Dyvekes verden -

Du tar ett stykk tog, ett stykk 4 timers lang busstur fra Voss fordi toget ikke går lenger, en kronisk gråtende baby, en idiotisk lillebror som glemmer matpakken sin hjemme, snylter på din, og etter å ha fått maten takker deg med å åpne en ristet cola over deg, og ett stykk gal dame med alt håret samlet i en topp midt på hodet som påstår du har tatt plassen hennes. I dette mikser du store slagere som Macarena og Las Ketchup over høytalerne, og en Ipod som bestemmer seg for å få ånds og sletter alle sangene dine. Deretter tar du to svippturer innom snaddersteder som Gol og Hol, mister en halv melkesjokolade på gulvet, strør lett med ett stykk sittesår og ett stykk unge på ca 10 som ser på deg en time sammenhengende – og du får en gourmetrett som jeg velger å kalle ”min tur fra Bergen til Geilo”.

Men jeg skal ikke være kresen…

Det er FERIE!

”Forresten…” Han smilte mot meg og sa ”du må bytte det ut snart, vet du det?” ”Jada”, nikket jeg. Jeg visste at passet måtte byttes ut den neste måneden, og det var kun en grunn til at jeg visste det. ”Heldigvis, for bildet mitt er jo helt grusomt” sa jeg, og lo litt mens jeg gav et søtt smil og prøvde å se helt annerledes ut enn på bildet. Det var nå, i hvilken som helst annen samtale, at han hadde gitt meg passet og latt meg gå, og ingen av oss hadde tenkt noe særlig mer over det. Men det gjorde han ikke.

Isteden holdt han det igjen akkurat lenge nok til at jeg stirret nervøst opp på han og tenkte to ting. Det første var hmm, lurer på hva den smulen i barten hans kommer fra, og det andre var hmm, lurer på når det skal komme politi stormende fra alle kanter og anklage meg for et fancy ord jeg ikke kan uttale, for akkurat så lang var pausen. Heldigvis fikk jeg ikke svar på noen av delene(selv om jeg tror det var knekkebrød), men da han motvillig gav meg passet tilbake, svarte han på den siste setningen akkurat så sent at jeg måtte tenke meg over hva han egentlig refererte til. ”Ja, det har du sannelig rett i”.

For jeg hadde sannelig rett i det. Passbildet ble tatt en vakker dag i 8. klasse, på den tiden ingen ser spesielt søte ut, alle har store øyebryn, og ingen enda har blitt fortalt at lilla pastell ikke er din farge. Det hjalp kanskje ikke at jeg hadde vært syk - sånn ordentlig ligge i ett rom og spy – syk, og derfor så akkurat så ille ut. Mamma hadde i et øyeblikk av panikk innsett at jeg trengte pass, og da rakk ikke jeg engang å ta håret frem fra bak ørene. Jeg synes godt vi kunne tatt oss tid til det, for jeg ser ut som et øre med noe bleikt og ekkelt på. Derfor hater jeg å fly.

Videre i min passfotokarriere kan enkelte høydepunkt som ungdomskortet (ingen nese og ekstremt bustete hår) og bankkortet (det er heldigvis så lite at du nesten ikke ser såret på haken) nevnes. På sertifikatet har jeg i grunn gjort alt galt som man kan gjøre. For det første leste jeg bruksanvisningen først, noe som jeg av prinsipp sjeldent gjør. Der sto det, lamegsitere: ”Se på den svarte flekken”, hvorpå jeg gjorde nettopp det. Videre sto det, lamegsitere: ”Trykk på den grønne knappen når du er klar”. Hvorfor resultatet inneholder både skjeling og biting i leppen, tror jeg derfor burde være veldig klar for alle.

Det er skolefoto på plakaten i morgen. Jeg kvir meg.

… Å aldri mer utsette vekkerklokken så mye at jeg ender opp med å løpe ut døren, og ikke innse før halvveis ned trappen at jeg har glemt å ta på meg BH. (Jeg husket franskordlisten som jeg ikke har brukt siden 10.)

