Dyvekes verden -

Tine, som skriver den morsomme bloggen "I Taiwan spiser de ikke mandarin", la for noen dager siden merke til mitt hat mot katter. Og så kom hun med en heller skummel ide om hvordan hun vil behandle dem. Som jeg så klart støtter. Jeg har funnet ut at jeg gjerne vil dele med dere, hvorfor mitt hat mot katter har oppstått – og ikke minst utviklet seg slik det har gjort. Denne historien starter for lenge, lenge siden…

Kort fortalt inneholder starten en liten søt pike, og en meget ond kattepus – og kampen om sandkassen. Det er jo for alle kjent at katter liker å bæsje i sandkasser. Og det er for alle kjent at små barn liker å leke i dem. Slåsskampen som fant sted skal jeg ikke gå inn på nærmere, grunnet traumatiserte minner som sakte, men sikkert kommer tilbake, men jeg kan si så mye som at jeg tapte, og det hele inneholdt blod.

Videre har det fulgt mange år med innbitt kattehat. Jeg har væpnet meg vannflasker, og ikke vært redd for å bruke de. Andre katteminner fra da jeg møtte på katten i sandkassen og frem til i dag, opptrer som noe uklare for meg. Tydelig har jeg lidd så mye, at jeg rett og slett har slettet det fra hukommelsen. Like greit. Jeg vil jo gjerne sove om natten. Men for ikke så alt for lenge siden ble alt rippet opp i meg, og jeg skjelver enda når jeg tenker på det.

Det hele begynte med at naboene mine – de som bor under meg - kom for å spørre om jeg kunne tenke meg å sitte barnevakt. Jo da, greit det sa jeg, og ringte en venninne av meg som ble med. Vi troppet opp fredagskvelden, klar for en rolig aften. Men da jeg kom inn i leiligheten slo det meg, det jeg helt hadde glemt. De hadde katt.

Mammaen i huset: (Løfter opp katten og ser kjærlig på den) Her er katten vår. Den heter Pinky. Åh – sant du er mammas lille gullegull? Ja – sant du er? Gullegullegullegulle.

Jeg prøvde å se en annen vei, mens jeg kjente sanden fra sandkassen under beina igjen, og minnene strømte på. Med et ble hun plutselig obs på at hun hadde besøk, og mens hun så på oss og trakk pusten for å si noe mer, glefset katten etter fingeren hennes. Jeg sto med store øyne og så på.

Mammaen i huset: (Til katten altså) Ååh-hå, din lille rakker. Sant du er mammas lille rakker? Sant du er? Sant du er? Gullegullegullegulle.

Vi sto fortsatt sjokkert og så på dette gråe og onde vesenet, med navn Pinky, før hun igjen ble obs på oss.

Mammaen i huset: (Til oss denne gangen) Ja, dette er altså Pinky. Han er veldig søt og snill, men biter og klorer litt. Men det gjør ikke noe sant? (Og så tilbake til katten) Ikke sant du er så søt Pinky? Ååh, du er en søting er du. Åh så søt! Åh så søt!

Foreldrene kunne til slutt gi slipp på de kjærlige blikkene til katten, (Ikke til barna altså) og forsvant ut av huset. Etter hvert som kvelden steg på, og vi hadde unnagjort både pianospilling, trommespilling, pcspilling, og shrek på videoen, var det på tide at ungene skulle legge seg, og jeg og venninnen min skulle få litt alenetid. Vi hadde glemt katten …

Vi så på TV, gaflet chips, og snakket om alt det vi hadde på hjertet, da jeg med ett, som i en dårlig film, så i øyekroken at Pinky sto og så rett på meg. Jeg vet ikke hvor han kom fra, han bare var der. Og det var jævlig skummelt. Hjertet begynte å banke hardere, og alt rundt meg ble mistenkelig stille. Katten smøg seg bort til meg, mens jeg brukte taktikken ”spill død” og, ja, spilte død på sofaen. Han gjorde som katter ofte gjør, og ”koste” med leggen min. Det likte jeg dårlig, og jeg fant til slutt ut at jeg skulle ta beina opp i sofaen. Og da var det hele gjort.

