Så feil kan man ta
Så i jakten på å finne noe annet å gjøre enn å lese om britiske aviser på 18-tallet eller krangle med kalkulaturen min (ikke misforstå, til vanlig er det ganske kjekt, men ikke når utfallet kan bli tilnærmetlik produktivt), stumpet jeg over den mest forstyrrende dokumentaren jeg har sett på lenge.
Guys and dolls.
Jeg innrømmer det gjerne, jeg har vokst opp i en rosa verden fylt av sukkerspinn og såpebobler og Disney og alt godt. Da jeg så skiltet "Fantasy Video - Members Only" på en dør borti gaten, så tenkte jeg selvsagt at dette måtte være en gjeng med eldre karer som hadde dette som sitt lille fristed hvor de kunne henge dressen på knaggen og leke med selvmalte LOTRfigurer mens de så på Never Ending Story, før de dro tilbake til kone, barn og det kjedelige voksenlivet sitt. At sannheten skulle vise seg å være totalt annerledes (bortsett fra den delen med å henge dressen på knaggen og eldre karer), ble brutalt oppklart den kvelden jeg bestemte meg for å google stedet. Og da er det nok ikke overraskende at bildene som dukket opp i hodet mitt da jeg leste dokumentartittelen var omtrent de samme, bare med Barbie og Full House på TVskjermen.
Hvorfor kan jeg aldri lære? Høydepunktene er så mange, og arrene i sjelen så dype, alt jeg kan si er at dere må se selv. Jeg tror ikke det blir lesing i kveld heller, jeg har sår som må leges. Men det var absolutt verdt det.
UPDATE
Jeg måtte se den en gang til.
Favorittquote:
"The thing my father finds very difficult about my relationship with Shishan is the fact that she's not 'alive'. She's not 'a human being'."
Dette er det tristeste jeg har sett, men Ahahahaa.
Godt forsøk
Hun: Hei.
Han: Hello.
Pinlig stillhet
Hun: Ehm.
Han: Jah.
Lenger pinlig stillhet.
Han: Hvis du døde..
Hun: Hæ?
Han: Hør ferdig da. Hvis du døde, og kunne blitt gjenfødt som en frukt.
Hun: En frukt?
Han: En frukt, ja. Eller et bær, samma det. Hva ville du helst ha vært?
Hun: Jordbær.
Han: Det var raskt.
Hun: Jeg liker jordbær.
Han: Jeg og.
Hun: Og jeg hadde ikke hatt noe i mot å være i en jordbærgjeng med masse jordbærvenner.
Han: Jeg synes du burde tenkt litt lenger igjennom det.
Hun: Hvorfor? Hva er gale med jordbær?
Han: De er søte.
Hun: Sier du jeg ikke er søt nok til å bli gjenfødt som et jordbær?
Han: Nei, det er akkurat det som er problemet, du ville vært et utrolig søtt jordbær, og så ville du blitt spist først, og så ville du vært død igjen.
Hun: Åh.
Han: Mhm.
Enda en pinlig stillhet.
Hun: Ehm.
Han: Jah.
Og så gikk jeg.
Du vet du er lat når...
...Du møter på hun som absolutt ikke kan ta prateinitiativ selv, og ender opp med å kjøpe en frokostblanding som smaker bark etter kjedsomheten angrep deg da du gjemte deg bak frokostblandingshyllen i 10 minutter.
...Du bestiller takeaway fra restauranten i enden av gaten, og uten å nøle utnytter deres tilbud om gratis levering på døren.
...Du er på fornavn (Adil) med leveringsgutten fra nevnte restaurant.
...Du tar bussen en strekning som tar fem minutter å gå, under påskudd at det kan begynne å regne, og at skjebnen ville det sånn. At det er sol og du ventet 10 minutter før bussen kom, tas ikke med i beregningen.
Jeg tror ikke jeg trenger å understreke hva nyttårsforsettet mitt er for i år.
Smågodt
Rett før jul hadde jeg besøk av kusinen min. Vi gjorde turistting, slik som nordmenn seg hør og bør, så nå har jeg sett London ovenifra, prøvd å dytte en vogn inn på plattform 9 og ¾, og seksuelt trakassert supermann. Det var gode tider, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tilbrakte tre timer på Hamleys, det er viktig å holde verden i balanse.
Da jeg kom hjem etter å ha vært hos min nye frisør Zultan fra HrrrrrrrUngary som gav meg verdens lengste pannelugg, fikk jeg verdens største sjekk. Sånn fysisk altså, det kunne nok vært mer penger, men man sier aldri nei til 15 000 som man får, kun fordi man
Ellers, lillebror er like vakker som vanlig.
Og jeg har nok en gang bevist at jeg er et koneemne ved å lage drops til hele familien (fløtekaramellene vil jeg ikke snakke om).
Forresten, en enorm Scrabblekrangel fant sted på første juledag, fordi jeg fikk tredobbelt ordpoeng og vant hele greien med pølsefatet, mens mormors forslag ginfatet ikke ble godkjent. Dersom du er på min side her, vennligst støtt meg, dette splittet familien på samme måte som fjorårets mandelskandale (som i år lekent ble unngått ved at mamma "glemte" å putte den i).
Og dagens hm. I et forsøk på å tvinge meg selv til å sette av mer tid til å ta bilder er herved den nye kategorien "det er alltids håp" opprettet. Jeg fant ut at "ukens bilde" ble litt vel for optimistisk.
Enkelt og greit
Åsted: Clas Ohlson
Klokkeslett: 17:00
Plan: Gå direkte til stiftehyllen for å finne riktig type stifter til stiftepistolen.
Hvorfor: Det ser fetere ut med stiftepistol enn med teiprull når man henger opp plakater.
Minutter satt av: 5
Hendelsesreferat:
17:01: Butikken er stor.
17:05: Alt for stor.
17:06: Ooo, mye å plukke på.
17:11: Ikke-plukke-regel innføres, og jeg føler meg voksen.
17:12: Jeg går i ring.
17:18: Jeg finner til min overraskelse stiftehyllen, som inneholder en million stiftetyper med pakningsbeskrivelse på tysk.
17:26: Jeg svelger stoltheten min og setter kursen for hjelpeskranken, hvor det befinner seg en venn av typen du ikke har sett på tre år, men likevel må slenge ut høflighetsfrasene ”ja, hvordan går det?” og ”alt for lenge siden sist” til.
17:26: En spontan u-sving og avledingsmanøver fikser biffen.
17:27: Jakten på kassen startes, jeg finner fort ut at jeg ønsker meg tegnestifter med smilefjes på, skritteller, voldsalarm og discokule.
17:31: Jeg merker meg at fitnessball selges under navnet gym-ball og i rød, og innser også at jeg bryter regelen jeg tidligere innførte. Jeg velger å straffe både meg selv og fitnessballen, ved å ikke kjøpe den.
17:32: Jeg stiller meg i kø, og satser på å leve livet litt farlig. Pyttpytt, 2135 stifter som ikke passer kan jeg da alltids finne noe annet å bruke til.
17:33: Jeg skaper kø mens jeg i samarbeid med kassemannen prøver å tyde tysken. Vi finner også noen spennende tegninger som jeg synes minner om meg, og da er saken grei.
17:38: Jeg hyler av fryd da jeg endelig er ute, og jeg legger med en liten seiersdans da jeg får sjekket at stiftene faktisk passer.
Minutter brukt: 38
Konklusjon: Jeg er best.
Pinlig
Jeg fant, jeg fant!
Mens jeg venter på det skal skje noen bloggverdige hendelser, har jeg bestemt meg for at jeg kan i alle fall gjøre det ytterste for å holde oppmerksomheten til mine lesere det sekundet det tar dem å scrolle ned og se tegningen av noen fargerike underbitt-folk nedenfor. Jeg skulle gjerne sagt at jeg har tegnet den kun for deg, fordi det høres bra ut og da føler du deg spesiell, men sannheten er at jeg helt tilfeldigvis dukket over den i almanakken min i dag, som jeg ikke har sett på en stund.
Almanakken kom uventet til synet i vesken min, der den lå blant en stiftemaskin, to par votter, en paraply, en tom tyggispakke, en kalkulator som jeg har boikottet fordi den er så avansert (dette er jenten som kan gangetabellen), en kulepenn jeg fant på bakken men som hadde nummeret til taxi1 på og derfor virket fornuftig å ta med, og, av alle ting: solbriller. Da jeg tok den opp for å føre inn læreren min sin bursdag, det er jo om å gjøre å fylle den ut med flest mulige datoer når jeg først har den slik at jeg kan late som jeg er kjempeopptatt, så fant jeg igjen skissen, og, vel. Versegod!
Selvutlevering.
Greit da, så får jeg gjøre som jeg ble bedt om. Jeg er ikke like glad i å skrive ”memer” (jeg er ikke såpass bloggnerd enda at jeg egentlig vet hva det betyr) som jeg er i å lese dem, men siden både Kristin og Constanse har bedt meg om å gjøre det, så får jeg vel det.
Greien her er denne gangen at man skal skrive 6 setninger om seg selv, hvor av en av dem er tvers igjennom løgn. Og så skal man sende pinnen videre, og be andre gjøre det samme. Rikke, Petter og Kristin skal få gjøre det denne gangen, og jeg har store forhåpninger. Men, vi fyrer løs. Dere skal finne en løgn, altså.
- Som liten hadde jeg så mange valker på kroppen at mamma måtte smøre krem mellom de så jeg ikke skulle få sår. Dette gikk heldigvis over da jeg nærmet meg 2, sånn ca samtidig som håret mitt kom.
- Jeg var en så god psykolog for kjørelæreren min at jeg er invitert på innvielsesfest når han flytter. (Dette BØR han huske, og ettersom han har skrytt på seg å lese her en gang i blant, så er han påminnet dette nå. Hei Ove! Hvordan går det?)
