Konsekvenser
Som russ har jeg til nå lært en del ting om konsekvenser. Eksempelvis konsekvensen av å ikke ha med seg russekort når man går forbi en barneskoleklasse.
Jeg var omringet før jeg rakk å innse at personen de pekte på og med sitt beste kamprop ropte "Russ! Russ!" til, faktisk var meg. Og når jeg så måtte skuffe dem med å si at jeg ikke hadde med meg, så fikk jeg et standhaftig "kjerring" slengt tilbake, før samtlige snudde hardt på hælen.
Konklusjon: Løp. Alltid løp. Kids er skumle.
Hva?
Ja!
Ja, jeg visste det.
Ja, du kan hate meg.
Ja, hemmeligheten var tryggere hos meg enn hos dem.
Ja, det har slettes ikke vært lett.
Ja, dette er en trist dag for oss alle.
Ja, jeg savner det allerede.
Ja, vi elsker Tine og Kristin.
Greetings from Italy, del 4 og den siste! (Med litt annen info om ferien)
Veldig kjapt nå. For jeg husker nesten ingenting lenger ettersom det er evigheter siden vi kom hjem fra Italia, og resten av tiden har gått med til plutselig skole igjen. Men for å fortsette fra der jeg slapp sist…
…Ja, du gjettet det nok, resten av ferien hadde jeg masse herlig soleksem. Det bare utviklet seg en dag, helt plutselig, og gjorde meg lyserosa og prikkete, istedenfor den nøttebrune porselenshuden jeg hadde gledet meg til. (For jeg har sett andre ha sånn, ikke at jeg kan skryte det på meg da.) Og så reiste vi hjem igjen. Med bagasje, for en gangs skyld. Og med totalt "nam-la-oss-shoppe-masse-på-taxfreen-og-være-skikkelig-harry" innstilling og så raskt videre til totalt "ånei-ikke-miste-flyet-igjen-løpe-opp-trapper-feil-vei-og-nei-igjen" panikk.
Med ferien friskt i minnet ble vi alle enige om at pizza var vi lei av, scootere hadde vi sett nok av, og hjemme var alle om ikke like brun, så enda brunere enn oss. Men det var egentlig helt greit. Det var deilig å være hjemme igjen. Og alt i alt hadde vi hatt en kjempe fin tur, og vi hadde etter hvert kommet over sjokket for å bli tatt for å være tyskere under VM.
Forresten, Fotball VM bør nesten bli nevnt her. VM var en opplevelse. Ikke fordi jeg er innbitt Italiafan eller noe… Men det var gøy selv om. Kampen mellom Tyskland og Italia, tror det var semifinalen, var en av de første dagene vi var i landet. Vi hadde klart å finne fram til en restaurant, og vi var egentlig veldig fornøyde med oss selv. Kelnerne latet som de var hyggelige i det vi kom, men etter hvert så merket vi at alt ikke var helt som det skulle være. Vi ble nemlig plassert i en annen avdeling enn de andre, langt vekke fra tv-en og ikke minst langt vekke fra kelnerne. Vi fikk menyer på språk vi ikke kunne forstå, vi fikk dårlig service, og vi fikk ikke det vi hadde bestilt. Jeg ble rett og slett litt lei meg, jeg. Menmen. Italia vant, og kelnerne fikk hevet rundt seg med stoler og pizzastenger, og alle kom bort til oss og sa ”sorry for the loss”, mens pappa var helt fortvilet, for han hadde kjøpt Italia-skjorte og alt for å unngå dette, men den lå igjen i den bortkomne bagasjen.
Italienere har en merkelig måte å feire på. For dem er det om å gjøre å komme seg fortest ut i gatene med scooteren eller med bilen sin, for så å feste et flagg bakpå, og tute som aldri før. Pappa var henrykt. Det var som et lite barn i han ble sluppet løs. Som alle de årene i trauste Norge, der man ”kun tuter når man må” hadde stengt inne et ekstremt stort savn i han. Hele veien hjem holdt han kronisk på tuteren, og hadde det største gliset jeg har sett på lenge. Jeg prøvde forsiktig å foreslå at jeg skulle få henge ut av takluken som alle de andre gjorde, men som kjent er ikke mamma veldig positive til ting som kan ende opp med skader.
Jeg kan følge med på fotball når spillerne ser sånn ut, ja! Go Italia! Fikk med meg at de fikk litt kritikk for å stille opp til dette. (Det er reklame for Dolce & Gabbana undertøy.) Hello? Jeg sier - ja takk:) Og hvor var disse Italienerne når jeg var på stranden? Jeg føler meg lurt.
Mamma: ”Er du helt idiot Dyveke, selvfølgelig skal du ikke henge ut av takluken! Tenk alt som skal skje. Vi har ikke dratt helt ned til Italia for at du skal bli for eksempel kuttet av et tre, i det du hang ut av en luke. Nei herregud, sett deg ned og FOR GUDS SKYLD TA PÅ SIKKERHETSBELTET”.
Når de vant finalen var det egentlig helt det samme når det kom til feiringen, bortsettfra at det var fyrverkeri og gatekjøkkenhamburger involvert. Og pappa fikk tatt på seg skjorten sin, og folk forsto at vi ikke var tyskere eller franskmenn eller noe annet som Italienerne hatet i øyeblikket.
Men som sagt. Dette indikerer slutten på det lange kortet som du skal printe ut og henge opp, fordi du er så glad for at jeg tenkte på akkurat DEG når jeg skrev det. Kan forresten slenge med litt fra den siste delen av ferien.
-----
Siden Sebastian ”ikke hadde fått utbytte for ferien sin”, spantet mormor tur på han til England, så de kunne hilse på min tante med familie som bor der. Jeg fikk da ansvar for bissevåffen til mormor, som jeg har skrevet om før. Den feite men søte hunden. Jeg så fram til late dager, der vi to skulle kose oss massemasse.
Men der tok jeg feil.
Jeg må bare face the facts. Jeg bor på Møhlenpris. Her kan det være en noe større mulighet enn andre steder for å finne ringerklokker hvor det står skrevet ”Mohammad” eller ”Ali” på. Og det kan også være en noe større mulighet enn andre steder for å møte på beboerne av leilighetene som tilhører ringerklokkene, i gatene. Det er ikke noe som vanligvis plager meg, men det plaget Bella.
Ja, for Bella er rasist. Og hun er uten tvil en pensjonistbølle. Det var derfor et mareritt å gå på tur med henne. Ikke bare måtte jeg pirke i henne klokken 11 om morgenen, for så å dra henne med meg ned trappene for å gå ut, jo, hun var ikke noe fantastisk turfølge heller. Etter jeg hadde vært igjennom nettopp det morgenritualet, så gikk jeg i parken og snakket i telefonen med en venninne da følgende hendelser fant sted, på så å si samme tid.
1. Telefonen min ringte
2. Bella bestemte seg for å bæsje midt i veien. Ikke i kanten, under et tre eller på gresset, men midt i veien.
3. Jeg ble rimelig stresset over bæsjen som jeg måtte plukke opp
4. Mens jeg med den ene hånden prøver å lirke fram en pose for å plukke opp med, og med den andre hånden prøver å fortsette telefonsamtalen, så kommer det en gammel dame i rullestol.
5. Bella (Også kalt Bølla) blir hissig, og tøff i trynet, og løper alt hun kan mot denne stakkars gamle pensjonisten i rullestol, mens hun bjeffer det hun er god for. Jeg innbiller meg at hun bjeffer noe sånn som:
”Stikk med deg din krøpling, dette er min park, og hvis du tror at jeg blir skremt av de fancy hjulene du ruller rundt på, så tar du feil, for jeg bæsjer i alle fall på gaten, og ikke i bleie!”.
6. Før jeg får sukk for meg, mens jeg med den ene hånden fortsatt holder telefonen og en hundepose, og med den andre holder en rabiat Bella, mens jeg prøver å beklage meg sterkt mot den gamle damen, får Bella øye på en… Ja, hvordan skal jeg si dette politisk korrekt? En mest trolig afrikaner, men uansett en mer mørkhudet enn meg.
7. Bella gidder ikke lenger å bry seg om pensjonisten og gjør helomvending
8. Bella tråkker i sin egen bæsj på veien
9. Bella bjeffer alt hun har mot den nye personen, og jeg innbiller meg at hun bjeffer noe sånn som:
”Stikk med deg din *biip*, dette er min park, og hvis du tror at jeg blir skremt av hvitløkslukten din, så tar du feil, for jeg bæsjer i alle fall på gaten, og ser ikke ut som en”!
10. Jeg slipper telefonen, slipper posen, kaster meg over Bella, sender unnskyldninger på repeat i begge retninger, og bestemmer meg for å ikke tvinge Bella med ut på tur lenger. Plukker såklart opp bæsjen også, etter publikum hadde forlatt åstedet.
Men ellers hadde vi det fint.
Greetings from Italy, del 3 av alt for mange, merker jeg.
Faktum var at han faktisk fikk kjøre i sykebil, noe som jeg ALLTID har hatt lyst til. Og han fikk masse oppmerksomhet, og skal jeg være helt ærlig, så likte jeg det ikke!
