Dyvekes verden -

Killerduckene har slått til igjen! Denne gangen har de overgått seg selv. La meg fortelle fra begynnelsen av. (Mitt forrige innlegg om disse morderiske krekene finner du her)

Idag snødde det i Bergen. Utrolig nok. Men også beklagelig nok. Det har gått opp for meg at endene ikke kommer til å fly vekk i år. De venter på den hvite snøen, slik at de kan kamuflere seg. Så skal jeg gå gjennom parken og TRO at de er vekke, mens de ligger der og bare på sitt neste offer: meg. Skrekk og gru, håper det ikke kommer mer snø i år!

Jeg er forresten også veldig skuffet over at det ikke er en suicidal and i denne flokken. Den kunne hett Per. Jeg hadde sett klart for meg at nå som dammen var oversvømt og gikk helt ut i bilveien, så skulle den suicidale Per, som også var lederen, lede hele andeflokken ut i veien midt på natten (uten at de andre skjønte at de var midt i bilveien) og så skulle det helt tilfeldigvis komme en svær trailer. Dramatisk, but thats life.

Men da jeg gikk gjennom parken idag innså jeg at det desverre ikke var tilfelle. Isteden var det en ekstremt sulten og høylydt flokk som møtte meg. Jeg gikk i stor ring rundt, men de kom løpende mot meg med et morderisk blikk. Derfor bestemte jeg meg idag for at det var på tide å se frykten i øynene. Jeg ble stående. Jeg så spente øyne følge med meg i parken: Den gamle mannen som alltid sitter på den grønne benken, den narkomane som bor på benken vedsidenav. Jeg følte forventningspresset, og det var da det skjedde...

ANDEN NØS PÅ MEG!

Og tar jeg ikke helt feil, så var det med vilje. Jeg trodde ikke ender kunne nyse. Så feil kan man ta. Og hypokonderen i meg blomstrer med ett opp. Jeg er overbevist om at anden smittet meg med fugleinfluensa! Jeg snur, løper den lange omveien hjem, og kryper så fort som overhodet mulig til sengs. Jeg føler meg slapp. Jeg føler meg syk. Jeg er helt sikker på at jeg har fått fugleinfluensa, og banner over at ikke jeg har hamstret medisin.

Jeg snakker med en venninne og klager min nød. "Jeg føler meg virkelig slapp". Men ikke noen trøstende ord derfra. "Du føler deg alltid slapp Dyveke" er alt jeg får tilbake. Phøy.

Jeg lever fortsatt. Men det er såvidt. Idag skal jeg ikke gå gjennom parken. Det tør jeg ikke. Jævla ender. De er ikke som andre ender, forstå det! For andre ender står ikke på en fot mens de ser på deg. Og nyser på deg. Men det gjør disse altså. Og det er sykt skummelt i grunn. Steven Spielberg, hvis du leser dette... Ide? THE RETURN OF THE KILLER DUCKS. Jeg hadde iallefall sett den.

På dette ytterst sjarmerende bildet, så ser du da en av de 20 killer gakkgakkene som bor i parken rett vedsidenav her. Du leste rett, KILLER. Det er ikke de narkomane i parken som skremmer meg nei, det er disse monstrene her. Jeg bare nevner: legg merke til tungen! Og mens de gjør dette her, så lager de en syk lyd. *SHXIIIS* noe sånn. Dette bildet ble forresten tatt av Nikolas. Han er den eneste jeg kjenner som tør å gå nært de. Det skal også nevnes at han filmet de etter dette bildet, og hadde det gått ann å legge ut den filmen her, så hadde jeg gjort det. HAHA. For han kræsjer i en lyktestolpe mens han filmer (: Uansett.

Et par detaljer så dere kan really picture it:
Dato: 13. Oktober
Tid: ca 15.15
Åsted: Parken
Vær: Grått

Altså. Jeg går inn i parken. Som vanlig lurer jeg på hvilken vei jeg skal ta, slik at jeg unngår endene. Har jo lært etterhvert! Jeg ser ingen killerducks, merkelig nok. Det jeg ser derimot, er sånne helt vanlige ender. De lager enormt med lyd (viktig detalj, husk det) kvekker og styrer på. Jaja, tenker jeg. Freakducks. Jeg trasker videre, aner fred og ingen fare, og skal akkurat til å svare på en melding fra pappa som har kjøpt ny mobil, (melding til meg: "hvordan slår jeg den av" og det var alt) da jeg runder hjørnet og ser det. Alle endene er samlet, på en merkelig måte, RUNDT meg. Det er da det slår meg. De jævla "vanlige" endene sladret til de store bole-endene da jeg kom inn, og tro meg, det er ikke første gang de har gjort det!!

Jeg er omringet. Jeg frosser. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å rygge, dårlig idé.Til slutt finner jeg ut at jeg enten må løpe, eller stå der for å bli spist. Det ble det første. I real film scene stil, slow motion, skriker jeg og løper med lukkede øyne mens jeg hører endene lager de skumle lydene de pleier å lage, og de glefser etter meg. Med ett er jeg ute. Jeg snur meg og ser at endene har gått tilbake til sine normale plasser, later som ingenting. Jeg innser at rundt meg står det faktisk folk... MEGET pinlig berørt går jeg opp de 67 trappetrinnene til leiligheten vår, med bankende hjerte og en lettet følelse.

PUH, jeg overlevde idag og (: