Dyvekes verden -

I dag er en sånn dag. En ganske rar dag, vil jeg våge å påstå. Klokken er i skrivende stund halv 12, og jeg har allerede ryddet rommet, reddet dagen med å finne lommeboken som jeg trodde jeg hadde mistet, tatt ut av oppvaskemaskinen, spist frokost, og begynt lesing til mattetentamen. Jeg tror aldri jeg har gjort så mye på en dag før en gang, og som sagt, klokken er bare halv 12. Så det er da jeg tenker? Hva nå? Hva gjør jeg nå?

Svaret er jo ganske enkelt, blogger så klart! Bloggen har fått tatt seg en real ferie, og skal jeg være helt ærlig, har det vært utrolig deilig. Jeg har bare latt den ligge helt, har slått av mail-når-noen-kommenterer funksjonen, (ikke at det har vært så veldig mye aktivitet her da, men man får jo alltid ekstremt lyst til å oppdatere når noen som selger billig viagra sier at jeg har en nice site) og så har jeg gjort en million andre ting isteden.

Men nå merker jeg at jeg har litt lyst til å komme tilbake. Litt lyst til igjen å skrive om ting som egentlig er helt teite, men som det føles veldig riktig å få ut. Jeg skal prøve å få freshet litt opp her og sånn, jeg tror layouten her kunne trenge en skikkelig vårrengjøring.

Jeg drar til London i noen dager på mandag. Men etter det, skal du ikke se bort ifra at det igjen vil være et poeng å stikke innom her.

Matteøving venter!

Jeez, for en nerd jeg er.

Jepp, så skjedde det igjen. Jeg er ikke overrasket, for akkurat på samme tid i fjor gikk det også nedenom og hjem med bloggingen. Jeg vet ikke hva det er, for jeg sitter akkurat like mye på dataen, og det skjer fortsatt masse jeg kunne ha blogget om. Jeg bare... Får meg ikke til å gjøre det! Det er en slags vår-sperre, som gjør at jeg ikke fungerer lenger.

(Akkurat den siste uken synes jeg at jeg skal være unnskyldt, forresten, for da har jeg gjort viktigere ting: slengt på sofaen og perfeksjonert uteliggerhosten min. Om jeg noen gang skulle få bruk for den liksom.)

Menmen, dette var mer en liten ?hei, jeg lever fortsatt? greie, og så skal jeg prøve å komme i humør igjen til dette. Solen skinner ute, så alt er mulig.

Fremtiden, er det skumleste ordet jeg kan for tiden. Det er skummelt på så mange måter, f.eks er filmen som utspiller seg i hodet mitt når jeg hører det ordet, mye skumlere enn alt jeg noen gang har sett på kino i kategorien thriller. Folk jeg snakker med har en umennesklig egenskap til å drepe stemningen, med å spørre meg om nettopp ”hva skal du til neste år, da?”, og jeg har funnet ut at det er på tide å ta litt tak i akkurat det.

Vel, det jeg egentlig vil frem til her er: Hjelp? Jeg har engasjert meg mer i det siste (til pappas store glede), og har dradd med meg utallige kataloger hjem. Om jeg ikke har bladd så mye i alle, så har jeg i alle fall funnet en boks til de, som bevis på denne nye ansvarlige meg. (Hihi, og så brukte jeg en time på å tegne en beskrivende lapp til den, slike detaljer er viktige.)

Jeg er veldig sikker på at jeg vil gå rett på studier, et steg jeg tar med gode karakterer og generell studiekompetanse fra media og kommunikasjon. Bortsettfra å være sikker på det, er jeg sikker på at jeg ikke vil bli f.eks lege, rett og slett fordi sist jeg så ekte blod, var jeg så: - langt ifra å besvime.

For tiden snuser jeg på journalistikk ved City i London, fordi da kan jeg lære meg ordentlig engelsk, og i London har jeg familie (så jeg blir ikke såå alene og plutselig voksen). Det jeg ikke vet, er om dette er en skole som er anerkjent, eller om det finnes en annen en som er mye bedre. Og helt seriøst, hvordan skal jeg finne ut av slikt? Bare å finne frem til den skolen har vært mindre enkelt, ettersom de fleste websider er laget uten noen form for mening eller mål. Ellers har jeg også sett litt på Art Director på Westerdals i Oslo, men jeg vet ikke jeg…

Tips?
Erfaringer?
Meninger?

Dette er første gang jeg bruker bloggen min til noe slikt, og det er kun fordi jeg vet at det er mange der ute som sitter inne med noe luddig, og som sikkert også kan hjelpe meg litt i alle fall.

Dette ble vel også den skumleste posten noen sinne. Jeg er redd.

PS1: Snakker frisører et annet språk enn meg? Jeg er generelt sett dritredd for frisører etter jeg ble omgjort til en gutt som 10 åring, ved en ”oops”. Hos frisøren før helgen var jeg derfor rimelig stolt over at jeg hadde turt å si ifra da frisørdamen (jeg fikk ikke homoen med rosa hår, han virket mye gøyere) spurte om jeg hadde noen begrensninger, og jeg sa at jeg ikke ville ha pannelugg. Jeg har pannelugg.

PS2: Jeg drepte kaktusen min i går (avbildet). Må han hvile i fred.

