Dyvekes verden -

Fremtiden, er det skumleste ordet jeg kan for tiden. Det er skummelt på så mange måter, f.eks er filmen som utspiller seg i hodet mitt når jeg hører det ordet, mye skumlere enn alt jeg noen gang har sett på kino i kategorien thriller. Folk jeg snakker med har en umennesklig egenskap til å drepe stemningen, med å spørre meg om nettopp ”hva skal du til neste år, da?”, og jeg har funnet ut at det er på tide å ta litt tak i akkurat det.

Vel, det jeg egentlig vil frem til her er: Hjelp? Jeg har engasjert meg mer i det siste (til pappas store glede), og har dradd med meg utallige kataloger hjem. Om jeg ikke har bladd så mye i alle, så har jeg i alle fall funnet en boks til de, som bevis på denne nye ansvarlige meg. (Hihi, og så brukte jeg en time på å tegne en beskrivende lapp til den, slike detaljer er viktige.)

Jeg er veldig sikker på at jeg vil gå rett på studier, et steg jeg tar med gode karakterer og generell studiekompetanse fra media og kommunikasjon. Bortsettfra å være sikker på det, er jeg sikker på at jeg ikke vil bli f.eks lege, rett og slett fordi sist jeg så ekte blod, var jeg så: - langt ifra å besvime.

For tiden snuser jeg på journalistikk ved City i London, fordi da kan jeg lære meg ordentlig engelsk, og i London har jeg familie (så jeg blir ikke såå alene og plutselig voksen). Det jeg ikke vet, er om dette er en skole som er anerkjent, eller om det finnes en annen en som er mye bedre. Og helt seriøst, hvordan skal jeg finne ut av slikt? Bare å finne frem til den skolen har vært mindre enkelt, ettersom de fleste websider er laget uten noen form for mening eller mål. Ellers har jeg også sett litt på Art Director på Westerdals i Oslo, men jeg vet ikke jeg…

Tips?
Erfaringer?
Meninger?

Dette er første gang jeg bruker bloggen min til noe slikt, og det er kun fordi jeg vet at det er mange der ute som sitter inne med noe luddig, og som sikkert også kan hjelpe meg litt i alle fall.

Dette ble vel også den skumleste posten noen sinne. Jeg er redd.

PS1: Snakker frisører et annet språk enn meg? Jeg er generelt sett dritredd for frisører etter jeg ble omgjort til en gutt som 10 åring, ved en ”oops”. Hos frisøren før helgen var jeg derfor rimelig stolt over at jeg hadde turt å si ifra da frisørdamen (jeg fikk ikke homoen med rosa hår, han virket mye gøyere) spurte om jeg hadde noen begrensninger, og jeg sa at jeg ikke ville ha pannelugg. Jeg har pannelugg.

PS2: Jeg drepte kaktusen min i går (avbildet). Må han hvile i fred.

”Forresten…” Han smilte mot meg og sa ”du må bytte det ut snart, vet du det?” ”Jada”, nikket jeg. Jeg visste at passet måtte byttes ut den neste måneden, og det var kun en grunn til at jeg visste det. ”Heldigvis, for bildet mitt er jo helt grusomt” sa jeg, og lo litt mens jeg gav et søtt smil og prøvde å se helt annerledes ut enn på bildet. Det var nå, i hvilken som helst annen samtale, at han hadde gitt meg passet og latt meg gå, og ingen av oss hadde tenkt noe særlig mer over det. Men det gjorde han ikke.

Isteden holdt han det igjen akkurat lenge nok til at jeg stirret nervøst opp på han og tenkte to ting. Det første var hmm, lurer på hva den smulen i barten hans kommer fra, og det andre var hmm, lurer på når det skal komme politi stormende fra alle kanter og anklage meg for et fancy ord jeg ikke kan uttale, for akkurat så lang var pausen. Heldigvis fikk jeg ikke svar på noen av delene(selv om jeg tror det var knekkebrød), men da han motvillig gav meg passet tilbake, svarte han på den siste setningen akkurat så sent at jeg måtte tenke meg over hva han egentlig refererte til. ”Ja, det har du sannelig rett i”.