Det er vel ingenting! Da jeg var 4 år, liten og søt og ny i gaten, så skulle jeg tøffe meg når vi lekte gjemsel. Jeg rundet svingen jækla krapt, for det var det de kule ungene gjorde, men så trynte jeg. Og vet du, jeg måtte faktisk LIME i pannen. Og det er mye større i forhold til at jeg var så liten, enn hva 12 sting er på en 14 år gammel gutt. Og jeg har arr den dag i dag. Og det gjør av og til vondt! Jeg er en Harry Potter. Men fikk jeg nyte noen privilegier av den grunn? Neida, jeg fikk en lillebror jeg. Og sånne gode foreldre som var der for meg da ulykken intraff, så jeg "slapp" å kjøre sykebil. Bullshit.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye medlidenhet med droget. Jeg er lei av at Sebastian alltid skal steal my thunder. Som den gangen vi var i syden på delfinshow, og HAN fikk klappe på delfinen og ikke meg. Dette sitter dypt. Det er tuff shit. Men uansett, tilbake til skaden hans, og det der. Skal ikke bruke så mye tid på det, dette er jo tross alt min blogg.
Det er det jeg mener, Sebastian hadde planlagt dette stuntet lenge og vel. For på et vips hadde guttungen fått seg vekk fra 2-stjerners hotellet han bodde på, med drittmaten og sardinboksrommenet, og plutselig ble jeg skvist ut av rommet mitt, og inn på et annet. Et mindre et. Men jeg skal ikke klage helt enda. Det er først etter de tre neste dagene med regn, og den siste natten uten flere ledige rom, der jeg tilbrakte natten på en bademadrass, at jeg våger meg på å klage. Bare litt.
Stranden jeg aldri fikk badet på.
Og så var vår tid i Nord-Italia over, og vi bevegde oss ned til Syd-Italia. Vi inntok Positano, Speedoens sted, som jeg liker å kalle det. Har helt alvorlig aldri sett så mange mannfolk i speedo. Det var selvfølgelig mafiaer alle sammen, har helt ærlig aldri sett så mange mafier heller. Alle var mafia. Minst. For alle var like sleiket og hadde like store gullkjeder, og alle hadde, ja, speedo. Og de som ikke var mafia, var som tatt rett ut fra Super Mario. Jeg møtte både Mario og Luigi, og de var helt like som i spillet! Var nesten så jeg spurte etter autograf.
Heldigvis, fra denne tid skulle ferien gå inn på et mye bedre spor. Solen smilte, mamma smilte, jeg smilte, Sebastian smilte ikke fordi han kunne ikke bade med all bandasjen, jeg smilte enda mer, og ikke minst, jeg badet enda mer. Badebadebadebade. Ååå, så deilig det var å bade! Har aldri badet så mye på ferie før, jeg. Mohaha. Sånn som jeg ser det, så har man et valg. Man kan velge mellom å kjøre ambulanse, eller å bade. Og Sebastian hadde tatt sitt valg. For sent å angre da.
Her nede i sør var det dritvarmt. Jeg kan jeg bare innrømme med en gang, at jeg har fått meg noen nye venner. Den ene nye vennen heter Skyggen. Innimellom, derimot, så ditcher jeg Skyggen for en annen venn jeg har, som jeg egentlig liker enda bedre, han heter Air C. Ondition. Solen ble nok litt vel i det heteste laget for meg. Spesielt etter at kroppen min, som allerede er godt dekket av prikker (fregner) bestemte seg for å utvikle…
Fortsettelse kommer!
Slik var utsikten fra terrassen vår. Rett og slett nydelig.
Greetings from Italy, del 2 av mange...
Bagasjen kom ikke fram. Ikke bare kommer vi til dette landet 12 timer for sent og Ipoden tok knekken på veien, men bagasjen bestemte seg for å forsvinne på veien også. Sånn skjer bare oss. Heldigvis kom vi oss fram til hotellet til slutt (til tross for at mamma tvang oss til å låse bildørene i tilfelle det plutselig skulle komme noen landeveisrøvere, for det hadde hun lest om i avisen at var helt vanlig), og vi fikk lagt oss til å sove. Vi hadde igjen troen. Pyttsann om vi måtte vente noen timer her og der, pyttsann at vi hadde flydd propellfly til tross for at mamma hater det nesten like mye som å sitte på plass 13 (det har hun aldri gjort, hun fikk den plassen en gang, men hun fikk grenet seg til en annen, mens hun forlot resten av familien på det grusomme nummeret) og pyttsann at bagasjen var forsvunnet. Jeg tror vi hadde fått litt for lite luft eller noe den kvelden, for morgenen etterpå gikk det ordentlig opp for oss. Fuck, vi hadde jo ikke bagasje!
Så, det som skulle ha blitt den andre soldagen vår, ble da til en shoppingdag isteden. Drit i sol, vi har jo eeeevigheter til å sole oss på. Smilene var store, lommeboken (til pappa, vel og merke) ble mindre, og den første pizzaen i pizzalandet ble inntatt. Dagen etter var fortsatt ikke bagasjen kommet fram, men solen skinte og vi skinte med. Faktisk, så fikk vi jo ligge i en hel halvtime ute i solen, før den neste katastrofen skulle inntreffe. Du og du.
Denne gangen, var det Sebastian, min lille lillebror på 14, som irriterende nok har blitt høyere enn meg (ok, så har han vært høyere enn meg en stund da, men det er nettopp nå han har oppdaget trikset mitt med å stå på tå når vi måler oss) som var roten til katastrofe. Grunnen til at vi valgte å dra til Italia i år var at han skulle spille fotballcup der nede, og selv om det ikke er blitt sagt høyt, så er jeg ganske sikker på at det er fordi mamma er av den overbeskyttende typen, at vi dro ned akkurat der. Ingen av de andre foreldrene var i alle fall i området. Sebastian dro ned noen dager før oss, og hadde rapportert om det største dritthotellet han noen gang har vært på, og at det var større luksus på klasserommene han har sovet på når de har vært på Vossacup. Og det er her jeg tror grunnen ligger bak følgende som skjedde.
Telefonen kom om at Sebastian hadde ”kuttet” seg. Mamma fikk panikk, pappa løp av gårde for å se hvordan det gikk med guttungen, og jeg tok meg et bad. Jeg skulle ikke la Sebastian ødelegge ferien min! Så, mens mamma gikk rundt og lot fantasien ta overhånd over hva som kunne ha skjedd, så brukte jeg all min energi på å overtale henne til at det ikke var det.
Mamma: ”Å guud, jeg så en gang på Discovery, der det var en liten jente som kuttet seg på glass over pulsåren. Å guud, tror du han har kuttet seg på pulsåren? I alle fall, der tok bestemoren og tok på cellofan på det, det var utrolig smart, tror du noen der har tatt cellofan på nå som han nå som han har kuttet pulsåren?”
Dyveke: ”Du vet jo ikke at han har kuttet pulsåren da.”
Mamma: ”Joda, han har sikkert kuttet pulsåren. Hvis ikke han har kuttet seg i fjeset da. Tror du han har kuttet seg i fjeset, Dyveke? Åååå, han har helt sikkert kuttet seg i fjeset. Hvis ikke… Bodde han ikke på rom med de derre Muhammad guttene? Åååå, bare de ikke har lekt med kniv eller…”
Dyveke: ”Nei mamma, nå må du skjerpe deg!”
Mamma: ”Ja, det var litt dumt. Men åååå. Han er jo gutten min. Lille gutten min som aldri har vært vekke fra mammaen sin, dette hadde aaaldri skjedd hvis han hadde vært her med oss, det var det jeg visste at jeg ikke skulle latt han være vekke…”
Dyveke: (Avbryter)”Akkurat, ikke vært vekke fra deg! Han er ikke vant til å være utenfor boblen, han har sikkert bare fått flis eller noe.”
Mamma: ”Nei, han sikkert kuttet pulsåren… Var det blod Dyveke? Sa pappa noe om blod? Var det blod?”
Dyveke: ”Du, jeg vet virkelig ikke”
Mamma: ”Det var sikkert blod…”
Det Sebastian hadde gjort, var...
Fortsettelse følger... :)
Greetings from Italy, del 1 av mange...
Her kommer et godt og deilig feriebrev, også kjent som et kort, til deg. Jeg gadd rett og slett ikke å skrive kort når jeg var i Italia, men når sant skal sies, så har jeg et behov for å fortelle litt om ferien. Og derfor velger jeg å legge kortet her isteden. Greit nok at det begynner å bli noen uker siden jeg kom hjem, men alle vet jo at kort fra Syden tar ekstremt lang tid i posten, og derfor blir dette enda mer som et virkelig kort. Faktisk synes jeg du skal skrive det ut, klaske på et frimerke, og henge det på korktavlen eller på kjøleskapet. Ja, i grunn, hvis du har veldig lyst på det å faktisk få et kort i posten, så kan du jo poste det til deg selv (jeg skal ikke forhåndsdømme deg, jeg synes også det er utrolig gøy å få brev), og så kan alle beundre det fine og ikke minst lange og utfyllende kortet du fikk fra din gode venn Dyveke, da hun var i Italia. Puh... Er du med på leken? Da begynner vi!
Til: ___________ (Fyll inn ditt eget navn)
Adr: Ettellerannetstedi
NORWAY
Avs: Den delvis brune Dyveke i Italia
Hei og hopptjalahopp i det kalde nord! (Dette skrev jeg da jeg var uvitende om at dere hadde hatt den varmeste sommeren på 100 år, og mens jeg fortsatt levde i troen på hagl, regn og pittelittegranne snø)
Her kommer en lang hilsen fra oss i syd. Jeg er da på familieferie med min kjære mamma, pappa og lillebror som spiller fotballcup her nede den første uken. Vi griller oss og vi koser oss som bare det, med en temperatur på 35 grader og ekstremt mye pizza. Men jeg får begynne med ferien fra begynnelsen av, det er nok det beste!
Glade og fornøyde dukket familien Sandtorv Nilssen opp på flesland, etter å faktisk ha fått plass til all bagasjen sin i èn taxi, i god tid en lørdags morgen. Vi fikk sjekket inn, vi hadde god tid, vi gikk på tax freen, vi spiste chips, vi traff kjente, vi lo, vi koste oss, vi hadde troen. Så, fikk vi vite at flyet vårt til København var 20 minutter forsinket. "Jaja", sa vi jovialt. Vi fortsatte å ha troen. En halvtime etter at flyet skulle ha tatt av, satt vi alle på de blå plastikkstolene som hadde virket så behagelige for bare en liten stund siden, men vi hadde fortsatt troen. (Se den øverste røde prikken på bildet med medfølgende status-fjes.)
Da vi landet i København 10 minutter etter at flyet videre til Italia hadde gått, (se prikk 2) innså vi at dette kanskje ikke skulle gå så bra. Etter en lang kø, fikk vi vite at vi var så heldige at vi bare måtte vente på flyplassen I 5 timer til, og så skulle vi få fly innom både Hamburg og Frankfurt (Woho, jeg har aldri vært i Tyskland før) og at vi sikkert kom til å lande I Italia bare 12 timer etter det vi egentlig hadde planlagt. Jaja, tenkte jeg, jeg har jo IPer (Podden min) og jeg har bok og jeg har evnen til å slå meg ned på hvilken som helst benk og kalle den min. Men så døde Ipoden, og så var ikke boken så spennende som forventet, og så funket ikke bankkortet mitt, og så forsvant all glede.
Da vi endelig landet i Tyskland, på en flyplass der jeg faktisk ville ha funnet meg ganske godt til rette, ettersom det var folk som masserte deg for noen skarve euro på hvert eneste hjørne, jo da måtte vi løpe til det neste flyet. Og da vi endelig landet i Italia, ganske riktig 12 timer senere enn planlagt, så var ikke flyplasser noe gøy lenger, det var jo tross alt den 5. flyplassen jeg var på den dagen. Men selv om vi var fremme, så var ikke alt bare fryd og gammen. Det var da det neste katastrofale skjedde...
Fortsettelse følger, dette blir bra:)
Jaaa! Det funker!
Bloggsoft sin tjeneste har ikke vært samarbeidsvillig. Enkelt og greit. Ok, de første ukene med avik var faktisk ikke blogsoft sin feil, men så dro jeg på ferie, og strandet i Italia fikk jeg ekstremt lyst til å blogge! Så, jeg jaktet på internett. Og la meg bemerke at dette er ganske lenge siden nå. Jeg dro ned til den lille byen der vi bodde, og fant fram til alle netcafeene. Men det jeg ikke visste, var at netcafeer i Italia krever at du har med pass, grunnet en ny terror-lov, og alle trodde visst at jeg var terrorist. Så spør du sikkert om hvorfor jeg ikke dro ned igjen, med pass, men saken er den at.
1) Mitt passbilde er 100% grusomt. Jeg var 13, syk (som i kaste opp) og ligner egentlig mer på en ape enn på et menneske.
2) Jeg er lat.
Så, jeg måtte ty til internettet på hotellet. Jeg satt først i en halvtime i kø. Så måtte jeg betale en blodpris av 5 euro for 15 min! 40 kroner for 15 små minutter! Man rekker jo ikke å cruise igjennom nettet da. Og jeg som savnet nettet så fælt. Men jeg samlet mot og satset på å skrive den raskeste bloggen i mitt liv. Og så funket ikke tjenesten.
Så sånn var det. Bare for å toppe det hele, så ødelagte jeg pcen en halvtime etter jeg kom hjem, og ble helt satt ut av det. Så prøvde jeg meg på pappa sin pc, men heller ikke der funket den mongo blogg-tingen. Men nå er jeg her! Back in blogg! Og jeg gleder meg. Dette skal bli bra. Jeg ser for meg en god høst.
Først må jeg bare kommer over abstinensene mine, ettersom pc, ipod og bankkort har strøket med så langt i sommer. Skal ikke være greit!
Og jeg må bare si at jeg har straffet meg selv, under mitt bloggavik! Så jeg har ikke peiling på hva som skjer i livene til verken LordX eller Tine i Taiwan, og det er litt merkelig... Men tjensten funker igjen! Hurra!
Jeg kommer virkelig ikke på en overskrift.
Bildet idag har ingenting å gjøre med innlegget mitt, egentlig. Jeg bare følte for å poste mitt nydelige "å nei, ikke smelt meg med hårføneren" bilde. Det ble til i fotostudio med Martin her om dagen. Vi følte oss veldig oppfinnsomme, og så klart, veldig pene. Men nok om det.
Jeg orker ikke å skrive noe langt i dag. Jeg bør egentlig legge meg, sånn at jeg iallefall får noen timers søvn i natt. Naboen har nemlig fest. Jeg hørte noe gjennom veggen, som lignet mistenkelig på Åge Aleksandersen. Og jammen meg var det ikke han, tett etterfulgt av noe lignende, bare med flere trompeter.
Så jeg må, som alltid når naboen har fest, ta høyde for buekorpstromming i trappeoppgangen en eller annen gang etter klokken 3. Ergo, ingen søvn. Buekorpstrommer høres jo, som jeg har klaget på før, ekstremt sterkt når de er flere meter unna. For å si det sånn, når de står rett utenfor døren din i en gang som gir gjennlyd, jo, du hører de da også. Men for å se det på den lyse siden, så er det ikke smalahove inni bildet denne gangen!
Og forresten, så skal dere få noe annet å putle med, siden dette ble passelig kort.
1. Hvis du fortsatt ikke har kjøpt gave, så ønsker jeg meg denne.
2. Og her kan du høre "dyvekesangen", laget av barna på Dyvekeskolen. Jeg kjenner at jeg er litt glade i de.
Jeg føler for å dele dette med dere:
Etter treningen på mandag, hadde jeg gangsperr i den ene foten og i den ene rumpen. (Dere skjønner hva jeg mener, trenger vel ikke å gå nærmere inn på det..) I dag har jeg gangsperr i den andre foten, og den andre rumpen. Hæ? Skal det være sånn?
Snakker om solen. Nå er klokken 01.22 (tidligere enn vanlig), og jeg har akkurat postet innlegget. Idet jeg skal til å avslutte PC-en, så begynte trommingen gitt. Angst.
Dårlig natt!
Katten som jaktet på Dyveke
Kort fortalt inneholder starten en liten søt pike, og en meget ond kattepus – og kampen om sandkassen. Det er jo for alle kjent at katter liker å bæsje i sandkasser. Og det er for alle kjent at små barn liker å leke i dem. Slåsskampen som fant sted skal jeg ikke gå inn på nærmere, grunnet traumatiserte minner som sakte, men sikkert kommer tilbake, men jeg kan si så mye som at jeg tapte, og det hele inneholdt blod.
Videre har det fulgt mange år med innbitt kattehat. Jeg har væpnet meg vannflasker, og ikke vært redd for å bruke de. Andre katteminner fra da jeg møtte på katten i sandkassen og frem til i dag, opptrer som noe uklare for meg. Tydelig har jeg lidd så mye, at jeg rett og slett har slettet det fra hukommelsen. Like greit. Jeg vil jo gjerne sove om natten. Men for ikke så alt for lenge siden ble alt rippet opp i meg, og jeg skjelver enda når jeg tenker på det.
Det hele begynte med at naboene mine – de som bor under meg - kom for å spørre om jeg kunne tenke meg å sitte barnevakt. Jo da, greit det sa jeg, og ringte en venninne av meg som ble med. Vi troppet opp fredagskvelden, klar for en rolig aften. Men da jeg kom inn i leiligheten slo det meg, det jeg helt hadde glemt. De hadde katt.
Mammaen i huset: (Løfter opp katten og ser kjærlig på den) Her er katten vår. Den heter Pinky. Åh – sant du er mammas lille gullegull? Ja – sant du er? Gullegullegullegulle.
Jeg prøvde å se en annen vei, mens jeg kjente sanden fra sandkassen under beina igjen, og minnene strømte på. Med et ble hun plutselig obs på at hun hadde besøk, og mens hun så på oss og trakk pusten for å si noe mer, glefset katten etter fingeren hennes. Jeg sto med store øyne og så på.
Mammaen i huset: (Til katten altså) Ååh-hå, din lille rakker. Sant du er mammas lille rakker? Sant du er? Sant du er? Gullegullegullegulle.
Vi sto fortsatt sjokkert og så på dette gråe og onde vesenet, med navn Pinky, før hun igjen ble obs på oss.
Mammaen i huset: (Til oss denne gangen) Ja, dette er altså Pinky. Han er veldig søt og snill, men biter og klorer litt. Men det gjør ikke noe sant? (Og så tilbake til katten) Ikke sant du er så søt Pinky? Ååh, du er en søting er du. Åh så søt! Åh så søt!
Foreldrene kunne til slutt gi slipp på de kjærlige blikkene til katten, (Ikke til barna altså) og forsvant ut av huset. Etter hvert som kvelden steg på, og vi hadde unnagjort både pianospilling, trommespilling, pcspilling, og shrek på videoen, var det på tide at ungene skulle legge seg, og jeg og venninnen min skulle få litt alenetid. Vi hadde glemt katten …
Vi så på TV, gaflet chips, og snakket om alt det vi hadde på hjertet, da jeg med ett, som i en dårlig film, så i øyekroken at Pinky sto og så rett på meg. Jeg vet ikke hvor han kom fra, han bare var der. Og det var jævlig skummelt. Hjertet begynte å banke hardere, og alt rundt meg ble mistenkelig stille. Katten smøg seg bort til meg, mens jeg brukte taktikken ”spill død” og, ja, spilte død på sofaen. Han gjorde som katter ofte gjør, og ”koste” med leggen min. Det likte jeg dårlig, og jeg fant til slutt ut at jeg skulle ta beina opp i sofaen. Og da var det hele gjort.
I en brøkdel av et sekund var jakten i gang. Katten glefset etter foten jeg løftet opp, og med angsten langt opp i halsen så jeg mitt snitt til å hoppe opp på bordet. Katten var ikke snau til å følge etter, og vi løp gjennom hele huset. Jeg hoppet opp i sofaen, krøp under bordet, rev ned både knuslige og uknuslige ting. Jeg var sikker på mitt siste minutt var kommet, og slengte en rokkering bak meg, som katten unngikk elegant. Rett før han skulle til å spise meg, så jeg redningen. Kjøkkenet. Jeg sprang inn, og slengte igjen skyvedørene, slik at katten akkurat smalt inn i den. Jeg var fri. Jeg hadde sluppet unna. Følelsen var så utrolig herlig.
10 min senere sto jeg fortsatt på kjøkkenet. Pinky sto utenfor. Uansett hvor jeg var på kjøkkenet, fant han en måte å se på meg på. Og han skrapte på døren mens han skrek helt likt som katten i ”Pet Cemetery” filmen. (En film som for øvrig er grusom for noen som allerede er redd for katter) Venninnen min sto i bakgrunnen og lo litt. Helt til katten så på henne, da så jeg hun trakk seg sakte unna. Og godt var det.
Jeg visste ikke min arme råd, men fant jo ut at jeg kunne ikke tilbringe resten av kvelden på kjøkkenet, mens en ondskapsfull katt vandret utenfor døren. Jeg og venninnen min la en plan. Idet katten snudde seg vekk, bare et ørlite øyeblikk, skulle jeg løpe ut. Hva venninnen min skulle gjøre med katten var enda uplanlagt, vi tenkte ikke så langt.
Katten begynte å hoste opp en hårball, jeg spente opp døren og løp for livet. Men katten hadde visst bare latet som at han hostet, for før jeg rakk å trekke pusten, hang den i bakbeina på meg. Igjen. Takk gud for badet. Jeg gjemte meg der, og etter en halvtime og noe som ganske sikkert var en heftig kamp, etter lydene å dømme, var rollene byttet om, og venninnen min klarte å stenge katten inne på kjøkkenet.
Der var den resten av kvelden. Huset er bygd opp slik at om man sitter i stuen, så ser man rett inn på kjøkkenet, gjennom dørene med glass i. Rundt klokken 12 gikk venninnen min hjem, og jeg var alene. Det var nå blitt helt mørkt på kjøkkenet, og selv om jeg ikke kunne se katten lenger, så visste jeg at den så på meg. Plutselig, begynte den å kaste seg mot døren. Den kastet seg flere ganger mens den skrek og hylte, og ikke uventet, begynte jeg også å skrike og å hyle. Den hoppet opp i vinduene på døren, og hang der, mens jeg så ondskapen i øynene. Jeg var så takknemmelig som jeg aldri har vært, da foreldrene kom hjem et kvarter senere. Det kvarteret hadde jeg gjemt meg på badet. Jeg tok pengene og stakk hjem så fort som mulig, og håpet at de ikke ville reagere på at jeg hadde stengt gulligullikattepus inne på kjøkkenet.
Det er fortsatt sånn at når jeg skal legge meg om natten hører jeg katten skrike under meg. Og jeg kvier meg til den dagen jeg har glemt å låse døren, og katten sniker seg inn her om natten.
Fy søren, jeg hater katter. Og av god grunn, vil jeg våge å påstå!?
Pao tur
Hvis noen lurer på veien fra mitt høyre til mitt venstre øre, så kan jeg fortelle at det etter en litt i overkant solfylt dag finnes en ganske strak vei! Ja, som du ser på bildet kan du vel anta sånn ca hvor den går. Fregneveien liker jeg å kalle den. Det skal mye til å gå seg vill der, for å si det sånn!
Og jeg har oppdaget at det er ikke noe særlig sjarmerende med tyske turister i turkis skidress. Med størknet bart i snåtten. Eller var det omvendt.
Ha en fortsatt fin vinterferie!
Rødt hår og freiner
Forresten, før jeg skriver videre, så nevner jeg at KRM også da kan oversettes til Kjendis Rødthår Mandag. Ikke at det gir noe mer mening, men jeg liker det! Denne historien starter da for noen uker siden. Den dagen jeg bestemte meg for at nå skulle ikke det
Jeg, mens Tone sto utenfor: Tone, jeg har RØDT hår!!!!