Det skjer noe med en Bergenser (ja, med stor bokstav) når man leser disse innleggene til Kristin og Magnus. De har startet noe så forkastelig noe som ”Bloggaksjonen Bærum slår Bergen (ikke noe nytt det, men dette gjelder regn)” og jeg merker at jeg stiller meg sterkt i mot dette. Det rett og slett hyler av patriotisme i mitt hjerte når jeg leser disse skumle planene og oppfordringene om hvordan sabotere den elskelige regnrekorden, som vi endelig skal bringe hjem igjen. Jeg tror den har savnet oss. Jeg vil faktisk påstå at Bærum har stjålet den! Den hører hjemme her hvor man blir født med gul sydvest på hodet, klippekort til paraplyautomaten og sjøstøvler (gummistøvler er feil ord) på beina. Men nok om det, her må det gjøres noen tiltak.

Først vil jeg presentere noen bilder som ble tatt for over et år siden, men som jeg ikke før nå har funnet en grunn til å bruke. De ble tatt da vi var på TV2, og jeg endelig fikk utløp for det eneste yrket som er navnet mitt verdig, nemlig værdame.

Som dere ser på bildene her, så dekker jeg faktisk over Bergen med hodet mitt, men det er jo så klart med vilje. Det andre vi kan se på bildene, er hvordan jeg først ser bort på Bærum (tror jeg, jeg vet ikke helt hvor det er), hvorpå jeg ser i kamera og ler. Hadde det vært lyd på her, hadde det vært en skikkelig ondskapsfull latter. Jepp, jeg vet hva vi har i vente.

Men dette er jo ikke noe nytt, det må jo være en grunn til at Kristin bestemmer seg for å mobilisere så sterkt allerede nå, når vi tross alt ikke slår den før på mandag. For ja, hun er redd. Og jeg blir redd, for jeg tror at ingenting er så skummelt som redde folk fra Bærum. Jeg kan egentlig ikke si noe annet enn at alle bergensere, store og små, jenter og gutter, innflyttere og innfødte: pass på! Vi har ikke lidd oss gjennom over 80 dager med regn, for å ikke offisielt kunne slå en pinglerekord fra Bærum! BÆRUM! Og vi kan i alle fall ikke finne oss i å bli disset på denne måten.

Sjekkliste for de neste dagene (med tanke på de onde planene til Kristin og Magnus):

- Ikke tro på noen som har mer enn en paraply, og som samtidlig later som de er turister og spør etter kartofler. Hvis du skulle møte på en slik, pek i retning min hood, og la de oppleve litt ekte bergenskhet: buekorps.
- Ta danseskoene på, og dans regndans alt du er god for. Helst midt i sentrum. Det har jeg gjort før med teateret. Til tross for at jeg hadde på meg regnjakke i størrelse svær, og hadde malt en regnbue tversover ansiktet, var det bedre enn den gangen jeg måtte danse polka sammen med en kvise fra Dale. Det var midt i sentrum, og jeg var utkledd som et snøfnugg. Men det er en annen historie.
- Le av dårlige avledningsforsøk. Vi vet alle at det eneste som kunne funket for å få BA til å skrive om noe annet enn regnrekord, er noe som har med Brann å gjøre, og sist jeg sjekket var det lite på gang der.
- Vokt vannmålestasjonen med livet! Jeg ser for meg at vi deler på det, og vokter på skift. Selvsagt skal vi være utstyrt med ekstra spisse paraplyer, og dårlige slagord ala "Byen i vest er best, regn er en fest".

Og jeg merker dette ble ikke helt som planlagt, men om ikke annet fikk jeg jo postet de bildene.

Avsløringene står for tur, og fordi det kan være greit å fortelle hele historien bak punktene, så blir det en egen post av det. Dette har vært veldig morro, og folk har vært flinke!

1. SANN: Som baby så jeg mye mer ut som om mitt opphav var michelinmannen, enn de puslete foreldrene mine. Som min tante så greit karakteriserer det, ”du hadde nok babyrekorden i valker på slutten av 80-tallet”. Hårgreien er et litt sårt tema for meg, jeg fikk nemlig ikke ordentlig hår før jeg var nærmere 2. Av den grunn fikk jeg også hull i ørene i ekstrem ung alder, fordi mamma var lei av at jeg, i rosa vogn, med rosa klær og med rosa bånd rundt hodet, til stadigheter fikk kommentaren: ”Neimen, for en søt liten gutt!”. Bildene her vil nok si mye. Jeg ser ikke mye søtt i det pæreformete hodet, men kanskje det var in på 80-tallet? Og jeg må konkludere med at jeg var svær. (Bildene kommer på slutten)
2. SANN: Ove er den kuleste kjørelæreren som finnes, har du ikke lappen er det bare et valg som riktig!
3. SANN: Det var flere som satte spørsmålstegn med denne, men den stemmer faktisk! Den uheldige personen som har havnet på legevakten 3 ganger grunnet meg, er min lillebror Sebastian. Ingen kan komme her og si at jeg ikke utfører min rolle som storesøster! 
1. Første gang: ”Mamma! Sebastian (3) leker med saksen!” Hvorpå jeg dro den til meg, og før jeg egentlig ante hva som hadde skjedd, så hadde jeg klippet hull i halsen. 
2. Andre gang: ”Espen, kan ikke du gi den steinen til Sebastian (4) ?” Espen var den sterkeste gutten i gaten, og Sebastian kunne ikke gå på foten på flere uker etterpå.
3. Tredje gang: ”Disse bærene er skikkelig gode, Sebastian (5) !” Jeg visste de var giftige, men måtte forsikre meg om at de ikke var gode. Ville jo ikke gå glipp av noe. Han måtte drikke noe svart og tjukt noe i 2 dager, og det så skikkelig dårlig ut.
   