… Å øve litt mer før jeg legger ut film av meg selv som utfører nyttårsprosjekt #1: lære meg å spille gitar. Jeg tok hintet til pappa da han desperat prøvde å kvele et fnis, idet jeg gav alt jeg hadde midt i ”en bussjåfør”. For øvrig en vanskelig sang som jeg begynner å få dreisen på nå, men som jeg ikke kan spille ordentlig fordi den ødelegger neglelakken.

… Å kun skrive ting på gjøre-listene mine som jeg vet jeg vil få gjort. Hvem er det jeg lurer, jeg får aldri gjort ferdig alle lekser, ryddet rommet, slått ny rekord i tetris, sovet lur, fått opp prosentandelen i FreeCell OG reddet verden fra all fattigdom og elendighet på en dag. (To kanskje?)

… Å fokusere på én ting av gangen, så jeg slipper å uforberedt spise Jalapeno-Jelly Beans igjen. Jeg var nærmere døden enn noen gang før.

… Å finne noen nye nyttårsforesett, ettersom både nr en og to allerede er utført. Nr 1 var: Gjøre noe bra for verden. Og jeg fikk jo en geit til jul, så jeg har fylt den kvoten for både i år og neste år. Nr 2 var: Trene. Vel, på søndag trente jeg, og etter 4 situps har jeg fortsatt gangsperr. Ferdig med den også.

… Å begynne å ta tegnene når jeg velger å heller vaske og rydde, enn å blogge, og derfor ender opp med en så kjip reserveløsning som dette. Det skal forhåpentligvis ikke skje igjen, og jeg håper skrivesperren tar sekken på ryggen og stikker, helst snarest.

”Jippi, det snør!” sa majoriteten i klassen i dag. Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle stille meg til denne plutselige forandringen, men jeg antok at alt var bedre enn regn. Da jeg senere skulle en liten svipptur med bilen, og måtte krype inn bak fordi de andre dørene ikke ville åpne seg, påfulgt av at jeg brukte nærmere et kvarter på å få skrapt vekk is og snø med et cd-cover (notere: kjøpe skrape, helst sånn med vott på) for å kunne se noe, konkluderer jeg med nei. Alt er ikke bedre enn regn.

Men det var litt deilig med forandring, da.

(Iiiiiik, hele siden min forsvant tidligere i kveld! Jeg har aldri vært ute for et slikt anfall av angst før. Backup skal taes nå. Pronto. Og det bør du og gjøre!)

I dag startet jeg min karriere som blotter. Hadde det ikke vært for at det hele skjedde i samme sekund som paraplyen vrengte seg, så hadde jeg nok dratt det oppblåste skjørtet ned, før de månebedotne japanske turistene rakk å dra frem kameraet. (Jeg sto foran et av de få store fotograferingsverdige stedene i Bergen, og hendelsen gjorde det vel ikke mindre.) Men det var tross alt viktigere å ikke bli våt i håret, enn å ikke gi japanske feriebilder en ny vri.

At faren for at neste overskrift i BA blir ”jente blottet seg foran sjokkerte turister”, med påfølgende

"Hun gikk forbi oss, og vi ante fred og ingen fare, før hun plutselig begynte å vise frem deler av kroppen sin til oss. Hun bare fortsatte og fortsatte, mens hun i vill kamp forsøkte å danse med paraplyen sin. Heldivis sluttet hun da vi begynte å skremme henne med blitzen. Slik oppførsel som dette er vi ikke vant med hjemmefra, sier en tydelig rystet turist, som for anledningen har på seg gul paraplyhatt , og som velger å være anonym"

er tilstedet, slo meg egentlig ikke før nå. Oi.

Jeg ønsker å bli adoptert vekk. Langt vekk. I dag er det 69 dager siden tørr bakke. Tine? Ta meg vekk herfra! Jeg er stort sett renslig, ikke spesielt dyr i drift, og jeg har fitnessball. Røverkjøp.

Jeg elsker lister. Virkelig. Å skrive en gjøreliste får meg til å føle meg flink. Jeg trenger ikke å måtte kunne stryke ut alle punktene på listen min, det bare føles godt å få dem ned på papiret, så jeg slipper å bruke krefter på å tenke ut hva jeg ikke har gjort. Men i dag kan jeg vel ikke akkurat si at jeg har overgått meg selv i flinkhet. Av de 13 punktene jeg skrev ned klokken 1 i dag, så har jeg bare fullført punkt nummer tre, som er å drikke te. (Når sant skal sies, så har jeg gjort det to ganger, så jeg har vært litt flink.) Og dette er punkt nummer 7, å blogge altså.

Jeg begynte på punkt nummer 2 også, forresten. Det var å finne ut hvilket kapittel jeg har prøve i, men før jeg kom meg så langt (fra sengen og bort til sekken for å finne boken) så klarte jeg å ødelegge favorittpennen min. Jeg gjentar det samme som jeg sa til min venn Per da jeg forklarte hendelsen: Det innebar fitnessball og fot. Så da måtte jeg så klart sette i gang en slags audition for alle pennene mine, der jeg lot alle gjennomføre de samme oppgavene, slik at jeg til slutt kunne kåre en ny favoritt.

Jeg tror jeg brukte opp all tiltaksheten min i går. Da var jeg så giret over at det var desember og at det var helg og at jeg ikke hadde noen planer eller noe jeg måtte gjøre, at jeg ryddet både min bror sitt rom, mitt rom OG jeg vasket badet. Jeg hadde også såpass stor julefølelse at jeg utforsket den harrye siden ved meg selv, og hang opp julelys på rommet mens jeg nynnet på en julesang. Jeg oppdaget forresten at jeg ikke kan den ordentlige teksten på en eneste en. Jeg kan bare de versjonene jeg lærte bakerst i klasserommet på barneskolen. ”Santa Lucia, dreit oppi lia” og ”Nå har vi vaska golvet, og vi har børi ved, nå sett vi oss å ser på at skolen brenner ned”. Så det gikk mye i de sangene i går. Funket det.

Jeg har ikke tid til å blogge så mye nå.

Offisiell historie:
Jeg holder nemlig på med å øve til en skikkelig vanskelig naturfagsprøve, og jeg er utrolig flink til å gjøre det jeg skal. Faktisk, så har jeg øvd i heeele dag, og jeg pugger alt på rams og sidelengs og baklengs, og det er snart ikke et eneste grunnstoff jeg ikke kan.

Den ekte historien:
Vel, kort fortalt har jeg ikke tid til å blogge fordi i dag har jeg:
1. Lalalala – nynnet på en sang – lalalala
2. Spilt dette
3. Spilt litt dette
4. Fått ny rekord i dette
5. Følgt masse med på dette

Når det kommer til punkt 5, så har jeg enda ikke tilgitt morgenutgaven for å ha gitt meg den linken. Men det er veldig spennende. Det er et kamera satt opp ved et vannhull i Afrika! Så langt har jeg sett masse på, og fått sett både aper og et villsvin som kranglet med en fugl. Målet er å se en giraff eller en elefant. Eller en skilpadde! Å kjære gud, gi meg en skilpadde!

Oi… Nå hører jeg lyder (har det på i bakgrunnen) og i følge mine ører som er ekstremt jungel-lyd-identifiserings gode, så kommer lydene fra noe jeg ikke vil gå glipp av. Har ikke tid til dette! Lover å komme sterkere tilbake i morgen.

Iiih, det var en antilope!

Men nå er det øving til prøve som står for tur...
Ooooog der var vi i gang med punkt 6 gitt. Dette.

Noe (Eller mer noen. Som nynorsklæreren min, kanskje) sier meg at nynorsk ikke er helt min ting. Jeg liker å bruke fascinerende (og jeg er overbevist om at i en eller annen del av Norge, så er de helt ekte) ord som ”kvishøveleis” og ”kvartargangar”. Men etter tilbakemeldingene jeg får, er det kanskje ikke helt rett.

Tilbakemelding 1 : ”Det er heldigvis noko bra nynorsk her!”
Tilbakemelding 2: ”Sjå på rettinga mi når det gjeld nynorsken din. Du skriv meir rett enn feil:-)”

Og når jeg prøvde å ikke overdrive helt, kuttet til og med ut ”topplaik” og ”sjølvestesagt”, så fikk jeg denne:

Tilbakemelding 3: ”Ein del bokmålsord har sneke seg inn, ser eg.”

Det er godt å se at hun ikke gir meg skylden. Det er jo ganske tydelig at det er ordene som sniker seg inn helt av seg selv. Jeg har ikke noe å gjøre med det, i allekvertefalle.

Shit, jeg sliter.

Siden vi flyttet inn her for 4 år siden, har det sånn ca en gang i halvåret skjedd noe som plager meg ekstremt. Spikeren i dørkarmen til rommet mitt lever nemlig sitt eget liv. Den vokser oppover. Og hver gang dette skjer, oppdager jeg det ved at jeg selvfølgelig tråkker på den - og deretter utstøter en hel del mindre familievennlige ord.

Jeg pleier som regel ikke gidde å gjøre noe med det, før det går sånn ca en uke. Innen den tid har jeg tråkket så mye på den at jeg i grunn har blitt immun. Jeg kjenner noe lett stikkende under fotsålen, men for å være helt ærlig, så kiler det mer enn det gjør vondt. Men så kommer mamma. Mamma er en dramaqueen av dimensjoner, og det ender alltid med at jeg blir tvunget til å gjøre noe med saken, for hvis ikke nekter hun å slutte med skrikingen.

De første gangene brukte jeg pappa. Men pappa er omtrent like handy som Blomster Finn, så det endte i grunn med at karmen skallet av, og jeg måtte male over for å dekke hullet. De neste gangene tydde jeg til noe langt mer sikkert: meg selv. Meg selv og hammeren. Jeg liker meg selv med en hammer. Det er som om jeg blir en hulemann med klubben sin, og jeg dunker som jeg aldri har gjort noe annet. Lekent og lett og slettes ikke på tomler slik som pappa gjorde den gangen han bestemte seg for å bygge altan på hytten. Jeg vil gå så langt som å si at det kler meg, det å ha en hammer i hånden, og jeg banker spikeren på plass like lett og lekent som jeg taster på lappisen.

Noe sier meg at jeg etter forrige gang ikke gadd å rydde på plass hammeren. For jeg fant den i alle fall ikke i dag, og det er vel i grunn bare jeg som bruker den her i huset. Så jeg måtte inn i boden, klatre litt, risikere livet litt, og etter å ha tørket støvet av verktøyskassen (vi bruker ikke så mye sånt, polakkene pleier å ha med seg sitt eget utstyr) så fant jeg en dings. Ja, jeg vil kalle det en dings.

Denne dingsen brukte jeg først til å banke med. Jeg banket alt jeg kunne på den hissige spikeren. Jeg holdt den vanlig mens jeg banket, bak-fram mens jeg banket, opp-ned mens jeg banket, åpen mens jeg banket, og lukket mens jeg banket. Men nei. Det virket som om spikeren i år hadde kommet tilbake, større, sterkere og mer i forsvar enn hva jeg hadde regnet med. Jeg vet ikke hva det var, men noe var det, og det virket nesten som den var blitt immun mot meg. Men det spikeren ikke visste, var at min dings var en spiker-avbiter-dings. Så før den rakk å tenke seg om, så tok jeg sats, utropte et lite krigs hyl... Og så kuttet jeg hodet av den.

Spikeren er død. Og hvis den kommer tilbake om et halvt år igjen, så blir jeg faktisk redd.

Så… Jeg var hos legen min i dag. Fastlegen. Det er en av de legene som har vært i familien i årevis. Han kjenner hver eneste lille familiesykdom ut og inn, alt fra bestemødre til barnebarn. Alle går til han, men ingen liker han noe særlig. Etter besøket i dag bestemte jeg meg for at jeg vil være den første rebelske som bryter ut av rekken. Han er rimelig humbug, og jeg følte meg ikke en skvett bedre etter å ha vært der.

