare å kalle han for polakken jeg..."
Ja, så sånn er det. Følte det faktisk litt som vi hadde fått oss hund. Vi passet på at han fikk mat og drikke, og at han hadde fri tilgang til toalettet. Han holdt oss med selskap. Ja, og han malte stuen vår. Han gjorde oss til en lykkelig og uthvilt familie, uten nakkeskader og kjefting etter maling og søling. Det eneste var at vi slapp å gå på tur med han. Passet meg ypperlig!
Ellers… Har fått beskjed om å oppdatere hyppigere og kortere. Jeg skal gjøre mitt beste!
Mamma fant ut at det ville være en luddig ide å få stuen malt, og pappa fant ut at var det en ting han ikke gadd, så var det akkurat det å male. Så noen dager etter forslaget ble slengt ut i luften, dukket mr.Polakk opp. Han bare var her en tidlig lørdag klokken 8, med bagen på skulderen og luen på snei. Stille snek han seg inn i stuen, og begynte å male de høye veggene. Siden så har vi egentlig sett og hørt lite til han. Men det har ikke vært noen god unnskyldning for å ikke snakke om han, det.
Mamma: "Har du passet på å gi han noe å drikke?"
Pappa: " Jeg satt nå frem noe vann til han..."
Mamma: ”Har han fått noe mat da?”
Pappa: ”Hmm… Ikke fra meg.”
Mamma: ”Det er jo på tide han spiser… Kanskje han vil ha litt lapskaus?”
Pappa tok ansvar, og gikk ut til hunden... Unnskyld, mannen mener jeg, som hadde jobbet kontinuerlig siden klokken 8 om morgenen.
Jeg: "Ville han ha den?"
Pappa: "Jeg satt den nå bare inn til han, så får han spise når han er sulten…"
Om polakken spiste maten sin eller ei, det vet jeg neimen ikke. Men stuen fikk sin omgang med malerkosten, og den deilige lukten av lapskaus og maling har satt seg i samtlige vegger, klær og gardiner. Da polakken hadde bukket, nikket og takket for seg, var vi fortsatt ikke ferdige å snakke om han.
Rundt middagsbordet: "Blablabla-polakken-blablabla.."
Jeg: "....Ja, hva heter han egentlig?".
En veldig lang stillhet.
Pappa: "Nei... Liker nå bare å kalle han for polakken jeg..."
Ja, så sånn er det. Følte det faktisk litt som vi hadde fått oss hund. Vi passet på at han fikk mat og drikke, og at han hadde fri tilgang til toalettet. Han holdt oss med selskap. Ja, og han malte stuen vår. Han gjorde oss til en lykkelig og uthvilt familie, uten nakkeskader og kjefting etter maling og søling. Det eneste var at vi slapp å gå på tur med han. Passet meg ypperlig!
Ellers… Har fått beskjed om å oppdatere hyppigere og kortere. Jeg skal gjøre mitt beste!
Dyveke går på en smell
Skrevet av Dyveke - 17.mai.2006 @ 23:56
Det er jo alltid kjekt å høre om mine feil i trafikken. Tidligere har jeg skrevet om traumatiske bakkestarter og hentesveiser i overgangsfelt. Der var jeg i alle fall i fart. Denne gangen skjedde det katastrofale bare 5 meter fra inngangsdøren min. Lørdag var den forferdelige dagen, og det er først nå jeg er klar for å snakke om det.
Offisiell historie: Kjøringen med pappa på lørdag gikk som en fryd. Jeg var som et pollenfrø i en blomstereng, svevde lykkelig og uvitende, uskadet og from.
Uoffisiell historie: Jeg krasjet.
Ok, du krever kanskje litt mer historie nå. Det skal du få.
Det var en fin lørdags ettermiddag. Jeg spurte pappa om vi kunne ta en kjøretur, ettersom at oppkjøringen min er under en måned unna. Pappa sa det var greit. Vi gikk ut, satte oss i bilen, hengte på den store røde L-en. Jeg var glad og fornøyd. Dette skulle bli en bra dag.