4. Min egen tur oppsto etter jeg fikk den ekstremt gode ideen om å bære stoler i trappen med ullsokker på. Har et skikkelig barskt arr på haken.
4. SANN: Denne er helt sann, utrolig nok. Jeg fikk først en masse spørsmål om hvorfor jeg reiste så tungt (har jeg noen gang reist uten heavy-lapp, egentlig?) og alene, og da de så passet mitt og koblet to og to med et sjeldent etternavn, så slapp jeg rett igjennom. ”Hils!” sa de, og jeg pustet lettet ut. Jeg er en råtass av  en rebell.
5. SANN: Jeg avslører groteske sider ved meg selv, men det gøyeste med å spille The Sims, er å invitere simmene til fest, for så å drukne dem i svømmebassenget og lage kirkegård. Og JEG VET jeg ikke er den eneste som har gjort dette.
6. LØGN: Jeg har aldri spist en eneste pølse i hele mitt liv. Men hadde jeg likt det, så skulle jeg nok klart å spise 14 stykker. Tror jeg.
7. SANN: Det var ekstremt pinlig, og jeg synes godt at noen av dere kunne mistenkt dette for å være løgn. Jeg er ikke SÅ dårlig til å synge.

I dag har jeg utført den eneste baksiden av julaften – byttingen av gaver som er for store, for små, for rare, for mange, eller rett og slett for stygge. Det gikk relativt fint for seg, hvis man ser bort i fra de millioner andre som også skulle bytte, og ikke minst damen som dyttet meg overende i rulletrappen. Heldigvis veide forklaringen på hvordan reaksjonen var da Nikolas pakket opp Ole Ivars DVD-en fra meg, betydelig opp.

Julaften og de påfølgende juledagene var helt fantastiske. Jeg sto opp til kakao og tre nøtter til askepott. Deretter pyntet jeg meg for kirken, hørte på vikaren for presten som tydeligvis ikke viste at prekenen på julaften vanligvis pleier å handle om julekos og om å være snille mot hverandre, men derimot trodde den handlet om at: ”Dere har skitne hjerter, Gud har et hjerte av gull, slipp inn gullet, og dere vil få hjelp. Men dere kan aldri bli rene, for vi mennesker er onde.” (Jeg var sjokkert.) Etterpå var det påfølgende spisefest og en relativt dramatisk mandeljakt som sto på programmet. Akkurat denne mandeljakten føler jeg for å gå litt nærmere inn på.

Det er et kjent faktum at en slik hyperallergiker som jeg er, ikke tåler mandler. Det er nok også derfor jeg alltid får mandelen, for så å vinne en marsipangris som består av nettopp – mandler. Denne gangen hadde min skjønne (?) lillebror bestemt seg for å ta opp kampen, og hadde derfor skrelt sin egen mandel, for å sikre seieren. Dette oppdaget jeg da jeg tilfeldigvis kom inn på badet og ble møtt med et uttrykk noe lunne slik:

Og ble derfor straks med på det hele – dersom han delte halve premien med meg. (Ryktet gikk om sjokoladeracket i år, og det sier jeg ikke nei til) Planen min fungerte fantastisk, Sebastian fikk applaus for å ha funnet mandelen, og alle var opptatt med sitt, helt til jeg skimtet noe lysebrunt i skålen min. Åh-ja, jeg hadde fått mandelen. Dermed slo jeg til, og danset seiersdans og avslørte hele jukset til Sebastian, i en og samme bevegelse og setning. Men det var da det begynte; krangelen.

Bordet delte seg umiddelbart i to, den ene halvdelen mente at det var jeg som hadde jukset, og den andre halvdelen trodde på min forklaring. (De kjenner da tross alt min bror.) Etter en lettere matkrig, drittslenging og et par rimelig store krokodilletårer fra Sebastian, ble jeg til slutt trodd, og ble overrakt premien. Hadde det ikke vært for at vi var så mette hadde diskusjonen fortsatt langt uti nattestimen, men vi valgte å la det ligge for kvelden, og da det igjen utbrøt krangel rundt frokostbordet trakk jeg meg unna, betraktet gjengen (”JEG SÅ JO AT HAN FIKK DEN PÅ FATET SITT”, ”SE NÅ PÅ GUTTEN, HAN OSER JO LØGN”) med kjærlighet i øynene. Sukk, jeg liker familien min.

Men nå er det på tide å ha ferie på ordentlig. I morgen på denne tiden er jeg i London og risikerer livet ved å spise Jelly Beans. Jeg vet ikke hvor mye internettilgang eller shoppefri-tid jeg får, så jeg benytter anledningen til å si godt nyttår!

Og gjett hvem som fikk geit til jul da?

Nei gud, slutt å mas, presset blir for stort!
(Det var til alle de en som har spurt om oppdatering)

Jeg lever altså, jeg er bare litt opptatt av å synes synd på meg selv for tiden. En lettere forkjølelse har utviklet seg til sengeliggelse og høyt forbruk av 7th Heaven på TV2. For at dette ikke skal bli en klagepost tenkte jeg å heller fortelle litt om hva jeg har gjort denne uken, utenfor sengen altså.