For jeg hadde sannelig rett i det. Passbildet ble tatt en vakker dag i 8. klasse, på den tiden ingen ser spesielt søte ut, alle har store øyebryn, og ingen enda har blitt fortalt at lilla pastell ikke er din farge. Det hjalp kanskje ikke at jeg hadde vært syk - sånn ordentlig ligge i ett rom og spy – syk, og derfor så akkurat så ille ut. Mamma hadde i et øyeblikk av panikk innsett at jeg trengte pass, og da rakk ikke jeg engang å ta håret frem fra bak ørene. Jeg synes godt vi kunne tatt oss tid til det, for jeg ser ut som et øre med noe bleikt og ekkelt på. Derfor hater jeg å fly.

Videre i min passfotokarriere kan enkelte høydepunkt som ungdomskortet (ingen nese og ekstremt bustete hår) og bankkortet (det er heldigvis så lite at du nesten ikke ser såret på haken) nevnes. På sertifikatet har jeg i grunn gjort alt galt som man kan gjøre. For det første leste jeg bruksanvisningen først, noe som jeg av prinsipp sjeldent gjør. Der sto det, lamegsitere: ”Se på den svarte flekken”, hvorpå jeg gjorde nettopp det. Videre sto det, lamegsitere: ”Trykk på den grønne knappen når du er klar”. Hvorfor resultatet inneholder både skjeling og biting i leppen, tror jeg derfor burde være veldig klar for alle.

Det er skolefoto på plakaten i morgen. Jeg kvir meg.

Det skjer noe med en Bergenser (ja, med stor bokstav) når man leser disse innleggene til Kristin og Magnus. De har startet noe så forkastelig noe som ”Bloggaksjonen Bærum slår Bergen (ikke noe nytt det, men dette gjelder regn)” og jeg merker at jeg stiller meg sterkt i mot dette. Det rett og slett hyler av patriotisme i mitt hjerte når jeg leser disse skumle planene og oppfordringene om hvordan sabotere den elskelige regnrekorden, som vi endelig skal bringe hjem igjen. Jeg tror den har savnet oss. Jeg vil faktisk påstå at Bærum har stjålet den! Den hører hjemme her hvor man blir født med gul sydvest på hodet, klippekort til paraplyautomaten og sjøstøvler (gummistøvler er feil ord) på beina. Men nok om det, her må det gjøres noen tiltak.

Først vil jeg presentere noen bilder som ble tatt for over et år siden, men som jeg ikke før nå har funnet en grunn til å bruke. De ble tatt da vi var på TV2, og jeg endelig fikk utløp for det eneste yrket som er navnet mitt verdig, nemlig værdame.

Som dere ser på bildene her, så dekker jeg faktisk over Bergen med hodet mitt, men det er jo så klart med vilje. Det andre vi kan se på bildene, er hvordan jeg først ser bort på Bærum (tror jeg, jeg vet ikke helt hvor det er), hvorpå jeg ser i kamera og ler. Hadde det vært lyd på her, hadde det vært en skikkelig ondskapsfull latter. Jepp, jeg vet hva vi har i vente.

Men dette er jo ikke noe nytt, det må jo være en grunn til at Kristin bestemmer seg for å mobilisere så sterkt allerede nå, når vi tross alt ikke slår den før på mandag. For ja, hun er redd. Og jeg blir redd, for jeg tror at ingenting er så skummelt som redde folk fra Bærum. Jeg kan egentlig ikke si noe annet enn at alle bergensere, store og små, jenter og gutter, innflyttere og innfødte: pass på! Vi har ikke lidd oss gjennom over 80 dager med regn, for å ikke offisielt kunne slå en pinglerekord fra Bærum! BÆRUM! Og vi kan i alle fall ikke finne oss i å bli disset på denne måten.