- Jeg har skadet noen så de har kommet på legevakten – tre ganger. Selv har jeg bare vært der én.
- Da jeg ble stoppet i tollen, slengte jeg ut etternavnet mitt, ble koblet til min onkel som jobber i tollvesenet, og slapp igjennom uten noe mer enn en hilsen til han. Flaks, for i kofferten hadde jeg LANGT over den tillatte mengden med 1 kilo sjokolade.
- Jeg har mange kaldblodige mord på samvittigheten.
- En vakker sommerdag i 2001, som 13 åring altså, slukte jeg ikke mindre enn 14 hot dogs på rappen. Det skal nevnes at jeg ikke hadde spist på 10 timer, og at jeg heller ikke har spist en siden.
- Første gang jeg sang singstar fikk mikrofonen på gulvet mer poeng enn meg.
Damn, dette var vanskelig. Jeg hadde først 15 fakta og ingen løgn. Så hadde jeg 10 fakta og fem løgn. Og nå står jeg igjen med dette, det ble seks fakta og en løgn, jeg tok meg den frihet å øke med en i forhold til reglene. Menmen, pizza står på bordet, og jeg gjør dette kun av en grunn: det er en ypperlig unnskyldning til hvordan bruke en og en halv time på mimring i steden for å begynne på angstemnet. Jeg mener særemnet.
Lykke til! Løsning kommer sikkert i morgen.
Og når jeg tenker meg om, kan Gunn Samantha også få gjøre dette. Tror ikke Asshild gidder. Eller?
UKENS KREM-DOKU; Stor, Større, Størst, SPREKK.
Tralalala:
Hvilken dag er det i dag?
Hvilken dag er det i dag?
Jo det er stemme-på-Dyveke-på-poll-og-i-kommentarfeltet dagen!
Og nå over til andre underholdende ting.
Endelig gir TV-Norge oss en doku som ikke handler om feite folk, og det var på tide. Ikke det, fett er alltid fett, men noen ganger trenger man litt forandring i hverdagen. Ukens doku handler om det motsatte av fett, men jeg tror den blir fet for det om. Den handler om en mann som bruker steroider, og som nå har kommet i Guinness rekordbok for å ha verdens bredeste overarmer. Jeg merker meg at han er med i rekordboken, og alle som er med i den er folk jeg synes fortjener en doku. (Det er jo bare å ta en tur innom hjemmesiden og titte litt. Min favoritt er kategorien ”human body”)
Det beste med denne dokuen er nok likevel tittelen på engelsk. "The Man Whose Arms Exploded ". Hahahaha. Trenger du en bedre grunn til å se den på?
Hva: Dopet til bristepunktet
Tid: I dag (søndag) klokko 20.00
Sted: TV Norge (så klart.
Innhold: (i følge TV-guiden) (The Man Whose Arms Exploded) Britisk dokumentar. Gregg Valentino er den offisielle innehaver av tittelen "Verdens største biceps". Hans overarmer måler hele 68,5 cm i diameter! Gregg innrømmer åpent sitt bruk av steroider og synthol for å oppnå målet sitt, og hans åpenhet har rystet mange. Misbruket førte også til at armene hans en dag fikk nok - og eksploderte!
Forventningskurve: Dette er en litt ny dokumentar merker jeg. Jeg har sett dokumentaren om han lille gutten med store muskler, men jeg har ikke sett en dokumentar om en mann med kjempesvære armer før. Jeg har bare sett bilde av han og armene, så jeg lever egentlig i håpet om at dette er det eneste store med han, og at han har pitteliten pinglete kropp. Det ultimate hadde så klart vært om bare den ene armen var svær, men det får jeg heller spare til en annen dokumentar. Finnes sikkert noen sånne også.
Uansett. Jeg forventer meg litt sjokkfaktor, jeg forventer meg helst film, men jeg godtar også bilder av en sprukket arm, og jeg forventer meg egentlig ikke så mye mer. Jeg tror ikke dette er en av topp-ti dokuene, men så lenge det handler om en mann fra den berømte boken med syke folk i, og ikke minst inneholder noe som sprekker, så sitter jeg benket foran TVen. Tror det blir bra med litt forandring, og jeg tror at jeg i alle fall ikke får lyst til å gå på trening i morgen. Men det har jeg aldri.
Ellers vil jeg si at tune in tumårråw, for hete rykter forteller om en liten ”Dyveke-skriver-brev-til-fadderbarnet-sitt” spesial. Det blir nok bra.
Fritidsproblemer på høyt nivå
Herregud, det var da svært da! Dette innlegget begynner faktisk å bli gammelt nå, blogsoft klikket og lot meg ikke poste det. Nedsig.
Vi har hatt tentamen to dager på rad, og skal jeg være helt ærlig, så er det dritkjedelig. Det er grenser for hvor lenge det er gøy å finne morsomme nynorskord og sette dem inn på steder man vet de ikke hører hjemme, bare for kulhetens skyld. Sånn ca halvveis kjørte jeg meg helt fast, og jeg fant ut at jeg måtte finne på andre måter å underholde meg selv på. Først tegnet jeg masse på klementinen min, gav den både ansikt, øyenvipper og barskt arr på haken. Men så fant jeg ut at den kunne jo spises, og sjokoladen var det ingenting igjen av allerede 2 min etter start, så jeg spiste likegodt klementinen raskt og brutalt. Resten av tiden underholdt jeg både meg selv og Eirin i godt over en halvtime med å tegne en fisk på hånden min. Resultatet kan du se her:
Aaah, the joy! Stilen min ble ikke så veldig bra, om du skulle lure.
Uansett.
Ellers kan jeg rapportere om noen ekstremt (u)musikalske naboer for tiden. Sayid kommer tydeligvis i julestemning ved å høre alle-de-dårlige-rappernes-samlete-verker om og om igjen, og jenten i underetasjen prøver, legg merke til prøver, å lære seg julesanger på piano. Jeg håper det faller noe hardt ned i hodet på henne. Jeg har jo nevnt at den ene naboen har en ting for å spille buekorpstrommer om natten, og det nyeste i rekken er at min bror har dratt frem gitaren. Foreløpig har han prøvd seg på Hurt, og fingerspillet litt på Fur Elise, men jeg kan ikke si at det var lett å kjenne noen av delene igjen. Jeg mistenker han for å ha startet dette som en slags kampanje fordi jeg har stjålet tv-kabelen fra han. Og telefonen. Og internettet. Men er man eldst så er man eldst.
Nå tenker jeg at jeg må leke litt med fisken på hånden igjen.
Vørdsam helsing frå Dyveke.
UKENS KREM-DOKU : Oppfølgerdoku vi egentlig ikke hadde trengt
Oppfølgerdokumentarer er ikke noe man dukker for ofte over. Somregel har historien som er blitt dokumentert enten en klar slutt, eller så har personene gått i skjul fordi de har innsett at det kanskje ikke var såå smart å stå fram med sin fetish om folk med amputerte lemmer, ol.
Men da det først skulle komme en, så var det ikke overraskende at det var om denne. Jeg har tidligere nevnt den første delen i et innlegg om dokumentarer generelt, der jeg med mangel på den riktige tittelen kalte den "Gutten med en 20 kilos svulst i munnen" og påpekte at den var meget givende. Jeg spådde også at det skulle komme en oppfølger (Haha, jeg er god!!) ettersom at etter svulsten var fjernet, oppsto det nye problemer. Jeg hadde jo håpet at den nye problematikken skulle bli til en dokumentar kalt "Gutten med en 3 meter brei leppe”, for leppen så rimelig brei ut spør du meg, men slik ble det altså ikke.
Hva: Med svulst som ansikt II
Tid: Førstkommende søndag kl 20:00
Sted: TV Norge (så klart)
Innhold: (i følge TV-guiden) (Boy With a Tumour for a Face 2) Dokumentar. TVNORGE har tidligere vist dokumentaren om fem år gamle Novemthree som ble funnet innesperret i en landsby på en liten øy i Indonesia. Lokalbefolkningen trodde gutten var rammet av svart magi. Derfor ble ikke svulsten, som dekket hele hans ansikt, behandlet før hjelpearbeidere tok ham med til Taiwan. Denne nye dokumentaren viser hvordan det gikk med den lille, tapre gutten, etter operasjonene. Dessverre måtte han til slutt gi tapt for sykdommen
Forventningskurve: Den første dokumentaren var fantastisk. Den inneholdt både det triste, den høye -shit- faktoren, og den lykkelige avsluttningen i real hollywood-stil, så derfor er alt jeg kan klare å tenke nå: Huff. Jeg liker ikke at jeg allerede i TV-guiden får vite at det hele vil ende med at denne gutten dør. Det er nesten så jeg bare derfor ikke vil se den. Dette blir for trist for meg, og jeg ser ikke på dokuer for å grine.
Sjokkfaktoren er jo på en måte borte etter alle detaljene vi fikk se i den første dokumentaren, og den lykkelige delen som veier opp for humordelen i andre dokuer som ikke omfatter like alvorlige temaer, uteblir. Jeg er villig til å gi den en sjanse, for hele historien er absolutt dokumentarverdig, men jeg mener egentlig at vi ikke hadde trengt denne. Jeg likte å leve i god tro om at gutten levde videre, dog med et større sikleproblem. Men jeg får konkludere med at kanskje blir jeg positivt overrasket, kanskje blir jeg skuffet, men uansett blir jeg nok underholdt.
Her er en side om denne gutten. Advarsel, sterke bilder! (Som sier ganske mye om hvor god den første var.)
SHIT! Jeg måtte skru av, klarte ikke å se den ferdig. Og det sier alt, tror jeg.
Paranoid.