På søndag jobbet jeg nemlig backstage på The Game konsert. Spenstige saker vil jeg våge å påstå, og ettersom en yo-iss utbrøt dette bak meg da jeg hang opp plakater:

”hanner esså jæla kul asså (yo)”

så hadde jeg store forhåpninger til dette, som kanskje er så langt fra favorittmusikken min som det kan bli.

The Game oppførte seg akkurat slik en rapper som har blitt skutt 5 ganger og som har tatovert LA på kinnet sitt burde. Han entret rommet sammen med de 15 største menneskene jeg noen gang har sett, og kommanderte meg, (omkalt av han feiteste til ”food lady”, fordi vi begge ble enige om at navnet mitt ikke fungerte på engelsk, og fordi jeg serverte han majones med skiver på) til å komme med sprit og champagne og egentlig alt jeg hadde som inneholdt en viss prosent alkohol. Deretter gikk han på scenen med buksen på knærne (søren, jeg glemte å spørre om den var sydd fast i boxeren, jeg skjønner ikke hvordan den ikke faller ned når den er UNDER rumpen), og så strippet han av seg et og et plagg, før han rundet av med å dra alle jentene opp på scenen, og så dra 20 av de med seg opp back stage.

Vel bak tok han den peneste (les: hun med størst utrigning) med seg inn på rommet alene, før de resterende ble nøye utspurt av de 15 store mennene, om slike viktige og elimentære spørsmål:

”You hoes got ID's? You must be old enough to fuck”

Og de med ID fikk komme inn i rommet til rumpeinspeksjon. Yes sir. De stilte seg altså frivillig opp for å la disse 15 mennene kjenne på og føle på og knipe på. De med best bootie fikk bli med på hotellet. Heldiggriser.

Ellers ble jeg god venn med bodyguarden med hvalrossbart og bodyguarden uten barn, men da den ene av de (se bilde) begynte å spørre om jeg hadde kjæreste (Yes, and he is meeting me just now, coming right from his karate lessons. I better go find him), så fulgte jeg et av mine mange livsmotto:

”Aldri stol på en mann som er like bred som han er lang, og som har Chicago Bulls lue”,

og nektet å gå inn i rommet alene igjen.

Alt i alt var dette en strålende kveld, og ettersom jeg ble sliten og ikke orket å ordne buksen som satt seg fast i sokken, kombinert med at jeg snublet i trappen (han med et lite og et stort øye lo av meg) og deretter slet med en relativt defekt og haltende fot, så følte jeg at jeg passet så godt inn som overhodet mulig.

Og det var vel egentlig det eneste nevneverdige jeg har bedrevet, bortsett fra at jeg i dag stakk ut kakemennene fra deigen mamma hadde forberedt til meg (offisiell historie: jeg laget kakemenn helt alene), og så sier jeg noe som egentlig er helt stikk i strid med mine prinsipper: Alle i Bergen må løpe på kino for å se reklamen! Reklamefilmen som jeg har laget er nemlig å skue der, og ikke minst pryder min modne stemme voiceoveren. Jeg ble først refusert vel og merke, fordi stemmen min var, i følge den alltid så hyggelige læreren min: ”umoden, skingrende, ognårskaldulæreåikkesnakkesåfort,Dyveke?” Så jeg satte meg inn i et modent modus, og resultatet er vel det mest voksne jeg noen gang kommer til å høres ut som. Jeg måtte kompensere med å lage rare lyder og leke unge etterpå.

Nå skal jeg til min tante å lage drops! Tradisjoner og sukker går som hånd i hanske, eller som drops i munn om du vil. Snadder!

- Kom igjen!
Sa pappa.
- Men jeg vil ikke!
Sa jeg.
- Jo!
- Nei!
- Jo!
- Nei!
- Jo!
- Kanskje...
- Jo!
- Kanskje…
- N Å! (så skal du få lov til å tenne stearinlys etterpå)
- Ok da.

Jeg satt foran TV-en og storkoste meg med te og Kongen av Queens da pappa kom brasende inn på rommet mitt med masse papirer og denne formaningen. Det viste seg å være en så tydelig oppfordring på brev fra plan, om at det nå var på tide å skrive brev til fadderbarnet vårt, at han hadde funnet ut at han måtte ta affære. Og affære i hans verden betyr å tvinge meg til å gjøre noe.

Vi har hatt fadderbarnet Menradis fra Zimbabwe i ganske mange år nå. Det hele begynte med at familien satt samlet rundt skjermen en kveld og så på et sånt ”bli fadder” program, og jeg som 10-åring med en ekstremt slitsom stemme når jeg ville ha noe, ville ha ”en sånn liten unge med store øyne”. Problemet var egentlig det at vi ikke fikk en liten unge med store øyne (propaganda på høyt nivå), men derimot en jente med ganske så små øyne, og ingen plastikkposer på beina, men en teit hatt. Det verste var kanskje at hun var like gammel som meg. Eller, det var det vi trodde, når sant skal sies har alderen variert på de ulike brevene vi har fått der hun har tegnet tigere med fem bein, og skrevet at hun ønsker seg sokker. Men hun var i alle fall ikke den lille 2-årige søsteren jeg alltid hadde ønsket meg.

Så, med tanke på at jeg kun hadde sendt henne brev en gang før, (grunnen er åpenlys) og fordi jeg ikke orket å diskutere med pappa denne gangen, så var det på tide at min karriere som plan-fadderbarn-brevskriver startet. Heldigvis fikk vi med et stort brev der vi skulle fylle inn ting, og jeg angrep det hele med stor iver. Derfor, til hjelp om du også skulle ha et fadderbarn som ikke har fått brev på alt for lenge, (og det er sikkert mange av dere), så tenkte jeg at jeg skulle oppfordre til litt julesnillhetved å vise hvordan det skal gjøres. Jeg føler jeg er inne i en god periode, og siden jeg har geit på ønskelisten min, og nå faktisk gjør dette, så tror jeg at min karma er rimelig god for tiden. Om ikke Menradis gjør meg til sin helt nå, så vet ikke jeg. Jeg ser for meg at hun drømmer om meg på natten, med et sånt ”klikk-klakk-plyste-innoverpust-hikk” språk som utgjør et heiarop.

1. Det første man må gjøre er å merke av på kartet hvor man bor, og hvor fadderbarnet bor. Jeg vet ikke hvorfor, men hey, hvis arket sier man skal gjøre det, så gjør man som arket sier. Her vil jeg slenge ut et tips om å sjekke litt geografi først. Det gjorde ikke jeg, så jeg tegnet en stor runding der streken til landsnavnet sluttet, og ikke før etterpå fant jeg ut at landet lå et helt annet sted. Jeg gjorde det opp med å tegne en rød prikk på Bergen, og antar det holder.

2. Selve brevet var slettes ikke lett å skrive. Etter jeg var ferdig fant jeg ”fadderbarn mappen”, og der lå et brev jeg hadde skrevet for 5 år siden. Det sto akkurat det samme der, bare med mindre skrivefeil. Jeg åpnet ganske så treffende med ”how are you”, fordi jeg leste i ”hvordan kommunisere – mappen”, og der sto det at folk i Afrika kunne bli fornærmet om man ikke var hyggelige, og hevne seg med å skrive usammenhengende og overhøflige brev. Og det vil jeg jo ikke ha noe av. Videre skrev jeg hvem jeg var, hvem familien min var, og prøvde å unngå setninger som "Heihei, du bor i et land der det er tørke, mens her har det regnet i snart 50 dager. Men nå gidder jeg ikke å skrive mer, for jeg skal se på tv inne i huset mitt. Et hus er forresten, om du ikke visste det....?"  Så isteden fokuserte jeg på den eksotiske kulden, før jeg avsluttet med enda en hyggelig frase av samme kaliber som inngangsfrasen.

3. Det neste punktet var å lime inn noen ting fra Norge. Jeg fant ut at hun sikkert ikke syntes at plastikkgress fra fotballbanen (som var det eneste jeg kom på) var så veldig kult, så jeg laget et julekort med et hjerte og litt grantrær på, og innså først etterpå at jul kanskje ikke var helt kjent der nede, men jeg gadd ikke å forklare hva det var. På det siste brevet fra henne fikk jeg også noen tegninger av noe jeg ikke visste hva var, så sjansen er vel stor for at hun liker det sånn. Her vil jeg foreslå for deg å tegne en krussedull og late som dere har en liten unge i familien. Jeg angrer på at ikke jeg gjorde det.

4. ”Tegn en tegning” sto det på det neste tomme stedet på arket. Her har du muligheten til å gjøre opp for tidligere misforståelser, så jeg tegnet vårt flagg og Zimbabwe sitt flagg (Som faktisk er litt stygt, en and oppå en stjerne, og noen striper med fargene som ingen andre land vil bruke) i salig forening, for å liksom symbolisere dette fadderskapet, før jeg tegnet meg og Sebastian med hjerte, og en geit. Det var noe hun kunne relatere til, og jeg turte ikke å tegne henne med de små øynene og den stygge hatten.

5. På vei ned mot bildene tegnet jeg noe som egentlig skulle være hjerter, men jeg fant ut at jeg kunne legge dette punktet åpent for tolkning, så det også kunne se ut som fugler. Merk dere at jeg hele tiden bøyer meg etter hennes behov, det er slik du også må tenke.

6. Bildemessig var jeg litt hemmet av en printer i trassalderen, så det ble svarthvitt-bilder, og min strålende ide var at jeg skulle ta litt aluminiumsfolie, som jeg skulle gjøre helt glatt og gjøre om til et ”speil”, og så skulle hun kunne se i det og være en del av gjengen. Vel, det gikk ikke helt som planlagt, men jeg tegnet et smilefjes, og et smilefjes er jo hyggelig.

Så det mine kjære, dette er altså oppskriften på et perfekt fadderbarnbrev. Avslutningsvis slo jeg til med glitter både her og der, for å vise min kjærlighet. Glitter er alltid bra. Jeg gleder meg til svar, og ”thank you for the glitter, you my hero are”, til forandring fra ”I like eat poridge” som det sto forrige gang.

Planen for dag i dag var å gjøre noe fornuftig. Jeg bestemte meg fort for at jeg hadde lyst til å gjøre noe fornuftig i kategorien å sortere noe, og Tine foreslo at jeg skulle rydde i klesskapet for å finne ut hvilke klær jeg ønsker meg til jul, det er jo viktig å ha slike ting klarlagt tidlig. (Spesielt ettersom jeg hørte en dame i byen for to uker siden som var i total panikk mens hun hveste til mannen ”nå er det faktisk bare SYV uker til jul. Jeg snakket med søsteren din, hun er ferdig allerede. Gud, tenk om jeg ikke blir ferdig!”) Så jeg erklærte det for en strålende ide.