I en brøkdel av et sekund var jakten i gang. Katten glefset etter foten jeg løftet opp, og med angsten langt opp i halsen så jeg mitt snitt til å hoppe opp på bordet. Katten var ikke snau til å følge etter, og vi løp gjennom hele huset. Jeg hoppet opp i sofaen, krøp under bordet, rev ned både knuslige og uknuslige ting. Jeg var sikker på mitt siste minutt var kommet, og slengte en rokkering bak meg, som katten unngikk elegant. Rett før han skulle til å spise meg, så jeg redningen. Kjøkkenet. Jeg sprang inn, og slengte igjen skyvedørene, slik at katten akkurat smalt inn i den. Jeg var fri. Jeg hadde sluppet unna. Følelsen var så utrolig herlig.

10 min senere sto jeg fortsatt på kjøkkenet. Pinky sto utenfor. Uansett hvor jeg var på kjøkkenet, fant han en måte å se på meg på. Og han skrapte på døren mens han skrek helt likt som katten i ”Pet Cemetery” filmen. (En film som for øvrig er grusom for noen som allerede er redd for katter) Venninnen min sto i bakgrunnen og lo litt. Helt til katten så på henne, da så jeg hun trakk seg sakte unna. Og godt var det.

Jeg visste ikke min arme råd, men fant jo ut at jeg kunne ikke tilbringe resten av kvelden på kjøkkenet, mens en ondskapsfull katt vandret utenfor døren. Jeg og venninnen min la en plan. Idet katten snudde seg vekk, bare et ørlite øyeblikk, skulle jeg løpe ut. Hva venninnen min skulle gjøre med katten var enda uplanlagt, vi tenkte ikke så langt.

Katten begynte å hoste opp en hårball, jeg spente opp døren og løp for livet. Men katten hadde visst bare latet som at han hostet, for før jeg rakk å trekke pusten, hang den i bakbeina på meg. Igjen. Takk gud for badet. Jeg gjemte meg der, og etter en halvtime og noe som ganske sikkert var en heftig kamp, etter lydene å dømme, var rollene byttet om, og venninnen min klarte å stenge katten inne på kjøkkenet.

Der var den resten av kvelden. Huset er bygd opp slik at om man sitter i stuen, så ser man rett inn på kjøkkenet, gjennom dørene med glass i. Rundt klokken 12 gikk venninnen min hjem, og jeg var alene. Det var nå blitt helt mørkt på kjøkkenet, og selv om jeg ikke kunne se katten lenger, så visste jeg at den så på meg. Plutselig, begynte den å kaste seg mot døren. Den kastet seg flere ganger mens den skrek og hylte, og ikke uventet, begynte jeg også å skrike og å hyle. Den hoppet opp i vinduene på døren, og hang der, mens jeg så ondskapen i øynene. Jeg var så takknemmelig som jeg aldri har vært, da foreldrene kom hjem et kvarter senere. Det kvarteret hadde jeg gjemt meg på badet. Jeg tok pengene og stakk hjem så fort som mulig, og håpet at de ikke ville reagere på at jeg hadde stengt gulligullikattepus inne på kjøkkenet.

Det er fortsatt sånn at når jeg skal legge meg om natten hører jeg katten skrike under meg. Og jeg kvier meg til den dagen jeg har glemt å låse døren, og katten sniker seg inn her om natten.

Fy søren, jeg hater katter. Og av god grunn, vil jeg våge å påstå!?

Jeg er lei. Lei av buekorps. Å, greit, hat meg. Jeg er bergenser, og jeg skal elske regn og buekorps. Men om du har hørt buekorps en gang, er du kanskje av oppfattningen at det er noe stort, overdådig og fantastisk heftig noe. Har du hørt buekorps hundre ganger, innser du at det er feil.

Og nå tenker du vel at jeg er enda en av de som klager på buekorps og tror jeg er så kul. Men jeg LIDER! LIDER! LIDER! Ørene mine blør. Jeg er ikke innflyttet studentsutretryne fra Østlandet som blir forstyrret litt for tidlig en søndagsmorgen. Jeg L I D E R.