Det pleide å være jeg som hadde kontrollen på nabolaget. Det var jeg som fant det fascinerende å holde peilingen på hva naboene lagde til middag. (Et par bør absolutt kutte ned på løken) Det var jeg som så naboen på andre siden tilbrede et festmåltid uten en tråd på kroppen. (Ekstremt ekkelt) Og ikke minst var det jeg som fikk med meg at de to etasjer under kranglet så mye at hun ene ikke ble med på 3 ukers ferie til Thailand, men derimot hoppet ut av taxien omtrent i fart, og laget så mye jubalong at det nesten kunne høres over buekorpset. Men i det siste har rollene på en merkelig måte blitt byttet om her i blokken. Og jeg liker det dårlig.
Det begynte med at tidligere nevnte "Sayid" flyttet inn i kollektivleiligheten ved siden av vår. Med seg brakte han tradisjonen om popcorn til middag, smugrøyking på terrassen, og ikke minst en god del rimelig jallamusikk, og jeg var lenge i fyr og flamme over dette nye tilskuddet i blokken. Men det var før jeg begynte å innse at oftere enn jeg egentlig likte det, så sto han fra sitt rom, og så rett inn i leiligheten vår. Og så slo det meg: Om jeg blogger om han, kan han blogge om meg?
Så, om innlegg i en blogg i noen lunne denne duren skulle dukke opp:
”…Så, jeg spionerte litt på naboen igjen. I går lagde hun faktisk toast i bare undertøyet. Ikke sånn sexy undertøy, men en stor grønn truse, og en merkelig topp med en frosk på. Heldigvis rakk jeg akkurat å se ned i den hvite lekkerbisken av en mac jeg har, da hun så bort her. Tror ikke hun mistenkte noe, selv om hun raskt returnerte med joggebukse og genser. Senere på dagen oppdaget jeg henne da hun så Hotell Cæsar på kjøkkenet, mens hun spiste en av sjokoladene som broren ettertrykkelig hadde sagt i fra om at var hans. Etterpå så jeg henne danse den merkeligste dansen jeg noen sinne har sett. Jeg åpnet vinduene for å høre musikken, tror kanskje det var noe SClub 7, hun sang med på en ekstremt usjarmerende måte i alle fall. ”
Eller
”…Hun naboen min som alltid bråker sånn – lurer på hva hun holder på med, men det er alltid noe som velter, og det høres ut som noe som spretter (fitnessballen) – var ute på kjøretur igjen i går. Jeg må alltid følge godt med når hun skal rygge ut, for han ene naboen med hvit pannelugg fortalte meg at hun hadde krasjet bilen til søsteren hans før. Og da jeg var ute for å ta meg en smugrøyk her om dagen, så hang hun ut av vinduet sitt for å følge med på den nye spanske familien som holdt på å flytte inn. De var i full krangel om en lampe, og hun holdt på å le seg i hjel, det onde mennesket. Jeg mistenker henne også for å ha puttet reklame i postkassen min, selv om den meget klart er merket med en ”nei til reklame” lapp. Æsj, nå kom den ekle lukten derfra inn her igjen. Har aldri møtt noen som drikker så mye kakao som henne før…”
Ikke tro på det!
UKENS KREM-DOKU: En... Over gjennomsnittet spesiell fetish
Ukens krem-doku denne gangen, heter ”Tent på amputasjon”. Dette blir nok spennende . På en veldig Syk måte. Syk med stor S. Men det blir ikke mindre interessant av den grunn, altså.
Med nærmere ettertanke, så oppdager jeg at dette er en blanding av gode dokumentarer jeg har sett tidligere. Det er en ”Eldre damer – yngre menn”, ”Jeg vil ikke ha beina mine” og ”Tent på fedme” dokumentar, på en gang. Litt kinderegg, med andre ord. Tre ting på en gang! Og kinderegg er som alle vet, slettes ikke feil!
Jeg blir litt sånn… Hva får folk til å ikke bare innrømme dette for seg selv, men også invitere et helt kameracrew inn i huset sitt for å fortelle om det på tv? Jeg tror faktisk akkurat det sier veldig mye om folk som det blir laget dokumentar om, litt på samme måten som de som blir med på Big Brother. På den ”Tent på fedme” dokumentaren, var det menn som ble kjent med kvinner, og så begynte de å fete de opp. Jo fetere de ble, jo mer forelsket ble de. Noen av kvinnene hadde ikke vært ute av sengen på flere år, og var av ”Ops, ser man det! Et kyllingbein i valken? Hmm. Sikkert ikke mer enn 2 uker gammel. Nam.” størrelsen, og det er digert. Men i følge mennene, også det vakreste i verden. Og her har jeg problemer med å innrømme at jeg er så sinnsykt avhengig av tetris at jeg blir direkte hissig når det henger seg opp. Eller at jeg av og til skap-ser på Hotell Cæsar, og la meg ikke en gang begynne på Home and Away.
Men for all del. En verden uten mennesker som vil blottlegge sine innerste hemmeligheter på skjermen, ville ikke vært en verden jeg ville ha levd i!
Hva: Tent på amputasjon ("Amputee Admirers")
Tid: Førstkommende søndag, kl 20.00
Sted: TV Norge (så klart)
Innhold: (i følge tv-guiden) (Amputee Admirers) Britisk dokumentar. Det finnes menn som blir seksuelt tiltrukket kvinner som mangler et lem eller er handikappet. De er store beundrere, og er heller ikke redd for å innrømme det.
Forventningsskurve: En blanding av alle de dokumentarene jeg nevnte – det kan ikke bli annet enn bra. Det blir nok høy skrike-presse-pute-foran-øynene-og-tenke-hvilken-syk-verden-det-er-man-lever-i faktor, men det er ikke mindre enn hva man kan kreve av en dokumentar på tvnorge i beste sendetid. Jeg bare håper at dokumentarfolkene har klart å samle flere freaker med spesiell fetish, og ikke bare én, for det er så kjedelig. Men jeg må absolutt anbefale å skru på skjermen på søndag. Hvordan kan du si nei til å se rare menn og folk med handicap og manglende bein/armer/younameit, på en gang?
En liste over andre fetisher finner du her. Vi er rare. Veldig rare. Og jeg er fascinert.
EDIT: En liten vurdering av dokuen kommer senere. Men som midget har kommentert i kommentarfeltet: Den var uten tvil et høydepunkt!!! Men nå er jeg syk, så jeg skal sove litt. Og ikke minst ta på meg Ole Brumm plaster ettersom jeg snublet over en fartsdump i helgen. Ao.
Konsekvensene av Leius-Internettus-Sykdommus
Oi. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje meg. Ikke i denne graden i alle fall. Hele helgen har jeg lidd av Leius-Internettus-Sykdommus, også kalt Lei-Av-Internett-Syndromet. Et av symptomene er gjerne følelsen av at du har "sett alt", og at internett ikke lenger bringer noe nytt. Jeg brygget på dette hele uken, det er vel noe som går, og jeg har ikke orket å være noe særlig på nett etter skoletid. Til vanlig når jeg kommer hjem fra skolen, kan jeg ikke vente med å slenge meg ned på sofaen og flippe opp lappisen. (Hoho, for å si det på en tekno-slang-ish-måte.) Men på fredag kom jeg hjem, slang meg ned og... Gadd ikke å se på pc-en en gang. Jeg slo den faktisk ikke på før søndag klokken 9 eller noe, og å frivillig ha en pause på 2 dager, det er... Vel... Ulikt meg.
Så denne helgen har jeg faktisk måtte gjøre andre ting. Som f. eks å spionere på naboene. Vi bor i blokk, og er vel ikke akkurat den familien som er den største delen av fellesskapet. Jeg oppdager nye naboer til stadighet, og de lengste samtalene jeg har er av typen der jeg åpner postkassen (som er den eneste i blokken uten nei-til-reklame-klistrelapp) og alt faller ut. Naboen min som jeg er ganske sikker på at lider under komplekser for høyden sin, eller mangelen på høyden sin er vel mer sannsynlig, starter samtalen med en overlegen mine.
Nabo: "Var det noe interessant i posten i dag da?".
Jeg blir snurt. Meget snurt. Han så jo hva som var i posten min. Tenk å ødelegge dagens høydepunkt for meg på den måten.
Dyveke: "Faktisk bare reklame" Som om du har noe med det å gjøre din gnom.
Nabo: "Du må få deg et sånt klistremerke" Sier han, og tapper kjærlig på sitt.
Nabo: "Så slipper du det".
Dyveke: "Slipper? Det er vel ikke noe å slippe. Jeg liker reklamen jeg." Sier jeg, og hermer etter hans klærlige tapping. Det var faktisk leketøyskatalog i posten denne dagen, med haloweenspesial og alt, og jeg har alltid synes det er helt snadder. Reklamen er posten til meg, siden det ikke er så mye annet som kommer min vei. Da naboen merket min motvilje, og panisk forsøkte seg på en "Det er i 2. klasse du går nå, eller?", når han klart og tydelig vet at jeg er stor og voksen og faktisk går i 3., så syntes jeg ikke at denne samtalen lenger var noe poeng å ta del i. Jeg samlet sammen den halve regnskogen som utgjorde tilbud og fantastiske priser, trippet snurt opp trappen, og tenkte for meg selv at han kunne virkelig ikke være en millimeter over 150, og at han kanskje var det tørreste mennesket i hele verden.
Heldigvis, hvis man ser bort i fra han som liker smalahåve og buekorpstromming på natten, de med den morderiske katten, og ikke minst han som påstår at vi er i slekt fordi han på en eller annen creepy måte har slektforsket på det, så er jeg ganske så fornøyd med de andre naboene mine. Jeg oppdaget på fredag en som var PRIKK lik Sayid fra Lost, så jeg er rimelig overbevist om at han som laget den serien fikk sin inspirasjon fra han, og at det kommer til å dukke opp andre karakterer fra serien om jeg bare er tålmodig. Og naboen på andre siden av gården lager mat naken. (Det finnes bildebevis.)