Nå har jeg vel egentlig ikke kommet så langt enda da. Men jeg har skrevet liste over fra jeg ønsker meg til jul! Ettersom jeg ble rimelig raskt ferdig med følgende ønsker:

-         Døgnrytme

-         Overskudd

-         Struktur

Så begynte jeg å surfe litt. Og plutselig hadde jeg dukket over reklamen ”Geit til Jul”, og med den tittelen var den bare for god til å ikke trykke inn på. Det hele er et tiltak fra Kirkens Nødhjelp, og poenget er at for 250 kroner, så kan man gi en geit til en familie som trenger en. For et fantastisk tiltak! Jeg skal jo innrømme at til tross for hvor mye jeg egentlig ønsker meg en selv, så er det kanskje ikke det mest praktiske å satse på når man bor i en leilighet i sentrum. Ikke det, jeg hadde jo utvilsomt sett ekstrem kul ut på tur i parken med en geit i bånd, men ideen om å eie en som jeg plasserer hos en annen familie som trenger den, er jo mye bedre.

Jeg er overbevist, geiter er vidunderlige dyr. Jeg vet ikke om noen andre dyr som fungerer som både mat (hrmft), drikke, gjødsling og luking, samtidig som de kan være bestevennen din. Jeg har googlet fram et bilde, og I rest my case. Jeg tror heller ikke at noen andre dyr kan se så bra ut under så mange krøller.

Så til jul ønsker jeg meg en gave som forandrer verden. Noe jeg også synes er veldig fint, er at den første killingen den får skal gies til en annen familie, og etter hvert som rekken går har man plutselig gjort noe godt for en hel landsby. Og med tanke på at jeg til slutt kan skryte på meg å ikke bare eie en geit, men faktisk en flokk med geiter, kanskje jeg til og med kan skorte på meg tittelen geitebonde og samtidig får slippe lukten, brekingen og denne såkalte positive gjødslingen, så synes jeg dette er ganske fett. Til og med får jeg en sånn:

Jeg skulle bare ønske at det fungerte på samme måte som med fadderbarn. Jeg kunne godt tenke meg å ha bilder av den fra den tok sine første skritt, gav sin første melk, fikk sin første kjæreste, fikk sin første nye hårsveis (gjerne medsendt en liten hårlokk å ramme inn.) fikk sin første killing, og den provisoriske tegningen og fotavtrykket. Og ikke minst skulle jeg ønske jeg kunne få kalle den Per. Men det er ikke hver jul jeg kan skryte på meg å gjøre en god gjerning, så den gode følelsen (jeg blir jo rent varm inni meg bare av å skrive om det) får holde i denne omgang.

(Og Asshild, dette er sikkert noe for Gunn Samantha, om du trengte en god idè.)

Det pågår litt av en kåring for tiden. Etter Den Gyldne Q fra Esquil, er det nå Tordenbloggen som skal kåres, med initiativ fra Hjorten. Dette foregår på en litt annen, og etter min mening mye bedre måte. 128 blogger har blitt nominert, og nå er de trukket inn i grupper på 8, hvor det skal komme 4 videre fra hver pulje. Det stemmes på en og en pulje, og kun i 24 timer. I dag er det blant annet jeg som er i ilden. Jeg var ikke forberedt på å komme inn i gamet så tidlig. Det er viden kjent at jeg ikke akkurat er tidlig ute av meg, så jeg var innstilt på at slik skulle det også bli med denne kåringen. Så hadde ikke Tine tipset meg om det på forhånd, hadde jeg kanskje fått sjokk eller besvimt eller noe. Hjortens podcaster er sykt spennende!

STEMME GJØR DU HER.

Jeg skal ikke lyge, jeg vil videre.  Og for å komme videre må jeg jo da selvsagt ha stemmer! Hvis jeg kommer videre, så blir ikke dette den siste ”stem-på-meg” post, så jeg tenker jeg skal spare litt på kruttet. (Med det mener jeg tårene, tryglingen og kyssingen av føtter.) Jeg har laget noen snertne og overbevisende buttons, kun til deg. De kan du bruke i hele perioden, og du kan bruke de akkurat som du vil:

• Stiftemaskin
• Tapedispenser
• Papirkutt

Stifemaskinen er kanskje det kuleste med hele jobben. Jeg føler meg sjeldent så handy som når jeg drar opp min nyinnkjøpte og glinsende stiftemaskin med stiftestørrelse 6-8 mm som det tok meg 1 og en halv time å finne fram til på Clas Ohlson. (Jeg er ikke typen som spør etter hjelp, og når jeg endelig måtte krype til korset, så var det kø bestående av en narkoman som skulle ha batteri til den helt flett nye mobilen sin som så mistenkelig stjålet ut. Det tok sin tid.) Forrige gang jeg var ute på tokt, hadde den hengt seg opp. Da jeg på en-to-tre klarte å supermannfikse den, så innså jeg at jeg formerlig lyste av stolthet. Verre gikk det da jeg skulle ta på sikkerhetslåsen for å ikke stifte meg selv, og så klarte jeg å stifte votten fast til vesken. Hypokonderen i meg sier at den dagen stiften går i meg isteden, ikke er langt unna.

Tapedispenseren er ikke min venn. Tapedispenseren har brun ekkel tape som lager en grusom lyd, og jeg har enda ikke lært meg hvordan jeg på fancy måte kan bite den av sånn som jeg har sett folk gjøre på tv. Den er også en stor skadefaktor, ettersom den har en taggete kant som visstnok skal brukes på tapen, men som har kuttet meg i fjeset to ganger, og ødelagt en kjær genser. Når jeg ikke dummer meg ut og taper meg selv fast, så er den grådig god på ustiftbare flater da, det skal den ha.

Jan Eggum-plakatene er de verste i verden. Jeg tror de er laget av skarpere papir enn de andre, for sist jeg hang opp disse hadde jeg papirkutt på samtlige av mine ti tommeltotter. Og papirkutt er underdreven smerte!

For det andre inneholder dette yrket en del stressfaktorer, som ikke alltid gjør arbeidet like lett gjennomførbart:

• Regn
• Vind
• Store plakater
  

 Jeg ber nå om to ting.

1. Rett oppmerksomheten mot prioriteringen av ordentlige artister, og, vel… Den andre artisten
2. Ikke fortell dette til sjefen da.

Jeg har nå hatt gleden av både tannlege og legebesøk på under en uke. Som en følge av det, føler jeg meg både frisk og hullfri, og ikke minst vil jeg si at nå har rimelig god kontroll på kongefamilien og de fleste idolartistene.

Tannlegebesøket bekreftet at jeg fortsatt hadde null hull, men legebesøket var mest festlig. Det var desverre dårlig utvalg på venterommet mitt denne gangen, så etter jeg hadde lest både Hjemmet, Norsk Ukeblad, KK og en brosjyre om ømme brystvorter, så fant jeg ut at jeg måtte jeg underholde meg selv. Jeg holdt en stund statistikk over antall crocs på sykepleiere (ca 1/5 har. Den mest populære fargen er rosa, men det er også en stor del oransje i omløp) så bekreftet jeg teorien min om at det var flest høye leger en god del ganger, før jeg fant ut at jeg skulle se hvilke privilegier de hadde på det andre venterommet.

Greit nok at det andre venterommet var større og at det var flere folk der, men jeg skjønte likevel ikke hvorfor de skulle få ha kakaomaskin og ikke jeg. Følelsen av sjalusi gikk derimot rimelig fort over, da jeg oppdaget prisen på herligheten. 3 kroner for en kopp. Jeg ble giret. I min iver over dette jeg hadde vært totalt uvitende om i hele tre kvarter, så fant jeg fram en 20 kroning, og før jeg rakk å ta den i hullet merket ”penger”, så kastet jeg den rett bak meg hvor den ble fanget under et svært skap.

Jaja, tenkte jeg. Jeg hadde jo flere penger. Så, jeg fant frem, traff denne gangen hullet, og mens jeg forsøkte å på en fiffig måte både hente vekslepengene og kakaoen på en gang, så veltet jeg hele koppet utover venterommet som jeg egentlig ikke hadde noe å gjøre på. Jeg rakk å tenke at Haukeland er et sykehus som er spesialist i brannskader, og at det måtte være flere i den lille tilskuerflokken jeg etter hvert hadde samlet rundt meg, som gjenopplevde traumatiske minner i hodet sitt. Men så kom det tre små indiske vaskemenn for å ordne opp i katastrofen, og jeg prøvde på nytt å få meg en kopp kakao.

Stresset over det store kaoset jeg hadde forårsaket, og ikke minst det jeg antar var banning fra den ene inderens side, gjorde at jeg klarte å bestille en kaffe istedenfor kakao. For mange er ikke dette noe krise, men det er egentlig nok koffein bare i selve kakaoen til at jeg blir liggende oppe halve natten, så jeg satt den til side, forsøkte på nytt, og kunne endelig med glede ta en slurk av kakaoen.

Det var vel akkurat i øyeblikket da den dansk-tyske legen min stakk hodet rundt hjørnet og sa ”Dyvechge?”, jeg innså at jeg hadde brukt 29 kroner på 3-kroners kakao, og at det hadde vært en grunn til at den var så billig.

Men gøy hadde det vært uansett.

I dag har dyveke.net bursdag. Det kan ikke gå uanfektet hen. Tenkte jeg skulle ta en rask liten follow-up på saker jeg har skrevet om gjennom dette året.

Denne bloggen startet i grunn helt uten mening. Ikke at den har så mye mening nå heller, men… Jeg satt en skoletime og kjedet meg, og jeg hadde et behov for fjase litt.  Jeg visste ingenting om rekkeviden av det å ha en blogg. Jeg visste ikke hva en bloggsfære var, eller at folk ble venner på tvers av blogger. Dette var derfor heller aldri mitt mål. Likevel er jeg ganske så fornøyd med oppsluttningen jeg har fått her. Og at jeg har fått link hos både Tine og LordX og ByensBesteBosted og mange av de andre bloggene jeg leser regelmessig, er jeg kjempe takknemmelig for! Blir like glad hver gang jeg ser navnet mitt i en bloggrull. (Som er enda et av disse nye ordene jeg har lært meg.)

Den ordentlige starten fikk jeg likevel ikke før jeg skrev om Body Care. Da de fant ut at de ikke likte det jeg skrev om dem, ringte de sinna-telefon til sjefen for blogsoft, og så tok sjefen for blogsoft kontakt med meg og sørget for at jeg fikk meg mitt eget domene. Det var i grunn greit.

Siden bloggstart har jeg skrevet 52 innlegg (ikke så veldig mye å skryte av i grunn, det er jo bare 1 i uken, men så er også en god del av dem mer enn lange nok...) og jeg har fått 573 kommentarer. (Og sikkert 3000 kommentarer med spam som jeg har slettet.) Fornøyd jeg! Men nok om dette, jeg skulle skrive litt updates.

Body Care:
Dette fantastiske firmaet har jeg skrevet om tre ganger. Det startet med en uskyldig krangel mellom meg og Nikolas, og har i grunn enda ikke endt. Til tross for flere klagemail får jeg nemlig fortsatt månedlige oppdateringer, som er adressert ”Dyveke Giant Nilssen”. De inneholder alle som en enda en ny grunn til at jeg skal slanke meg, sammen med enda et lekkert før-og-etter-bilde av en "Ola" eller "Gunn Therese". Det fryder meg derfor at det Body Care ikke vet, er at jeg har oppgitt telefonnummeret deres på russekortet mitt sammen med kommentaren ”Hils fra meg”. Hoho. Jeg er så fornøyd med meg selv akkurat nå.

Killerducks:
Etter at disse gjessene jaget meg både her og der, og ikke minst smittet meg med fugleinfluensa, har vi laget den fantastiske filmen om disse vesenene, ”Gåsehud”. Det gjorde at jeg og gjessene på en måte har inngått en slags pakt. Den går ut på at jeg går gjennom parken på den ene siden, og de holder seg på den andre. Tror de etter hvert forbinder meg med store kameraer, bustete mikrofoner, og venner som prøver å stappe dem inn i telt, og med andre ord er jeg ikke like fristende som jeg en gang var. Og når det kommer til den fantastisk dårlige filmen, så skal jeg høre med mine klassekamerater om de er enige i at vi skal youtube-den (med fare for å få en del mindre saklige kommentarer tilbake, det er jo ikke akkurat et mesterverk av en film), så dere kan få se. Hihi.

Fitnessballen:
Hvem her har glemt fitnessballen? Ingen kan glemme Per-Arild! Etter mange fine forslag om hvordan jeg skulle bruke den, fant jeg til slutt ut at jeg ønsket meg et stativ til den, så jeg kunne bruke den som stol. Siden ingen enda har tatt hintet, så bruker jeg den for tiden som fotskammel, og det funker utrolig greit for alle parter. Bortsettfra når han er i veien, og jeg blir sur og vi sloss litt. Men trening brukes han heldigvis ikke til lenger, og det har med ett blitt utrolig mye mer fredelig i heimen.

Tetris:
Jeg spiller fortsatt tetris. Daglig. Herregud, en jente må jo få ha noe å slappe av med! Og jeg vurderer også fortsatt å starte AT: Anonyme Tetrisoholikere. Det kunne virkelig trengtes. Særlig ettersom jeg har smittet en del med denne ukristelige aktiviteten det siste året. Men slapp av, jeg er fortsatt best.

Krøll på tungen:
Utrolig nok har ingen enda mailet meg og spurt meg mer ut om tungen min. Derimot legger folk ut sine tungekunster på youtube (og hallo, jeg kan jo gjøre alt det der jeg og, samtidig som jeg spiller tetris faktisk!) og får masse oppmerksomhet. Jaja, Kent har i alle fall sagt seg villig til å betale for å se på min tunge. Og det setter jeg fortsatt stor pris på.

Bilkjøring:
Bilkjøringen min fikk masse oppmerksomhet her. Tydeligvis synes folk at å lese om hvordan jeg ikke takler høyre/venstre, og virkelig ikke takler ryggingen, er kjekke saker. Jeg tenkte jeg skulle opplyse om at den 12. juni klarte jeg faktisk å få lappen. Jeg fikk aldri skrevet noe om det her, da jeg var for opptatt med å kjøre. Hele tiden. Kjørelæreren min har etterlyst at jeg ikke har skrevet noe om det her, og det må jeg i grunn få gjort en dag. Men akkurat nå synes jeg det holder å nevne at det gøyeste med å kjøre bil er at jeg kan ta bilde av tjukke damer når jeg stopper for de ved overgangsfelt. Også bilsnop da, som er et nydelig tiltak.

Og ellers… Katteskrekken min er fortsatt like stor, buekorpset plager meg fortsatt like mye (herrejemeni, det er oktober, ta en pause!), jeg har som en reaksjon på han her, fått meg en ny midlertidig lege (han er herlig. Snakker en blanding av tysk og dansk, vi forstår ikke hverandre med et ord, men likevel forstår han at det er magen jeg har vondt i og ikke ørene), og jeg er fortsatt like glad i dokumentarer.

Ooog det var 1 år med veldig viktige temaer tatt opp på dyveke.net. Jeg merker jeg er klar for et til. Men nå skal jeg spise kake og synge sang for meg selv. Forhåpentligvis går feiringen bedre enn den gjorde her. Håper og at Eirin har bedre kontroll på fløyte-tingen sin enn den moren der. Hipphipp!