Foran huset vårt er det en lang smal gate. Den er skummel, trang og ekkel. Etter jeg hadde rygget ut av den tvilsomme lukeparkeringen, måtte jeg derfor rygge bakover. Langt bakover, og rett bakover.
Det hadde akkurat regnet, så jeg så ikke så mye ut av det bakerste vinduet. Jeg tenkte ikke så mye over det. Pappa var som vanlig nervøs, holdt hånden på håndbrekken mens han kledelig skalv litt. Jeg var opptatt av den blå bilen. Jeg var redd for at jeg skulle krasje i den blå bilen. Jeg trodde den blå bilen skulle bli problemet.
Dyveke: Tror du det går bra, her med den blå bilen?
Pappa: Nei, det må du vurdere selv!
Dyveke: Åårh, kan du ikke være litt mer hjelpsom?
Pappa: blablablablabla
En liten pause
Pappa: Går det bra nå?
Dyveke: (Kikker ut av vinduet sitt, og ser på den blå bilen) JAADA! God plass her.
Pang.
Ja, det sa pang. Eller, litt mer ”pang-skviiiiis”. Som når man kverker en coca cola boks.
Pappa: KRASJET DU?????
Jeg tenkte: Nei, pappa. Jeg krasjet ikke. Jeg bare kjørte over en flue, hva ellers trodde du den lyden var? Men så tenkte jeg også at det kanskje ikke var det lureste å komme med akkurat nå.
Dyveke: Ja, jeg gjorde vel det.
Og idet pappa løp ut av bilen for å sjekke hva som hadde skjedd, så tenkte jeg i mitt stille sinn, at kanskje vi måtte øve litt mer på rygging.
Jeg hadde krasjet i den hvite bilen. Kremt, jeg mener, den USYNLIGE hvite bilen. Den som ikke var der tidligere. Den som sto bak den blå bilen! Shit.
Sånn gikk det med den da. I vår ble det bulk og skrap.
Og så ble den koselige familien min plutselig byttet ut med en sinnafamilie. Pappa ble sinnamann, mamma ble sinnadame, og broren min bare lo ondskapsfullt. Pappa sin sinnahet gikk heldigvis litt over, i det han så sin kjære datter med tårer i øynene. Mamma derimot, brukte ”lockout” metoden. Hun sluttet å snakke til meg.
Dyveke: Hei mamma!
Mamma: (Ser en annen vei)
Dyveke: Mamma, skal jeg hjelpe med noe?
Mamma: (Romsterer ekstra høyt)
Og sånn fortsatte det. Det eneste hun sa til meg på et helt døgn, var:
”Du er IKKE klar for oppkjøring om under en måned”
Og
”Du må være med å betale”.
Jepp. Så sånn er leget. Jeg holder meg lavt i terrenget hjemme nå. Pappa spør om jeg kan støvsuge, og jeg står med støvsugeren i hånden. Pappa spør om jeg kan rydde opp etter middag, og jeg er ikke sen på å gjøre det.
Så, min kjære mamma og pappa. Vet dere leser dette. Glad i dere!
(Og nå må jeg opp på jobben til pappa for å rydde. Vi snakkes!)
Forresten. ”HAHAHA”. Så var vi ferdig med mobbing og sånt. Ok? Og hvis dere lurte, så går det bra med meg, til tross for mitt hypokonderi. Etter sjokket la seg, følte jeg en liten stund en lett smerte i nakken, og lilletåen verker, men antar at det har rot i andre grunner.
Rydde ja. Hejdå!
Et deilig illustrerende bilde, laget av Martin. Alltid koselig med innspill fra mine lesere. Hrmft.
Offisiell historie: Kjøringen med pappa på lørdag gikk som en fryd. Jeg var som et pollenfrø i en blomstereng, svevde lykkelig og uvitende, uskadet og from.
Uoffisiell historie: Jeg krasjet.
Ok, du krever kanskje litt mer historie nå. Det skal du få.
Det var en fin lørdags ettermiddag. Jeg spurte pappa om vi kunne ta en kjøretur, ettersom at oppkjøringen min er under en måned unna. Pappa sa det var greit. Vi gikk ut, satte oss i bilen, hengte på den store røde L-en. Jeg var glad og fornøyd. Dette skulle bli en bra dag.
Foran huset vårt er det en lang smal gate. Den er skummel, trang og ekkel. Etter jeg hadde rygget ut av den tvilsomme lukeparkeringen, måtte jeg derfor rygge bakover. Langt bakover, og rett bakover.
Det hadde akkurat regnet, så jeg så ikke så mye ut av det bakerste vinduet. Jeg tenkte ikke så mye over det. Pappa var som vanlig nervøs, holdt hånden på håndbrekken mens han kledelig skalv litt. Jeg var opptatt av den blå bilen. Jeg var redd for at jeg skulle krasje i den blå bilen. Jeg trodde den blå bilen skulle bli problemet.
Dyveke: Tror du det går bra, her med den blå bilen?
Pappa: Nei, det må du vurdere selv!
Dyveke: Åårh, kan du ikke være litt mer hjelpsom?
Pappa: blablablablabla
En liten pause
Pappa: Går det bra nå?
Dyveke: (Kikker ut av vinduet sitt, og ser på den blå bilen) JAADA! God plass her.
Pang.
Ja, det sa pang. Eller, litt mer ”pang-skviiiiis”. Som når man kverker en coca cola boks.
Pappa: KRASJET DU?????
Jeg tenkte: Nei, pappa. Jeg krasjet ikke. Jeg bare kjørte over en flue, hva ellers trodde du den lyden var? Men så tenkte jeg også at det kanskje ikke var det lureste å komme med akkurat nå.
Dyveke: Ja, jeg gjorde vel det.
Og idet pappa løp ut av bilen for å sjekke hva som hadde skjedd, så tenkte jeg i mitt stille sinn, at kanskje vi måtte øve litt mer på rygging.
Jeg hadde krasjet i den hvite bilen. Kremt, jeg mener, den USYNLIGE hvite bilen. Den som ikke var der tidligere. Den som sto bak den blå bilen! Shit.
Sånn gikk det med den da. I vår ble det bulk og skrap.
Og så ble den koselige familien min plutselig byttet ut med en sinnafamilie. Pappa ble sinnamann, mamma ble sinnadame, og broren min bare lo ondskapsfullt. Pappa sin sinnahet gikk heldigvis litt over, i det han så sin kjære datter med tårer i øynene. Mamma derimot, brukte ”lockout” metoden. Hun sluttet å snakke til meg.
Dyveke: Hei mamma!
Mamma: (Ser en annen vei)
Dyveke: Mamma, skal jeg hjelpe med noe?
Mamma: (Romsterer ekstra høyt)
Og sånn fortsatte det. Det eneste hun sa til meg på et helt døgn, var:
”Du er IKKE klar for oppkjøring om under en måned”
Og
”Du må være med å betale”.
Jepp. Så sånn er leget. Jeg holder meg lavt i terrenget hjemme nå. Pappa spør om jeg kan støvsuge, og jeg står med støvsugeren i hånden. Pappa spør om jeg kan rydde opp etter middag, og jeg er ikke sen på å gjøre det.
Så, min kjære mamma og pappa. Vet dere leser dette. Glad i dere!
(Og nå må jeg opp på jobben til pappa for å rydde. Vi snakkes!)
Forresten. ”HAHAHA”. Så var vi ferdig med mobbing og sånt. Ok? Og hvis dere lurte, så går det bra med meg, til tross for mitt hypokonderi. Etter sjokket la seg, følte jeg en liten stund en lett smerte i nakken, og lilletåen verker, men antar at det har rot i andre grunner.
Rydde ja. Hejdå!
Et deilig illustrerende bilde, laget av Martin. Alltid koselig med innspill fra mine lesere. Hrmft.