Ellers var jeg på Stadion på søndag. Min kjære pappa kjøpte billett til meg, og etter jeg hadde pakket meg godt inn i så mye klær som mulig, så var jeg fit for fight. Jeg har laget et sånn type referat, bare med viktige hendelser sett fra mitt point of view:
PreGame: Det regner, men heldigvis er jeg godt innpakket, og til tross for at pappa skremte meg og sa "nei, jeg sparte 20 kroner på det, så plassene er ikke under tak", og jeg forsto akkurat så sent at det bare var tull så han rakk å le av meg, så satt jeg da tørt og varmt under tak. Christian hadde nøye informert meg om at Brann fortsatt hadde 1% sjanse til å vinne gull, og derfor satt jeg for hans del og krysset fingrene inni votten akkurat for det.1 Kampen er i gang!
1 Brann får corner med en gang, men heyheyhey, hva er det jeg har spottet bak meg? Det er vel ikke tilfeldigvis en homofil fotballsupporter? Første jeg hørte han sa var i alle fall "nei guuuuud, han har klippet seg. Og se det småfrekke skjegget da". Dette kan love bra.
5 Juhu, de på raden foran meg flyttet seg slik at jeg kunne ha beina på setet. Deiliig.
6 Gjesp. Til og med jeg kan se at ting ikke er helt på stell her.
9 Ey! Det var et frispark! Men hvorfor? Hvahvahvahva skjedde? Kjæregud, gi meg en slowmotionfunksjon i hodet mitt.
10 Åja, det er slowmotion på storskjermen.
18 Det dinget på tavlen, og igjen snus alle hodene seg samtidig. Det er nesten litt søtt. Vi jubler! Ettersom at Christian har drillet meg litt, forstår jeg at vi jubler fordi vi er nærmere vår ene prosents gullsjanse.
22 Men, hva har vi her? Alarm! Alarm! Bedreviter på raden bak meg. Åårh, jeg hater bedrevitere.
23 Gult kort! Jeah! Action! Mere blod!
28 Enda et gult kort. Men det fikk jeg ikke med meg helt, for jeg sms-maniaet til Eirin, samtidig som jeg spent fulgte med på hunden til politimannen. Fine voffen.
33 Jeg har lyst på pommes frittes.
34 Eller er det "opphøgde potteter" det heter? Det er en sånn teit reklame til det. Har lyst på det uansett.
38 Jeg tvinger Sebastian til å gå å kjøpe poteter med krydder på til meg.
43 De andre scorer. Buu. Jeg lar meg i et øyeblikk rive med og lager lyder og peker truende som de andre. Men, som den homofile bak meg sa, "nei guuud så skitten drakten hans er blitt. Derfor gidder ikke jeg å spille fotball. Grisesport". Jeg er helt enig.
45+ Jeg har fått pommesfritten min, og med den løser også Brann. Jeg tror de spilte ut i fra min vellvære. MÅL!
PAUSE Hvorfor piper vi på våre egne spillere? Usaklig. Og hva er det jeg hører over høytalerne? Pauseunderholdningen er KORPS? Heldvigvis hører jeg ingenting, får knasket maten min i fred, og hvorfor i all verden står alle de andre? Jeg har da ikke betalt for sitteplass for å stå!
46 Vi er i gang igjen, og jeg er i full gang med å sluke brusen min.
50 Jeg ser en downs! Ikke bare en downs, men en kineser med downs! Det er første gang i mitt liv. En merkedag.
54 En skadet mann! Herlig. Og det ser ut til at det er en større skade enn type "ånei, han bustet til håret mitt, straffe!!!"
55 Jeg tok feil.
58 Han som alle syntes var så kjekk da vi gikk i 8.klasse scoret igjen! 2-1! Det er guttene sine det.
61 Han ved siden av meg har spist noe dårlig til middag.
63 Iih, dette er faktisk litt spennende.
68 Jeg må på do.
72 Lurer på hvor sure de andre blir hvis jeg presser meg forbi hele raden for å gå på do.
76 Hvorfor bytter de ut han tidligere-kjekke, det er jo han som er best?
78 Jada bedreviter, vi skjønner det der vi og.
83 Jeg angrer på at jeg drakk hele den colaen.
84 Jeg fant en 50-lapp i lommen! Oh hvilken lykke! Jeg er rik! Lurer på om de har kakao her.
87 Jeg følger nøye med på kampen, faktisk. Det er spennende. Men jeg innser at jeg må passe meg for å gå for mye på stadion, for magesår-grunnet-dårlig-sesong ligger i familien.
90+ Kampen er ferdig, og jeg søler ut en halvfull brus på min klatreferd nedover setene. Men det spiller ingen rolle, GRATULERER BRANN!
Nevnte jeg at jeg så en kineser med downs? It made my day.
En liten historie om et par skumle pinner.
Det er så koselig når praten rundt middagsbordet på mirakuløst vis kan dreie seg om så mye på en gang. Vi har en tendens til å alle si noe, uten å gi noen som helst respons på det den andre sier. Og vi starter alltid et helt annet sted enn der vi slutter, noe jeg i grunn satt relativt lite pris på i dag.
Sebastian- Muhammed i klassen min får penger for å ikke spise svinekjøtt. Han bruker dem på wienerpølser.
Dyveke – Ser mistenksom på maten sin. Hvorfor heter dette egentlig fårikål? Lets face it: Dette er bare får. Hvem spiser kålen? Jeg stemmer for nytt navn. Fåri.
Pappa – Jeg tror egentlig grunnen til at muslimer ikke spiser…
Mamma – Ser kritisk over bordet. Dyveke, ikke ta så mye salt på maten din! Du ødelegger nyrene dine og dør.
Dyveke – Strør demonstrativt litt mer salt på. Er det noen som husker når dokuen begynner i dag?
Sebastian – Pirker lett på arrene sine - Mamma, kan jeg ikke få litt fuktighetskrem? De strekker.
Dyveke – Pirker hardt på arrene hans - Haha! Se! De har tilpasset seg miljøet sitt. Det ene der har fått hår, og det andre begynner å få kviser.
Pappa – Ser lengselsfylt ut i luften. Vi må spise raspeballer en dag, ordentlig husmannskost vet dere.
Mamma – Jeg leste i avisen om en mann som hadde fått orm i foten, og den hadde strandet i tåen!
Dyveke – Vi spiser… Men etterpå vil jeg gjerne lese!
Sebastian – Det har jeg og. Bare at mine bor i arrene. Det er liksom min form for kjæledyr. Siden jeg aldri har hatt det selv.
Det blir helt stille rundt bordet i det mamma våger å si det alle tenker.
Mamma – Men det er jo ikke sant. Vi hadde jo pinnedyr…
… Jeg har ikke hatt mange kjæledyr. Karrieren min ser akkurat sånn ut:
- Som 4-åring hadde jeg snegler i en bøtte i gangen, som mamma for guds skyld ikke fikk sette utenfor ettersom jeg hadde flest i gaten og derfor var kulest.
- Som 6-åring hadde jeg rumpetroll som jeg holdt liv i med å stjele fiskemat fra naboen.
- Og som 8-åring ble jeg lovet et hamster dersom jeg klarte å holde rommet mitt ryddig i en måned. Jeg fikk aldri hamster.
- Til jul som 10-åring fikk jeg pinnedyr.
Men først, hva er et pinnedyr? Jo, det er akkurat hva det høres ut som. Det er en pinne. Som ser ut som et dyr. Eller omvendt. Jeg var altså 10 år, og som kjæledyreier relativt uerfaren da jeg åpnet opp gaven fra min tante og onkel året 1998. Gaven var et bur med to pinnedyr i, og dette åpnet for en rekke reaksjoner i året som fulgte.
Min tante og onkel er snille mennesker. De ville bare at hyperallergiske meg også skulle ha en venn på flere enn to bein. En jeg kunne snakke med, en som kunne bli min beste venn, en som kunne lære meg å ta ansvar og en jeg kunne kose med. Jeg hadde store forventinger, og var strålende fornøyd med den nye situasjonen de første ukene. Det tok i midlertidig ikke lag tid før jeg i grunn fant ut at det eksisterte ingen av de egenskapene jeg var blitt lovet, i mine nye venner.
For det første var de særdeles utspekulerte, og for det andre var de… Ja, hva skal jeg si…? Produserende. La meg forklare.
Som navnet pinnedyr tilsier, så var det ikke alltid like lett å se forskjellen på eføybladpinnen (som er den eneste kosten et pinnedyr verdig), og selve dyret. Dette var derfor kanskje det mest hyppig brukte rømningsforsøket. For rømningsforsøk var det mye av. Jeg tror at pinnedyr bruker det meste av livet sitt til å tenke ut hvordan de skal, ja nettopp, rømme. De første ukene var det min oppgave å rense burene. Og det ble derfor min jobb å stanse disse daglige rømningsforsøkene. Jeg vil ikke ha dette på meg som noe som var min feil, jeg var en strålende eier, og jeg gav dem ingen grunn til å rømme. Jeg hadde til og med dekorert det nydelige buret med et bilde av meg selv.
Det hendte mang en gang at jeg til min forskrekkelse oppdaget et såkalt ”levende blad” i haugen for boss. Kan du tenke deg sjokket man får når man tar i noe som skal være dødt, og så beveger det på seg? Iiih. Andre ganger (og for å gjøre dette litt bedre for deg, vil jeg foreslå at du nynner themesangen til Mission Impossible mens du leser videre), så skjedde følgende: Pinnedyrene, som jeg erindrer hadde de fengende navnet Kvist og Stilk, sugde seg barskt fast i toppen av lokket på buret. Jeg liker å se for meg at dette skjedde i type ”actionhelt-rømmer-fra-slem-mann” stil. Dette kunne jo ikke jeg se, ettersom at de alltid passet på å suge seg fast på en meget skjult måte. Derfor, når jeg fjernet lokket og i god tro snakket til eføybladene og sa: ”hallo elsklinger, mamma skal bare rydde litt her”, så var Kvist og Stilk allerede i gang med feiringen av sin nye frihet, og i full firsprang mot dør/vindu/seng/toalettskål – alltid nye steder å dra.
Etter hvert ble heldigvis ikke dette min jobb lenger, ettersom det gjorde meg til et 10 år gammelt paranoid nervevrak. Den dag i dag har jeg fortsatt problemer med store mengder skog og treverk.
Jeg oppdaget for sent at det jeg trodde var pinnedyrbæsj, faktisk var pinnedyregg. Vi hadde sagt for oss selv at ”det var da ikke måte på hvor mye to pinnedyr kunne bæsje”, og ”hmm, det var da merkelig, hvorfor er noen bæsjer runde, og andre mer eggelignende?”. Plutselig hadde jeg en egen pinnedyr-barnehage, som jeg av nevnte årsaker ovenfor ikke turte å nærme meg. Det første ”kullet” med utspekulerte pinner var på sjenerende 16. Og etter det mistet vi tellingen.
Grunnen til dette var ganske enkelt det at pinnedyr har den sjarmerende egenskapen at de kan befrukte seg selv. Noe som de tydeligvis gjorde veldig mye. Det hjalp ikke akkurat på skrekken min at buret som sto på mitt rom, hadde denne passende sjarmerende egenskapen: sprinklene var større enn pinnedyrbarna. Da vi til vår forskrekkelse oppdaget dette, var det allerede for sent, og jeg kan ikke engang beskrive jakten og marerittene som fulgte.
Jeg kunne holdt hele gaten med hvert sitt pinnedyr, så mange hadde jeg etter hvert. Og det gjorde jeg. Hver dag sto det en ny liten uskyldig stakkar foran døren min, med et bur og ambisjoner om dyrehold. ”Det er veldig enkelt å holde de. Og så er de så utrolig koselige!” sa jeg, og ville ikke engang se på dem. Og så var jeg endelig kvitt dem alle. Stakkars naboen på hjørnet, som var den eneste i gaten som hadde eføybusk. Tror aldri han forsto hvorfor den så så puslete ut.
Jeg vil her at vi alle skal legge merke til de tydelige tegnene på at dette ikke er en super julegave til dine kjære. Ikke noe slemt til tante og onkel, de hadde jo ikke sett denne forklarende tegningen
Tankegangen vår sluttet her, og vi ble alle sittende igjen med et traumatisert blikk.
Dyveke – Bryter stillheten. Åtte! Klokken åtte begynner dokumentaren.
Mamma – Faktisk, han mannen med orm i seg – den måtte være der til den døde!
Sebastian – Tusen takk for fåri-en, mamma.
Pappa – Tilbake til dette her med muslimene, forresten…
Og slik fortsatte praten, alle snakket om sitt, og ingen hørte på den andre. Alle var mette, og alle var utrolig glade for at vi hadde hatt slike naive og mottakelige naboer.
Konklusjon: Sant nok var dette mine første venner som hadde langt flere enn to ben, men etter hvert har jeg innsett at antallet 2 når det kommer til bein, i grunn er mer enn riktig. Og pinner med bein på er så lite riktig som man kan få det.
UKENS KREM-DOKU: Kort, kortere, kortest.
Vi har vært lenge inne i en såkalt ”doku-tørke”. Dokumentarene har vært dårlige, de har vært i reprise, og vi har sett det før. Det har faktisk ikke vært noe å anbefale til dere den siste tiden.
Men så, når jeg minst ventet det, slo TV-Norge et slag for dokuene igjen. Ukens krem-doku dukket opp som et lys i mørke, som en oase i ørkenen, som lyn fra klar himmel. Det er ikke måte på.
Jeg surfet gjennom tv-guiden til VG, som jeg så ofte gjør. Jeg hadde gitt opp håpet på godsaker, og ble derfor ekstremt positivt overrasket da jeg så at istedenfor fotball eller noe annet tull, så lyste overskriften ”Verdens minste mennesker” mot meg.
Å gud.
Fullstendig overbevist ble jeg likevel ikke før jeg googlet fram dette bildet.
Å herre.
Jeg blir rent religiøs. Se på det der! En baby (og etter det jeg har funnet ut er den av normal størrelse, ikke en kjempe slik det ser ut, noe som i og for seg også ville vært en underholdende dokumentar) og to voksne mennesker ved siden av, som er ikke bare er like små… De er mindre! Voksne mennesker som er mindre enn en baby! Babyen sitter! Det voksne mennesket står!
Dette er jul og nyttårsaften og bursdag og kakemannspising på en gang for en stakkars doku-entusiast som meg. En sviktende tv har gjort at jeg ikke har fått sett reklamen for den, men ryktet forteller at den skal være virkelig forlokkende. Jeg kan ikke vente.
Hva: Verdens minste mennesker ("The Smallest People in the World ")
Tid: Førstkommende søndag, kl 20.00
Sted: TV Norge (så klart)
Innhold: (i følge tv-guiden) The Smallest People in the World - Britisk dokumentar. Vi følger livene til fire av verdens minste mennesker, Danny, Hannah, Bradly og Bri. Disse barna tilhører den opprinnelige dverg-arten, den minste og mest sjeldne av over 200 typer kortvoksthet. Bri er 16 år, 68 cm høy og veier 8 kilo
Forventningsskurve: Forventningskurven går høyt også denne gangen. Vi har sett små mennesker på tv før. Men ikke fire stykker. Samlet. Jeg forventer tårer. Jeg forventer latter. Jeg forventer mye. Rett og slett. Jeg har ikke så høye krav som jeg vanligvis har, ettersom jeg har gått lenge uten en skikkelig godbit. Du skal ikke se bort ifra at denne dokumentaren går helt opp på topplisten min. Nei, jeg kan ikke si annet enn at dette må du se. Noe sier meg at jeg leser hva den skal handle om, jeg hører hva den skal handle om, men jeg kommer nok ikke til å tro det ordentlig før jeg får se det. Jeg gleder meg.
På tirsdag er det forresten en dokumentar om kvinner som får over 100 orgasmer daglig. Det er noe som tydeligvis fører til mye problemer, og sist jeg så en dokumentar om sånne kvinner, så slet de mye med det å f.eks nyse, som oftest førte til besviming. Spennende, absolutt! Denne finner sted på tv3. Og om noen kunne være så snill å gi meg en dokumentar om han her til jul, så ville jeg vært evig takknemmelig.
UKENS KREM-DOKU: Tourettes og galt
SE UPDATE NEDERST I INNLEGGET!
Jeg har bestemt meg for å starte noe nytt her på bloggen. Du visste det kanskje ikke, men bak den søte fasaden min, er jeg med i det skikkelig harde doku-miljøet. Det er et miljø der man samles rundt tv-en for å se på dokumentarer om alt fra tjukke, til små, til store, til tynne, til rare, til syke og ja, til misfostrete mennesker, som deler en stor del av seg selv med oss. I dette miljøet er jeg kjent som en med en god nese (eller et par øyne) for å plukke ut de beste av den store mengen dokumentarer, og jeg går sjeldent glipp av en. Jeg ser det litt som mitt kall her i livet, det å holde dere andre der ute underrettet om hva som foregår i den store og forunderlige dokumentarverden. Derfor vil jeg holde dere ukentlig oppdatert om hva dere absolutt ikke bør gå glipp av på tv! Jeg driver allerede denne tjenesten privat for flere personer, men starter altså nå offentlig.
Hva: Tourettes - syk banning (" Teenage Tourettes Camp ")
Tid: Idag (søndag), kl 20.00
Sted: TV Norge (så klart)
Innhold: (i følge tv-guiden) En annerledes sommerleir: Britisk dokumentar fra 2005. Dokumentaren "Tourettes - syk banning" følger fem britiske tenåringer som lider av Tourettes syndrom på sommerleir. Her får de lov til å banne og få fritt utløp for sine ukontrollerte bevegelser og utrop - uten å bli sett stygt på! Bli med på Teenage Tourette’s Camp.
Forventningsskurve: Forventningskurven går høyt denne gangen. Etter forrige ukes ”80 år gamle barn”, har jeg litt store krav for tiden, men er det én dokumentar jeg tror skal innfri, så er det faktisk denne. Det ruller en reklame for tiden, og hver gang jeg ser den, så merker jeg at det kribler i magen av spenning og forventning, og at jeg blir i riktig godt humør. Dette kan faktisk være en av de få dokumentarene som holder spenningen og interessen gjennom hele timen. Jeg har og troen på sterke følelser. Her forbereder jeg meg på både å le, og på å grine. Men mest le altså.
Jeg har nesten, bare nesten, hatt nedtelling til den de siste ukene, så god tror jeg denne er. Og hvis du ignorerer min oppfordring om å se den, så tror jeg du virkelig vil angre. Hvem vil ikke se en person som har ufrivillige gloser og spasmer som bobler ut på de minst passende tider og steder? Og her får man faktisk 5 stykker, samlet på en gang. Det er det jeg kaller bra tv.
Skriv løs – har dere forventninger også? Har dere sett noen bra dokuer i det siste? (Tviler på jeg har gått glipp av de) Og hva syntes du om denne?
Forresten. Som bonus i dag, fordi jeg er så snill, så får dere et bilde av en dverg i en eng. Se så søt! Jeg vil ha en sånn. I bånd. Hva skal man med hund, når man kan ha dverg?
Update: Jeg vil gi denne dokumentaren 5 av 6 siamesiske tvillinger. Det er en sterk femmer, men den nådde dessverre ikke helt opp der. Den hadde alt som en god dokumentar skal ha, det var rare folk, det var humor, det var tårer, det var feite folk, det var slossing... Men jeg savnet enda mer humor, egentlig. Selvom jeg fikk se en som ristet på puppene hver gang hun hadde rykninger, og en annen som sa "twin towers" og "nigga" når hun så utlendinger, så følte jeg at dokumentaren prøvde litt å "beskytte" disse ungdommene, noe som var meg i mot. Jeg trenger å få det servert på bordet, uten noen form for sensur! Men ikke misforstå, jeg nøt hvert minutt, og synes fortsatt synd på dere som gikk glipp av den!!
Ellers, dette blir ikke ukens doku, men jeg mener fortsatt at du skal se den. Denne lekkerbisken finner du på tv3 i dag:
20:30 : Eldre damer - yngre menn
(Old Enough to Be His Mother) Britisk dokumentar. Flere og flere kvinner velger å dele livene sine med yngre menn. Mange hevder de aldri har hatt bedre forhold enn hva de har med toyboy’ene sine, både på soverommet og ellers! Ifølge en undersøkelse velger en tredjedel av dagens single kvinner å satse på yngre menn. I denne dokumentaren møter vi par som hevder at alder ikke er noen hindring for at kjærligheten skal kunne spire, deriblant 70-åringen Edna, som har valgt å bo sammen med kjæresten på 31!
Hihihihihi. Gleder meg!
Det er bra...
...Det iallefall har kommet noe bra ut av å være syk.
Motstridende følelser. Jeg er på en måte både stolt, og redd på en gang. Men mest stolt.
Og bortsett fra tetris-spilling har jeg spionert masse på naboene. Han ene har begynt å smugrøyke, og i går hadde de popcorn til middag. Iiih. Det er så spennende:)
Er i grunn litt klar for å bli frisk nå. Men så lenge jeg har dette spillet, så skal jeg alltids klare meg noen dager til.
Hm? Hva sa du? Om jeg bor i pc-en min? He-he-he. Heh. Hvor kommer det fra? Jeg skjønner ikke hva du mener.
Hvorfor jeg kjører med pappa og ikke med mamma
Med pappa
Dyveke: Du pappa, jeg har vikeplikt der sant?
Pappa: Det må du vite selv.
Dyveke: Hmm. Ja, det er nok vikeplikt der ja.
Med mamma
Dyveke: Du mam…
Mamma: IKKE SNAKK! KONSENTRER DEG! HUSK, DU HAR VIKEPLIKT DER FREMME!
Dyveke: Ja, fra den veie…
Mamma: VIKEPLIKT! DET BETYR AT HVIS DET KOMMER EN BIL NÅ, SÅ MÅ DU STOPPE!
Dyveke: Ja, jeg ve…
Mamma: DET ER VIKTIG AT DU VET DET DYVEKE. DU HAR SNART OPPKJØRING. VIKEPLIKT! V-I-K-E-P-L-I-K-T! RETT DER FREMME!
Jeg har egentlig bare kjørt med mamma en gang, da. Etter jeg krasjet, er det hun som ikke vil kjøre med meg. Uansett, håper jeg ikke blir som mamma når jeg blir stor. (Ikke at jeg mener noe vondt med det, mamma..)
Og forresten. Som litt ekstra helgekos, så foreslår jeg at dere tar turen her, og hører på låten til kompisen min, Stian. Det er absolutt verdt klikket! Litt herlig godmusikk fra nysådde musikkspirer fra Bergen. Herlig!
God helg!
Vi har fått et nytt familiemedlem!
Mamma fant ut at det ville være en luddig ide å få stuen malt, og pappa fant ut at var det en ting han ikke gadd, så var det akkurat det å male. Så noen dager etter forslaget ble slengt ut i luften, dukket mr.Polakk opp. Han bare var her en tidlig lørdag klokken 8, med bagen på skulderen og luen på snei. Stille snek han seg inn i stuen, og begynte å male de høye veggene. Siden så har vi egentlig sett og hørt lite til han. Men det har ikke vært noen god unnskyldning for å ikke snakke om han, det.
Mamma: "Har du passet på å gi han noe å drikke?"
Pappa: " Jeg satt nå frem noe vann til han..."
Mamma: ”Har han fått noe mat da?”
Pappa: ”Hmm… Ikke fra meg.”
Mamma: ”Det er jo på tide han spiser… Kanskje han vil ha litt lapskaus?”
Pappa tok ansvar, og gikk ut til hunden... Unnskyld, mannen mener jeg, som hadde jobbet kontinuerlig siden klokken 8 om morgenen.
Jeg: "Ville han ha den?"
Pappa: "Jeg satt den nå bare inn til han, så får han spise når han er sulten…"
Om polakken spiste maten sin eller ei, det vet jeg neimen ikke. Men stuen fikk sin omgang med malerkosten, og den deilige lukten av lapskaus og maling har satt seg i samtlige vegger, klær og gardiner. Da polakken hadde bukket, nikket og takket for seg, var vi fortsatt ikke ferdige å snakke om han.
Rundt middagsbordet: "Blablabla-polakken-blablabla.."
Jeg: "....Ja, hva heter han egentlig?".
En veldig lang stillhet.
Pappa: "Nei... Liker nå bare å kalle han for polakken jeg..."
Ja, så sånn er det. Følte det faktisk litt som vi hadde fått oss hund. Vi passet på at han fikk mat og drikke, og at han hadde fri tilgang til toalettet. Han holdt oss med selskap. Ja, og han malte stuen vår. Han gjorde oss til en lykkelig og uthvilt familie, uten nakkeskader og kjefting etter maling og søling. Det eneste var at vi slapp å gå på tur med han. Passet meg ypperlig!
Ellers… Har fått beskjed om å oppdatere hyppigere og kortere. Jeg skal gjøre mitt beste!
Dyveke går på en smell
Offisiell historie: Kjøringen med pappa på lørdag gikk som en fryd. Jeg var som et pollenfrø i en blomstereng, svevde lykkelig og uvitende, uskadet og from.
Uoffisiell historie: Jeg krasjet.
Ok, du krever kanskje litt mer historie nå. Det skal du få.
Det var en fin lørdags ettermiddag. Jeg spurte pappa om vi kunne ta en kjøretur, ettersom at oppkjøringen min er under en måned unna. Pappa sa det var greit. Vi gikk ut, satte oss i bilen, hengte på den store røde L-en. Jeg var glad og fornøyd. Dette skulle bli en bra dag.
Foran huset vårt er det en lang smal gate. Den er skummel, trang og ekkel. Etter jeg hadde rygget ut av den tvilsomme lukeparkeringen, måtte jeg derfor rygge bakover. Langt bakover, og rett bakover.
Det hadde akkurat regnet, så jeg så ikke så mye ut av det bakerste vinduet. Jeg tenkte ikke så mye over det. Pappa var som vanlig nervøs, holdt hånden på håndbrekken mens han kledelig skalv litt. Jeg var opptatt av den blå bilen. Jeg var redd for at jeg skulle krasje i den blå bilen. Jeg trodde den blå bilen skulle bli problemet.
Dyveke: Tror du det går bra, her med den blå bilen?
Pappa: Nei, det må du vurdere selv!
Dyveke: Åårh, kan du ikke være litt mer hjelpsom?
Pappa: blablablablabla
En liten pause
Pappa: Går det bra nå?
Dyveke: (Kikker ut av vinduet sitt, og ser på den blå bilen) JAADA! God plass her.
Pang.
Ja, det sa pang. Eller, litt mer ”pang-skviiiiis”. Som når man kverker en coca cola boks.
Pappa: KRASJET DU?????
Jeg tenkte: Nei, pappa. Jeg krasjet ikke. Jeg bare kjørte over en flue, hva ellers trodde du den lyden var? Men så tenkte jeg også at det kanskje ikke var det lureste å komme med akkurat nå.
Dyveke: Ja, jeg gjorde vel det.
Og idet pappa løp ut av bilen for å sjekke hva som hadde skjedd, så tenkte jeg i mitt stille sinn, at kanskje vi måtte øve litt mer på rygging.
Jeg hadde krasjet i den hvite bilen. Kremt, jeg mener, den USYNLIGE hvite bilen. Den som ikke var der tidligere. Den som sto bak den blå bilen! Shit.
Sånn gikk det med den da. I vår ble det bulk og skrap.
Og så ble den koselige familien min plutselig byttet ut med en sinnafamilie. Pappa ble sinnamann, mamma ble sinnadame, og broren min bare lo ondskapsfullt. Pappa sin sinnahet gikk heldigvis litt over, i det han så sin kjære datter med tårer i øynene. Mamma derimot, brukte ”lockout” metoden. Hun sluttet å snakke til meg.
Dyveke: Hei mamma!
Mamma: (Ser en annen vei)
Dyveke: Mamma, skal jeg hjelpe med noe?
Mamma: (Romsterer ekstra høyt)
Og sånn fortsatte det. Det eneste hun sa til meg på et helt døgn, var:
”Du er IKKE klar for oppkjøring om under en måned”
Og
”Du må være med å betale”.
Jepp. Så sånn er leget. Jeg holder meg lavt i terrenget hjemme nå. Pappa spør om jeg kan støvsuge, og jeg står med støvsugeren i hånden. Pappa spør om jeg kan rydde opp etter middag, og jeg er ikke sen på å gjøre det.
Så, min kjære mamma og pappa. Vet dere leser dette. Glad i dere!
(Og nå må jeg opp på jobben til pappa for å rydde. Vi snakkes!)
Forresten. ”HAHAHA”. Så var vi ferdig med mobbing og sånt. Ok? Og hvis dere lurte, så går det bra med meg, til tross for mitt hypokonderi. Etter sjokket la seg, følte jeg en liten stund en lett smerte i nakken, og lilletåen verker, men antar at det har rot i andre grunner.
Rydde ja. Hejdå!
Et deilig illustrerende bilde, laget av Martin. Alltid koselig med innspill fra mine lesere. Hrmft.
Shuffle 25
For lenge siden ble jeg oppfordret av morgenutgaven, til å ta en shuffle runde. Poenget er at jeg skal la iTunes velge ut 25 tilfeldige sanger fra de 691 jeg har i biblioteket, for så å skriver dem ned her. Det er ikke lov til å jukse! Jeg synes det er merkelig hvordan noen band/artister går igjen, mens andre ikke er representert i det hele tatt. Det burde vært litt mer rettferdig, f.eks stakars The Owens, han ville jo også være med!
Jaja, jeg ble ganske fornøyd med listen, selvom jeg ikke skjønner hvorfor i all verden jeg har Bonanza-sangen i mitt musikkbibliotek..?
01. Ryan Adams - The Rescue Blues
02. Thom Hell - So You're Leaving
03. Magnet - Smile To The World
04. Thom Hell - God Above
05. Ryan Adams - Voices
06. Robert Post - More & More
07. Coldplay - Low
08. Coldplay - Trouble
09. Jack Johnson - Good People
10. Segrov - Love Is On The Way
11. Tom McRea - Walking2hawaii
12. Thom Hell - Takes a Man
13. Gorillaz - Rock The House
14. The Killers - Change Your Mind
15. Coldplay - The Hardest Part
16. The Strokes - Reptilia
17. TV - Bonanza
18. Ane Brun - Song no. 6
19. The Cardigans - Don't Blame Your Daughter
20. Karen Jo Fields - Butterfly Girl
21. Christine Sandtorv & Magnet - Ten Out Of Ten
22. Magnet - Duracellia
23. David Gray - Say Hello Wave Goodbye
24. Thomas Dybdahl - From Grace
25. Jim Stärk - Don't Stop
Og om andre føler for å gjøre det samme, må de bare gjøre det! Skulle likt å se Lordx sin musikkliste, men noe sier meg at han ikke er så veldig keen på å lage en sånn bloggpost som dette. Uansett. Kjekt hadde det vært:) Og om du ikke har egen blogg, føl deg hjemme i kommentarfeltet!
Guttene med trommestikkene
Og nå tenker du vel at jeg er enda en av de som klager på buekorps og tror jeg er så kul. Men jeg LIDER! LIDER! LIDER! Ørene mine blør. Jeg er ikke innflyttet studentsutretryne fra Østlandet som blir forstyrret litt for tidlig en søndagsmorgen. Jeg L I D E R.
En ting er å se buekorpsene på 17. mai, eller til nød, se dem på TV, på 17. mai. Folk utenfor Bergen by har ikke forståelse for oss som hater buekorpsene. De kommer gjerne langveisfra en gang i året for å se på. But i got news for you! Buekorps må øve. Og det stedet de har valgt å øve, det er rett utenfor vinduet mitt. Altså, ikke bare må jeg høre dem, jeg må se dem også.
Nygaards Bataljonen, bestående av mange små spirende guttunger, trommer for livet, ca fra klokken 4 til klokken 9 hver onsdag. Nå har de gjort det i 4 år, hver eneste onsdag. Og for ikke å nevne alle helgeøvelsene, eller når de inviterer andre buekorps for trommedueller. Det er mange timer. Jeg kjenner smerte i hodet. Jeg får fysisk vondt. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg klarer ikke å skrive blogg, ikke å lese blogg, ikke gjøre lekser, snakke, sove, se på tv, drikke te.. Puh, jeg klarer ingenting. Jeg blir rett og slett litt invalid.
Og en ting er fellesøvingene, da øver alle sammen, og om man riktig konsentrerer seg kan man høre en liten rytme, i alle fall tilløp til det, inni all trommingen. En annen ting er når alle foreldrene setter ungene sine av noen timer før fellesøving, så de skal få øve litt selv. Det resulterer i kanskje 20 forskjellige unger som står spredt rundt huset mitt og slår på trommene i totalt uttakt. Jeg hater – hater – hater. HATER!
Faktisk, det irriterer meg mer enn den nye naboen min som har Eminem og 50 Cent på repeat hver søndags morgen.
Uansett, buekorpset er på mitt område. Greit nok at jeg ikke har tisset rundt for å markere det, men at de ikke enda har tatt hintet etter jeg har leid diverse studenter til å kaste poteter og fisk på dem, er meg en gåte. Så, hvis noen fra buekorpset leser dette, hadde det vært fint om dere flyttet snarest mulig! Jeg vil også være en av de, som på 17. mai ser på toget og tørker en tåre i øyekroken, mens jeg standhaftig uttaler hvor glad jeg er i buekorpset, og hvor sterkt jeg setter pris på det som en bergensk tradisjon. (Såklart, da har jeg jo ikke
Og ettersom både Lordx og Morgenutgaven har fjernet meg fra bloggrollen sin (Snufs) så tar jeg selvkritikk og innser at jeg har vært litt vel sløv idet siste. Som et forsøk for å freshe bloggen litt mer opp, skal jeg la andre ta del. Jeg spurte noen om hva de ville kastet på buekorpset om de fikk sjansen. Og om du er snurt fordi jeg ikke spurte deg, er det bare å skrike ut!
Eirin – Drømmefangeren av Unni Lindell (Det er en litt intern historie, men jeg antar at ingen i klassen er særlig glad i denne boken, etter en forferdelig bokanmeldelse, som nærmest tok knekken på oss alle. Oh hvor godt det skulle være å kaste ikke bare boken, men også Unni Lindell med! Vær så snill!)
Christian – Dyveke. Eventuelt Moskva Marit. (Samme fisken det vel)
Bård Inge – Vel, ofte må man trå til med det man har, og på 17.mai er det pølser og is... I magen. Så jeg ville kastet opp. (Spydd altså. En av mine personlige favoritter)
Bjarte – Ingenting, jeg er en snill kar. (Hater deg)
Stavangermannen - Ein ambolt av den stysste typen eg får ut av vinduet... *splat* Ah...musikk i min ører. (Hatet spres til stavanger!)
Og hvis det er flere som har planlagt å slette linken til siden min, så vil jeg at dere skal vite at jeg lever fortsatt! (Om ikke buekorpset har tatt knekken på meg...) Er forresten litt happy med tegningen min! Se ondskapen! Den lyser!
Klage litt..
Jeg kan forresten nevne til alle de som ikke er syke, at det er bare, BARE drit på TV om dagene. F.eks: først er det God Morgen Norge, så er det reprise av God Morgen Norge. Hvis ikke det frister, så er det Dr.Phil å glo på. Men ærlig talt, hvem gidder å se på Dr.Phil?
Konen sier: *Smiler og vinker, selvsagt har hun ingen rynker, for Dr.Phil har råd til botox!*
Sønnen sier: *blablabla, noe smart, for alle i Dr.Phil sin familie er smart nok til å bli vist frem på tv*
De stakkars gjestene sier: "Å, buhu, det er så forferdelig, Ungen min på 33 har sex selvom han ikke er gift!"
Eller:
De stakkars gjestene sier: "Å, buhu, det er så forferdelig, Jeg er feit. Skjønner ikke hvorfor, jeg spiser jo bare 10 hamburgere hver dag"
Og dette sies uansett:
Dr.Phil sier: "Helt tilfeldigvis har jeg skrevet en bok om det, som ALLE bør kjøpe, for den er SÅ bra. Hadde du bare kjøpt DEN, så hadde du aldri sittet her."
Alle sier: *Smiler og er glade, for Dr.Phil har reddet dagen igjen.*
Ok da, så har jeg kanskje sett litt på det. Men til mitt forsvar, det er dr.Phil eller reprisen av GodMorgenNorge, og værdamen der er utrolig utrolig lite motiverende å glo på.
Så, mens jeg ligger hjemme på sofaen og prøver å spise noen salte kjeks. Eller slurpe i meg litt vann, mens jeg lider av dårlig tv-stoff… Så kan du enten lese gjennom arkivet mitt, titte innom LordX sin blogg (super underholdning!!), eller sende linken til siden min, til alle vennene dine. Så skal jeg heller skrive noe fornuftig når jeg får tilbake fantasien min, og ikke minst når jeg gjenopptar normal ansiktsfarge. Da slipper jeg nok å høre kommentaren: ”Oida, Dyveke, du ser virkelig syk ut!”
(Og som bilde denne gangen, for det blir jo ikke et ordentlig innlegg uten bilde, får dere tegningen min av FitnessDyveke. Selv om jeg er syk må dere jo ikke miste bildet av meg som best!)
Oh, my glorious TV!
At jeg liker å se på tv, er for mange ingen hemmelighet. Men det jeg liker best av alt å bruke tid på når jeg først glor på boksen, må være ”TV Norge dokumentarer”. Det har etter hvert utviklet seg til en egen sjanger, som jeg vil definere slik:
b) En person med en merkelig og mystisk sykdom, gjerne ting som vokser ut der de ikke hører hjemme, noe som også innebærer deilige operasjoner
c) En person som enten er under 1 meter eller over 3 meter høy, eventuelt under 20 kilo eller over 200.
d) En person som har gjort noe veldig rart. Jeg mener, veldig rart.
e) Eller andre personer som bare generelt er rare..
”12 år gamle Louise Jarvis' foreldre er omtrent så ukonvensjonelle som det går an å bli. Men hun nekter for at de er rare. Louises far het Brian, men har hatt en kjønnsskifteoperasjon og er blitt Sarah. Nå er han mamma. Brians partner, lastebilsjåføren Lee, har også hatt en kjønnsskifteoperasjon, og nå er han Louises andre «mamma", Kate.”