En ting er å se buekorpsene på 17. mai, eller til nød, se dem på TV, på 17. mai. Folk utenfor Bergen by har ikke forståelse for oss som hater buekorpsene. De kommer gjerne langveisfra en gang i året for å se på. But i got news for you! Buekorps må øve. Og det stedet de har valgt å øve, det er rett utenfor vinduet mitt. Altså, ikke bare må jeg høre dem, jeg må se dem også.

Nygaards Bataljonen, bestående av mange små spirende guttunger, trommer for livet, ca fra klokken 4 til klokken 9 hver onsdag. Nå har de gjort det i 4 år, hver eneste onsdag. Og for ikke å nevne alle helgeøvelsene, eller når de inviterer andre buekorps for trommedueller. Det er mange timer. Jeg kjenner smerte i hodet. Jeg får fysisk vondt. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg klarer ikke å skrive blogg, ikke å lese blogg, ikke gjøre lekser, snakke, sove, se på tv, drikke te.. Puh, jeg klarer ingenting. Jeg blir rett og slett litt invalid.

Og en ting er fellesøvingene, da øver alle sammen, og om man riktig konsentrerer seg kan man høre en liten rytme, i alle fall tilløp til det, inni all trommingen. En annen ting er når alle foreldrene setter ungene sine av noen timer før fellesøving, så de skal få øve litt selv. Det resulterer i kanskje 20 forskjellige unger som står spredt rundt huset mitt og slår på trommene i totalt uttakt. Jeg hater – hater – hater. HATER!

Faktisk, det irriterer meg mer enn den nye naboen min som har Eminem og 50 Cent på repeat hver søndags morgen.

Uansett, buekorpset er på mitt område. Greit nok at jeg ikke har tisset rundt for å markere det, men at de ikke enda har tatt hintet etter jeg har leid diverse studenter til å kaste poteter og fisk på dem, er meg en gåte. Så, hvis noen fra buekorpset leser dette, hadde det vært fint om dere flyttet snarest mulig! Jeg vil også være en av de, som på 17. mai ser på toget og tørker en tåre i øyekroken, mens jeg standhaftig uttaler hvor glad jeg er i buekorpset, og hvor sterkt jeg setter pris på det som en bergensk tradisjon. (Såklart, da har jeg jo ikke hørt lidd meg gjennom en eneste øving.)

Og ettersom både Lordx og Morgenutgaven har fjernet meg fra bloggrollen sin (Snufs) så tar jeg selvkritikk og innser at jeg har vært litt vel sløv idet siste. Som et forsøk for å freshe bloggen litt mer opp, skal jeg la andre ta del. Jeg spurte noen om hva de ville kastet på buekorpset om de fikk sjansen. Og om du er snurt fordi jeg ikke spurte deg, er det bare å skrike ut!

Eirin – Drømmefangeren av Unni Lindell (Det er en litt intern historie, men jeg antar at ingen i klassen er særlig glad i denne boken, etter en forferdelig bokanmeldelse, som nærmest tok knekken på oss alle. Oh hvor godt det skulle være å kaste ikke bare boken, men også Unni Lindell med! Vær så snill!)
Christian – Dyveke. Eventuelt Moskva Marit. (Samme fisken det vel)
Bård Inge – Vel, ofte må man trå til med det man har, og på 17.mai er det pølser og is... I magen. Så jeg ville kastet opp. (Spydd altså. En av mine personlige favoritter)
Bjarte – Ingenting, jeg er en snill kar. (Hater deg)
Stavangermannen - Ein ambolt av den stysste typen eg får ut av vinduet... *splat* Ah...musikk i min ører. (Hatet spres til stavanger!)


Og hvis det er flere som har planlagt å slette linken til siden min, så vil jeg at dere skal vite at jeg lever fortsatt! (Om ikke buekorpset har tatt knekken på meg...) Er forresten litt happy med tegningen min! Se ondskapen! Den lyser!