Sjekkliste for de neste dagene (med tanke på de onde planene til Kristin og Magnus):

- Ikke tro på noen som har mer enn en paraply, og som samtidlig later som de er turister og spør etter kartofler. Hvis du skulle møte på en slik, pek i retning min hood, og la de oppleve litt ekte bergenskhet: buekorps.
- Ta danseskoene på, og dans regndans alt du er god for. Helst midt i sentrum. Det har jeg gjort før med teateret. Til tross for at jeg hadde på meg regnjakke i størrelse svær, og hadde malt en regnbue tversover ansiktet, var det bedre enn den gangen jeg måtte danse polka sammen med en kvise fra Dale. Det var midt i sentrum, og jeg var utkledd som et snøfnugg. Men det er en annen historie.
- Le av dårlige avledningsforsøk. Vi vet alle at det eneste som kunne funket for å få BA til å skrive om noe annet enn regnrekord, er noe som har med Brann å gjøre, og sist jeg sjekket var det lite på gang der.
- Vokt vannmålestasjonen med livet! Jeg ser for meg at vi deler på det, og vokter på skift. Selvsagt skal vi være utstyrt med ekstra spisse paraplyer, og dårlige slagord ala "Byen i vest er best, regn er en fest".

Og jeg merker dette ble ikke helt som planlagt, men om ikke annet fikk jeg jo postet de bildene.

… Å aldri mer utsette vekkerklokken så mye at jeg ender opp med å løpe ut døren, og ikke innse før halvveis ned trappen at jeg har glemt å ta på meg BH. (Jeg husket franskordlisten som jeg ikke har brukt siden 10.)

… Å øve litt mer før jeg legger ut film av meg selv som utfører nyttårsprosjekt #1: lære meg å spille gitar. Jeg tok hintet til pappa da han desperat prøvde å kvele et fnis, idet jeg gav alt jeg hadde midt i ”en bussjåfør”. For øvrig en vanskelig sang som jeg begynner å få dreisen på nå, men som jeg ikke kan spille ordentlig fordi den ødelegger neglelakken.

… Å kun skrive ting på gjøre-listene mine som jeg vet jeg vil få gjort. Hvem er det jeg lurer, jeg får aldri gjort ferdig alle lekser, ryddet rommet, slått ny rekord i tetris, sovet lur, fått opp prosentandelen i FreeCell OG reddet verden fra all fattigdom og elendighet på en dag. (To kanskje?)

… Å fokusere på én ting av gangen, så jeg slipper å uforberedt spise Jalapeno-Jelly Beans igjen. Jeg var nærmere døden enn noen gang før.

… Å finne noen nye nyttårsforesett, ettersom både nr en og to allerede er utført. Nr 1 var: Gjøre noe bra for verden. Og jeg fikk jo en geit til jul, så jeg har fylt den kvoten for både i år og neste år. Nr 2 var: Trene. Vel, på søndag trente jeg, og etter 4 situps har jeg fortsatt gangsperr. Ferdig med den også.

… Å begynne å ta tegnene når jeg velger å heller vaske og rydde, enn å blogge, og derfor ender opp med en så kjip reserveløsning som dette. Det skal forhåpentligvis ikke skje igjen, og jeg håper skrivesperren tar sekken på ryggen og stikker, helst snarest.

”Jippi, det snør!” sa majoriteten i klassen i dag. Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle stille meg til denne plutselige forandringen, men jeg antok at alt var bedre enn regn. Da jeg senere skulle en liten svipptur med bilen, og måtte krype inn bak fordi de andre dørene ikke ville åpne seg, påfulgt av at jeg brukte nærmere et kvarter på å få skrapt vekk is og snø med et cd-cover (notere: kjøpe skrape, helst sånn med vott på) for å kunne se noe, konkluderer jeg med nei. Alt er ikke bedre enn regn.

Men det var litt deilig med forandring, da.

(Iiiiiik, hele siden min forsvant tidligere i kveld! Jeg har aldri vært ute for et slikt anfall av angst før. Backup skal taes nå. Pronto. Og det bør du og gjøre!)

Avsløringene står for tur, og fordi det kan være greit å fortelle hele historien bak punktene, så blir det en egen post av det. Dette har vært veldig morro, og folk har vært flinke!

1. SANN: Som baby så jeg mye mer ut som om mitt opphav var michelinmannen, enn de puslete foreldrene mine. Som min tante så greit karakteriserer det, ”du hadde nok babyrekorden i valker på slutten av 80-tallet”. Hårgreien er et litt sårt tema for meg, jeg fikk nemlig ikke ordentlig hår før jeg var nærmere 2. Av den grunn fikk jeg også hull i ørene i ekstrem ung alder, fordi mamma var lei av at jeg, i rosa vogn, med rosa klær og med rosa bånd rundt hodet, til stadigheter fikk kommentaren: ”Neimen, for en søt liten gutt!”. Bildene her vil nok si mye. Jeg ser ikke mye søtt i det pæreformete hodet, men kanskje det var in på 80-tallet? Og jeg må konkludere med at jeg var svær. (Bildene kommer på slutten)
2. SANN: Ove er den kuleste kjørelæreren som finnes, har du ikke lappen er det bare et valg som riktig!
3. SANN: Det var flere som satte spørsmålstegn med denne, men den stemmer faktisk! Den uheldige personen som har havnet på legevakten 3 ganger grunnet meg, er min lillebror Sebastian. Ingen kan komme her og si at jeg ikke utfører min rolle som storesøster! 
1. Første gang: ”Mamma! Sebastian (3) leker med saksen!” Hvorpå jeg dro den til meg, og før jeg egentlig ante hva som hadde skjedd, så hadde jeg klippet hull i halsen. 
2. Andre gang: ”Espen, kan ikke du gi den steinen til Sebastian (4) ?” Espen var den sterkeste gutten i gaten, og Sebastian kunne ikke gå på foten på flere uker etterpå.
3. Tredje gang: ”Disse bærene er skikkelig gode, Sebastian (5) !” Jeg visste de var giftige, men måtte forsikre meg om at de ikke var gode. Ville jo ikke gå glipp av noe. Han måtte drikke noe svart og tjukt noe i 2 dager, og det så skikkelig dårlig ut.
   
4. Min egen tur oppsto etter jeg fikk den ekstremt gode ideen om å bære stoler i trappen med ullsokker på. Har et skikkelig barskt arr på haken.
4. SANN: Denne er helt sann, utrolig nok. Jeg fikk først en masse spørsmål om hvorfor jeg reiste så tungt (har jeg noen gang reist uten heavy-lapp, egentlig?) og alene, og da de så passet mitt og koblet to og to med et sjeldent etternavn, så slapp jeg rett igjennom. ”Hils!” sa de, og jeg pustet lettet ut. Jeg er en råtass av  en rebell.
5. SANN: Jeg avslører groteske sider ved meg selv, men det gøyeste med å spille The Sims, er å invitere simmene til fest, for så å drukne dem i svømmebassenget og lage kirkegård. Og JEG VET jeg ikke er den eneste som har gjort dette.
6. LØGN: Jeg har aldri spist en eneste pølse i hele mitt liv. Men hadde jeg likt det, så skulle jeg nok klart å spise 14 stykker. Tror jeg.
7. SANN: Det var ekstremt pinlig, og jeg synes godt at noen av dere kunne mistenkt dette for å være løgn. Jeg er ikke SÅ dårlig til å synge.

Greit da, så får jeg gjøre som jeg ble bedt om. Jeg er ikke like glad i å skrive ”memer” (jeg er ikke såpass bloggnerd enda at jeg egentlig vet hva det betyr) som jeg er i å lese dem, men siden både Kristin og Constanse har bedt meg om å gjøre det, så får jeg vel det.