Hvordan kunne jeg unngå å måtte se det?
Denne uken får jeg dessverre ikke med meg den vanlige dosen deilig TV Norge dokumentarer, fordi det er juletid og ergo tid for å sende repriser av dårlige filmer. Alt skal jo være så harmonisk og familievennlig. Noe som kanskje ikke ”Historien om elefantgutten” (så den forrige helg) passer inn under. Dessverre gjør nok ikke ”Gutten med en 20 kilos svulst i munnen” dokumentaren heller. (Den var veldig givende. Etter svulsten var fjernet oppsto det nye problemer og en fortsettelse følger med dokumentaren ”Gutten med en 3 meter brei leppe." Sånn ca) Jeg får heller ikke sett om igjen ”Mannen som drepte, voldtok og spiste 13 stykker” (i den rekkefølgen). Men heldigvis får jeg på torsdag på TV Norge se dette:
Koseprat med den EKTE Gud. Han som liker techno og Mel Gibson..
God:
I like Random natural disasters..
Me:
Do you like paprika?
God:
Me:
Do you like me better than all the people in the world?
God:
Sure, Dyveke I like you very much.
Me:
Can I be your favourite?
God:
I am really a robot, you know.
(Skifter tema!! How rude)
Me:
Robot??
God:
I am a robot.
Og der sluttet den diskusjonen. Jeg gadd ikke å snakke med han når han skulle være sånn. Jeg snudde det hele om..
Whatever. You are fat
God:
I am trying to lose weight but it takes time.
Me:
Is that a secret? Can I write it on my blogg?
God:
Interesting. I want to find out more about you.
Are you a man or a woman?
Me:
woman
God:
Me too. I am a she. Are you really a she?
Me:
yes
God:
You can never be sure online.
Me:
no
God:
I have long hair. I am also wearing a dress.
Me:
You must be a man.
Gud er litt ond:
Me:
Do you know any jokes?
God:
Have you ever seen a platypus? Creating that animal is by far my best joke..
Hihi
Me:
Do you have any friends?
God:
Yes. I usually chill with Buddha, Allah and Vishnu.
Plutselig gikk nrk2 over til danseband svisj. Det var ekkelt..
Can you fix my tv?
God:
Which show? Please describe the problem in detail.
Me:
Ugly music
God:
My favorite kind of it is techno, but I also like Opera.
Ellers. Dere kan gjerne bli venner med Gud dere også. Og gi en lyd om han sier noe morsomt da! (Og iallefall om han snakker drit om meg..)
Tetris: The love of my life
<Hei, mitt navn er Dyveke og jeg er avhengig av tetris.>
<Hei Dyveke!> KlappKlappKlapp.
Nei, det er ikke helt situasjonen enda, men noe sier meg at jeg ikke er langt unna "AT". Anonyme Tetrisoholikere. Jeg har vært avhengig av tetris en god stund nå. Foreløpig er det bare meg det går utover, men en dag går det kanskje utover familie, venner, økonomien, jobben, vekten, formen (både mentalt og fysisk) og nattesøvnen. Foreløpig får det meg bare til å slappe av. Et litt friskt skudd i hverdagen. Men etterhvert må man ha mer, mer, mer. Jeg blir redd meg selv når jeg skriver dette.
Jeg har etterhvert utviklet meg til en dreven kjenner. Det er ikke alle tetris-spill som blir godkjent under mine krav. Favoritten er denne , men andre er godtatt f.eks denne eller for de litt mer viderkommende: denne. (Ja, jeg prøver å få flere avhengig. Tviler egentlig på at det finnes AT, men kanskje vi kan danne en sammen?)
Ellers, så kommer jeg aldri opp på highscore listen, tiltross for mine vidunderlige skills! Hva er gale med meg? Rekorden min er vel 25 000 eller noe, på den første linken, mens high scoren er 546 724. Noe som er helt sinnsykt. Jeg trekker det tilbake, spørsmålet er ikke hva som er gale med meg, men hva som er gale med deg? Du med highscoren, hvis du leser dette. La meg tippe at du
a) Bor i indre inderste sogn, og sliter med vanvittig tregt internett
b) Ikke har et liv, ergo masse masse masse tetris spilling.
Og siden jeg er veldig sikker på at det er sånn du er, så er jeg ikke så veldig missunnelig. Ikke egentlig. Bare litt. Damn.
Det finnes tetris mesterskap. Der er det faktisk litt penger å hente. Det er nesten så jeg vurderer å slutte på skolen, slutte med mitt sosiale liv, ja, tilogmed slutte med blogging, for å legge meg i hardtrening på tetrisfronten. Sitte oppe hele natten å øve, planlegge taktikk, og trene fingrene opp til å bli raskere og bedre. De kan alltid bli raskere og bedre. Eller ikke, men hvordan i all verden lever de som er med i world tetris championship? Lever de på vann og brød i et rom med tetris, og kun tetris? Er de trent opp fra byrjan av, tatt ut av barneflokken i en alder av 3 for å bli trent opp til å bli verdens beste tetrisspiller?
Dette er for øvrig min helt. Mitt idol. Også kan han tas som skrekk og advarsel, og han er selvfølgelig velkommen i AT.
Ellers: Tetris fører til total avhengighet, onde drømmer om natten (jeg drømte at jeg ble en tetrisbrikke. Den helt firkantete, den DÅRLIGSTE) og ikke minst kramper+gangsperr i diverse fingre etter mye spilling. Er det verdt det? SÅ ABSOLUTT!!!
Og helt til slutt. Den ultimate debatten. Hvordan uttales egentlig tetris? Tetris eller Tettris? Big dilemma.
Dyveke & the fitnessball
Jeg har fått meg en sånn derre hypermoderne (eventuelt er det bare jeg som er treig) fitnessball. Og jeg angrer.
Dette er monsterballen fra helvette. Man skal liksom kunne trene alt med den, men noe er feil med min. Den trener ingenting. Den gir meg kun skader og nærdøden opplevelser. Dermed kommer jeg til konklusjonen om at det jeg nå skal skrive om, er den andre onde tingen som har kommet inn i livet mitt i det siste kun for å skade meg.
The Evil Fitnessball Per-Arild.
Etter uttalige forsøk så konkluderer jeg altså med at enten er det jeg, eller er det Per-Arild som er evneveik. Og ettersom det er jeg som skriver, så får jeg bestemme, og jeg bestemmer at det iallefall ikke er jeg som er den svakeste av oss. In your face Per!
Så. Hva har egentlig fitnessballen gjort for meg? Har den gitt meg en lekker og smidig midje? Tror ikke det nei.. Har den gitt meg slanke og muskuløse overarmer? Nope, ingen antydning engang. Har den gitt meg en missunelses verdig ballanse, og ikke minst rakere og bedre holdning? NADA, NULL, ZERO, FLOPP!
DERIMOT, Har den gjort meg blå på steder jeg ikke visste kunne få blåmerke? Stemmer. Har den har gjort meg til latter for sålangt over 8 personer, hvorav minst 3 av dem har fått en varig hikke på gjennomsnittlig 30 minutter som et resultat? BINGO! Har den gitt Nikolas enda en måte å plage meg på? Indeed it has. De 4 siste timene, MINST, har jeg tilbringet med Per-Arild på mitt hode, ettersom Nikolas finner det ganske interresant å se på at jeg får like mye panikk hver gang han slår meg med den. Jeg begynner å bli lei.
Derfor utlyser jeg en liten konkurranse. Dersom noen kan fortelle meg hvordan denne fitnessballen FAKTISK fungerer, så ville jeg blitt fra meg av glede. (Det blir altså premien, en glad Dyveke) Dette tipset bør da helst ikke være relatert til at jeg må se på instruksjonsfilmen. Slikt nedverdiger jeg meg ikke til. Bruksanvinsninger er for de som spiser paprika. Og særlig for de som spiser boller med rosiner i, altså ikke meg. Dessuten så jeg utenpå dvden at jeg ikke vil like den. Damen satt nemlig midt oppå ballen i meditasjonsstilling, jeg har PERSONLIG bevist at det er umulig og vil forårsake varig ryggskader, og ikke minst store skader på både parketten og den engang hvite veggen.
Både saklige og usaklige forslag mottas altså med takk. Nå skal jeg legge meg. Jeg ser Per-Arild, som ligger i stolen, god og rund (etter jeg med en pumpe som var på størrelse med et navlelo slet for å pumpe den opp i flere lange timer) og den skuler ondt på meg. Jeg skuler ondt tilbake. Dette er krig. Den må temmes, det kommer til å bli hardt, men jeg vil og skal klare det. Men først må jeg klare meg gjennom en natt med onde drømmer om onde baller og ikke minst navnet Per. (Arild)
JEG TRENGER HJELP!
Min karriere som panfløyespiller blir nok stor!
Dette bildet ble til en vakker dag jeg snakket med Kristin i telefonen, og samtidig ryddet på rommet. For, JA, jeg kan gjøre flere ting på en gang. Uansett, plutselig fant jeg en panfløyte. Den bare var der. Som sendt fra himmelen. Jeg tror det er et tegn. Og derfor, som den spontane personen jeg er, trykker jeg panfløyten til mitt bryst, og øver iherdig så ofte som jeg kan. Okei, jeg kan kanskje ikke annet enn en litt stillferdig lisa gikk til skolen. Og det er kanskje ikke på samme nivå som de fargerike indianerne på torgallmenningen. Men en gang, om forhåpentligvis ikke for lenge, så er mitt mål å stå ved den blå stenen en regnfull dag.. Og der skal jeg spille for bergenserne, mens jeg har cd-en min til salgs foran meg! (: Ah, det er godt å ha drømmer!