Hypokonderen i meg er viden kjent, men denne gangen skulle jeg bare innom for å ta noen blodprøver, og for å klage litt på aua i magen. Jeg tenkte at det skulle være kjapt, enkelt og greit, og det var min første gang hos legen ALENE, noen sinne. (Jeg har jo akkurat blitt voksen.)

Det var skummelt å sitte alene på venterommet med folk som hostet og harket, men egentlig, så er det sånn jeg elsker. Jeg liker å høre på samtaler mellom gamle og skrøpelige mennesker, og jeg liker å stille mine egne diagnoser på folk. Jeg prøver å tenke ut hvorfor de er der, hva som feiler de, og er de på bedringens vei eller ikke? Det var mange døende i tankene mine, men to av de hadde overlevd kreft, en av de hadde neglesopp, og den siste som kom før det var min tur, var gravid med tvillinger. (Men da var jeg bare snill, for det var egentlig ganske tydelig at hun bare rett og slett var feit.)

En annen ting jeg gjorde mens jeg ventet (for jeg ventet lenge), var å lese Hjemmet. Det finnes ikke noe bedre etter å ha gitt diagnose til samtlige i rommet, enn å lese om alle som har mirakuløst blitt frisk. Det gav på en måte nytt håp til ”pasientene” mine, og jeg bestemte meg straks for at hun søte damen som jeg egentlig hadde gitt lungebetennelse, skulle begynne å ta minukk-urter. Og så skulle hun plutselig blir friskere enn hun hadde vært på 20 år, og endelig få helse til den sydenturen hun hadde drømt om siden hun var liten.

Uansett. Det var min mistro til legen som skulle snakkes om her, og ikke mine fantastiske kurerende evner. Jeg fant ut at jeg skulle lage en liste.

10 tegn du bør se etter, hvis du vurderer å bytte fastlege:

1. Fastlegen din sjegler med øynene og går skjevt. Noen ganger er du sikker på at han skal tippe, men forunderlig nok klarer han seg nesten alltid.

2. Fastlegen din bruker briller, men han tar de av seg når han skal undersøke deg

3. Fastlegen din avbryter deg når du forteller hvordan du har følt deg i det siste, med å si ”jajajaja, nok mas nå, la meg se i ørene dine”.

4. Det du holdt på å fortelle var hvor vondt du hadde i magen.

5. Fastlegen din skriver på tastaturet med bare en finger. En veldig rask finger, men fortsatt bare en. Den andre hånden får aldri være borti tastene, og for guds skyld ikke de andre fingrene heller.

6. Det ser ut som det gror ting på tastaturet. Du kan se flere år gamle smuler der, og uten tvil vokser det hår på de.

7. Fastlegen vasker ikke fingrene før han undersøker deg. (Jeg visste ikke at man kunne finne ut noe om mageau med å se i ører, nese og munn, samt knipe på halsen, lytte på brystet, og knipse på pannen.) Og husk at dette punktet kommer rett etter det om tastaturets tilstand.

8. Det står en VELDIG stor boks med tabletter på pulten hans, og han spiser en av de mens du snakker.

9. Fastlegen din tar fri en uke for å dra til Lofoten. Der skal han gå på jakt etter ryper som han ikke skal spise, for ryper er det verste han vet. (kilde: sektretæren)

10. Fastlegen din spør for 4. gang, hva var fødselsdatoen din igjen? Og mens du, for 4. gang gjentar, forklarer han med: "Ja, jeg beklager, jeg har bare en tendens med å komme borti denne knappen. Del... Hmm..."

Hvordan skifter jeg fastlege? Etter å ha skrevet dette ned ble jeg på en måte bare enda sikrere i min sak. Men nå må jeg legge meg ned på sofaen. Har jo tatt blodprøver, føler meg tappet. Såå tappet. Men mest tapper. (: