Dyvekes verden -

Vi lå ved siden av bassenget og var fryktelig late, akkurat slik det seg hør og bør når man er i Syden på ett av de stedene der det er så enkelt å få tak i VG og lørdagskaraoke at det nesten blir en utfordring å unngå. Hun, 184 cm og med så lange og tynne ben at da vi vandret gatelangs dagen før krasjet nesten en bil, og en annen kjørte forbi, snudde, og kom tilbake for å ta bilder med mobilen sin, Jeg, 169,5 170 cm og halvt albino, så hvit at jeg fikk dårlig samvittighet da jeg skiftet til shorts og personen ved siden av meg ikke hadde solbriller på.

Hun er av den typen som ligger rett ved siden av deg, soler seg akkurat like lenge som deg, og på et mystisk vis ender opp minst fem ganger brunere enn deg. For så å snu seg mot deg der du svetter og lider og prøver så hardt du kan å tenke mørke tanker og sier ?Dyveke da, hvorfor gidder du ikke å bli brun??

Så da Megan tilbød meg sin fantastiske ?tanning oil? (med faktor i altså, jeg tenker kort, ikke bakover), fikk jeg brune ben i øynene og smurte frivillig utover hele min hvite kropp. At jeg to timer senere skulle se slik ut, og foreløpig faktisk ikke klarer å sitte på do en gang, kunne ikke falle meg inn i gjerningsøyeblikket.



Jeg skulle bare ønske at aftersunen min hadde merket litt kraftigere at den inneholdt selvbruningskrem, så jeg ikke hadde klesset på tre ganger normal mengde i går og ikke hadde sett ut som en misfarget gris i dag. Akkurat nå er jeg glad det regner.

Jeg har oppdaget i det siste, nå som jeg faktisk ikke er tenåring lenger og bruker all min tid på fornuftige ting som å fundere over alt og ingenting, at det er forskjellige kategorier av voksenting.

Det hele kom fram i det jeg kom hjem fra butikken etter å ha brukt 10 minutter ekstra på å veie for og imot om det faktisk var verdt å kjøpe det litt dyrere men mye-mykere-toalettpapiret (ja, stumpen min fortjener det beste), eller om jeg skulle spare de to kronene til hardere tider. Jeg hadde drasset med meg fire uforskammete tunge poser med matvarer, og jeg tenkte for meg selv at det må være noe mer til denne voksenheten enn dette. Hvorfor skulle man ellers gå i 19 år og glede seg til å bli stor?

Og det var da jeg innså det.

Jeg har vært så opptatt av å utforske den kjedelige siden av voksentheten, den som kommer med ord som rutiner og ansvar, og oppgaver som å krympe vaske klær og planlegge middag, at jeg hadde helt glemt den andre kategorien av voksenhet. Den som kommer med ord som bestemme-selv og meg-tid, og oppgaver som å sette fram chips, snop og vin på bordet etter at de u-voksne har gått og lagt seg.

Så for å veie opp, jeg mener, jeg er jo voksen nå og jeg synes de to kategoriene fortjener å bli likt fordelt, så måtte drastiske tiltak til. Og med drastiske tiltak mener jeg 8 deilige og solfylte dager i Spania. Bare fordi jeg kan. Snakkes om en haug med fregner og et par solbrente skuldrer.

Å være voksen er bra.

Jeg skal ikke lyge, en av de beste tingene jeg vet er å lytte til hva folk rundt meg snakker om. Så idag, etter jeg hadde vært opp og ned på undergrunnen med en umulig koffert og en bag større enn meg, var det hyggelig å komme over denne perlen mens jeg tok igjen pusten etter å ha mistet toget mitt.

Hun: Hei.
Han: Hello.
Pinlig stillhet
Hun: Ehm.
Han: Jah.
Lenger pinlig stillhet.
Han: Hvis du døde..
Hun: Hæ?
Han: Hør ferdig da. Hvis du døde, og kunne blitt gjenfødt som en frukt.
Hun: En frukt?
Han: En frukt, ja. Eller et bær, samma det. Hva ville du helst ha vært?
Hun: Jordbær.
Han: Det var raskt.
Hun: Jeg liker jordbær.
Han: Jeg og.
Hun: Og jeg hadde ikke hatt noe i mot å være i en jordbærgjeng med masse jordbærvenner.
Han: Jeg synes du burde tenkt litt lenger igjennom det.
Hun: Hvorfor? Hva er gale med jordbær?
Han: De er søte.
Hun: Sier du jeg ikke er søt nok til å bli gjenfødt som et jordbær?
Han: Nei, det er akkurat det som er problemet, du ville vært et utrolig søtt jordbær, og så ville du blitt spist først, og så ville du vært død igjen.
Hun: Åh.
Han: Mhm.
Enda en pinlig stillhet.
Hun: Ehm.
Han: Jah.

Og så gikk jeg.

Jeg tror det hele startet med pannekakedagen. Det var noe med det å ha en egen dag for å spise flate kaker som fikk meg til å se England på en ny måte. En dag der alle rullet rundt og jeg fikk fortelle favoritthistorien min om diktatoren som innførte vannmelondagen, til alle som ville høre på. Og det var i grunn mange. Så da jeg var på undergrunnen her en dag og tok meg selv i å si til vennen min at det var ingenting som en undergrunnstasjon i London, og at jeg alltid fikk en slik god følelse i meg når jeg var der, innså jeg plutselig det som for mange nok hadde vært åpenlyst lenge.

Jeg tror jeg er pittelitt forelsket i denne byen.

Det må være det, for jeg kan ikke forstå hva annet det kan være som gjør at jeg sier meg villig til å konstantere noe slikt, i samme sekund som jeg kaster en 10p til en uteligger og unngår å tråkke på en død due. Og ironisk nok også dagen etter artikkelen min ?I Think London is Trying to Kill Me? sto på trykk i skoleavisen.

London har spilt på alle de rette strengene. Regndagene som har vært her etter jul kan jeg telle på en hånd, jeg har to dager fri fra skolen i uken, og jeg har kinesere på kjøkkenet som er mer enn villige til å dele maten sin (noe som bare skulle mangle etter den stekte risen min ble totalslaktet første gang vi møttes). Jeg mener, det ville vært en skam å klage.

Litt trist er det kanskje, at etter seks måneder her er den eneste flørten jeg har med en by som jeg må dele med 10 millioner andre. Men det plager i grunn ikke meg. De eneste jeg kan tenke meg at dette plager, er tantene mine som forventer ukentlig oppdatering med skitne detaljer. Men er det skitne detaljer de vil ha, så er det skitne detaljer de skal få, det er jo ikke akkurat rent her.

Jeg ser et mønster jeg ikke liker.
Dette er andre året på rad, og, hold deg fast, i Bergen er det sol!