Greien her er denne gangen at man skal skrive 6 setninger om seg selv, hvor av en av dem er tvers igjennom løgn. Og så skal man sende pinnen videre, og be andre gjøre det samme. Rikke, Petter og Kristin skal få gjøre det denne gangen, og jeg har store forhåpninger. Men, vi fyrer løs. Dere skal finne en løgn, altså.

1. Som liten hadde jeg så mange valker på kroppen at mamma måtte smøre krem mellom de så jeg ikke skulle få sår. Dette gikk heldigvis over da jeg nærmet meg 2, sånn ca samtidig som håret mitt kom.
2. Jeg var en så god psykolog for kjørelæreren min at jeg er invitert på innvielsesfest når han flytter. (Dette BØR han huske, og ettersom han har skrytt på seg å lese her en gang i blant, så er han påminnet dette nå. Hei Ove! Hvordan går det?)
3. Jeg har skadet noen så de har kommet på legevakten – tre ganger. Selv har jeg bare vært der én.
4. Da jeg ble stoppet i tollen, slengte jeg ut etternavnet mitt, ble koblet til min onkel som jobber i tollvesenet, og slapp igjennom uten noe mer enn en hilsen til han. Flaks, for i kofferten hadde jeg LANGT over den tillatte mengden med 1 kilo sjokolade.
5. Jeg har mange kaldblodige mord på samvittigheten.
6. En vakker sommerdag i 2001, som 13 åring altså, slukte jeg ikke mindre enn 14 hot dogs på rappen. Det skal nevnes at jeg ikke hadde spist på 10 timer, og at jeg heller ikke har spist en siden.
7. Første gang jeg sang singstar fikk mikrofonen på gulvet mer poeng enn meg.

Damn, dette var vanskelig. Jeg hadde først 15 fakta og ingen løgn. Så hadde jeg 10 fakta og fem løgn. Og nå står jeg igjen med dette, det ble seks fakta og en løgn, jeg tok meg den frihet å øke med en i forhold til reglene. Menmen, pizza står på bordet, og jeg gjør dette kun av en grunn: det er en ypperlig unnskyldning til hvordan bruke en og en halv time på mimring i steden for å begynne på angstemnet. Jeg mener særemnet.

Lykke til! Løsning kommer sikkert i morgen.

Og når jeg tenker meg om, kan Gunn Samantha også få gjøre dette. Tror ikke Asshild gidder. Eller?

I dag startet jeg min karriere som blotter. Hadde det ikke vært for at det hele skjedde i samme sekund som paraplyen vrengte seg, så hadde jeg nok dratt det oppblåste skjørtet ned, før de månebedotne japanske turistene rakk å dra frem kameraet. (Jeg sto foran et av de få store fotograferingsverdige stedene i Bergen, og hendelsen gjorde det vel ikke mindre.) Men det var tross alt viktigere å ikke bli våt i håret, enn å ikke gi japanske feriebilder en ny vri.

At faren for at neste overskrift i BA blir ”jente blottet seg foran sjokkerte turister”, med påfølgende

"Hun gikk forbi oss, og vi ante fred og ingen fare, før hun plutselig begynte å vise frem deler av kroppen sin til oss. Hun bare fortsatte og fortsatte, mens hun i vill kamp forsøkte å danse med paraplyen sin. Heldivis sluttet hun da vi begynte å skremme henne med blitzen. Slik oppførsel som dette er vi ikke vant med hjemmefra, sier en tydelig rystet turist, som for anledningen har på seg gul paraplyhatt , og som velger å være anonym"

er tilstedet, slo meg egentlig ikke før nå. Oi.

Jeg ønsker å bli adoptert vekk. Langt vekk. I dag er det 69 dager siden tørr bakke. Tine? Ta meg vekk herfra! Jeg er stort sett renslig, ikke spesielt dyr i drift, og jeg har fitnessball. Røverkjøp.