Tone, uten større beskymringer: Åh. Men det er jo ikke noe nytt min venn.
Tone, tydelig overrasket: Shit, du har rødt hår!
- Pippi
Som jeg gjorde både titt og ofte, uten å tenke over det før folk lo og pekte. Koselig. Det beste var jo kanskje at enkelte ikke turde å spørre om jeg hadde farget håret, fordi det trodde jeg bare hadde en dårlig rødthår dag. Fy og fysjom.
Men så over til kjendis. Huff, blir litt sånn små-skryte-innlegg-opplegg. Mot mine prinsipper. (øhm) Men jeg føler jo at jeg må fortelle det! Jeg er nominert i manuskonkurransen til Amandus --> Les mer her. Juhu! Så, med mitt kjekke manus, skrevet i full feberfantasi og ikke minst paracetneddoping, har jeg snasket til meg en liten tur til Lillehammer, for å jobbe med manuset og sånne krimelurer. Drar på fredag, og blir til søndag! Og med det følger selvklart litt oppmerksomhet. Jeg har vært på radioen, (ryktet sier at jeg har knirkestemme…) i BT, og i bt/ekstra, hvor jeg klarte å smekke inn linken til bloggen og alt. Fornøyd med den! Mer om mine fantastiske fremtidsplaner og selvfølgelig om hvordan det hele går, kan ventes senere.
Så, poenget var, her er ukens KRF fra min side: Dyveke Nilssen! En litt mer lokal kjendis, men ikke mindre rødhåret av den grunnJ
Bilde 1: Rødt!!! (Og hvis noen har glemt hvordan det egentlig ser ut, kan de jo trykke her)
Bilde 2: Ja, her har fargen faktisk begynt å forsvinne. Med den forsvant ansiktsfargen også gitt. Farge! Kom tilbake! Sol! Og jeg skal se om jeg kan grave opp enda et bilde som viser rødfargen enda litt bedre, vet det finnes. Jeg tror ikke jeg kan forklare det på noen bedre måte.
Bilde 3: Et KRF innlegg uten rumpe går jo ikke. Dette smekre bildet er det Eirin som står bak. Og det er meg som later som jeg er teknisk, mens jeg fikser en ledning. LekkertSmekkert. (Og litt pinlig.)
Godtatt Kent?
Husker dere meg?
Oioi, mye har skjedd siden sist. Jeg har tenkt sånn ca hver dag at jeg skulle skrive igjen her, men så har det, som du sikkert har merket, ikke skjedd. Og når jeg tenker hver dag at jeg skal gjøre det, da går tiden veldig mye fort.
Det som er en gledelig nyhet for de fleste, vil jeg anta, er at det nå finnes en ferdiginnspilt film om gåsene i parken. (Forresten, er det bare meg som stemmer for en ny regel i ordboken: en gjess, to gåser?) Denne filmen har tatt meget mye tid i det siste, til tross for at den bare varer i 5 min. Ekstramaterialet blir vel mye lenger, ryktet forteller at folk synes det er morsommere å se på meg som er ordentlig redd, enn andre som later som. Mobbing, kalles det. Uansett, jeg har, som du ser på bildet, brukt veldig mye tid på å leke telt. Vi måtte jo bruke telt da vi spilte inn filmen, og noen syntes visst at det var veldig utrolig morsomt å stjele stengene som holdt det oppe. Så der startet min karriere som stang i full storm. Jeg tror mange i parken så veldig rart på meg. Men hva gjør man ikke for kjendistilværelsen? Og når vi alikavel snakker om kjendis...
...Får dere det vite i morgen!
Bare en siste ting. Jeg kan muligens ha ”skadet” en gutt med Downssyndrom. Jeg kom inn på bussen her om dagen, speidet meg ut downsen på første rad (ja, det kan med mulighet ha vært ledige tosetere lenger bak, men det spiller da ingen rolle) og satt meg vedsidenav han. Først siklet han litt på ostehornet mitt, men det var mitt, så det slukte jeg selv. Deretter siklet han litt på sjokoladen, som han heller fikk en bit av. Så trakk han frem mp3 spilleren, satt på ”you raise me up” og mimet som bare det, før han plutselig: SOVNET. Eller, jeg tror han sovnet, jeg velger å si han sovnet, og jeg valgte å forlate bussen, sånn for sikkerhetens skyld.
Ah, det er deilig å være tilbake!
Finn 1 feil!
Det er kveld. Jeg kjenner det rumler litt i magen. Som den sniken jeg er, sniker jeg meg ut på kjøkkenet for å se om det er noen lekkerbisker jeg kan gafle i meg. Jeg smaker på ordene. Rundstykke. Skinke. Majones. Det smaker godt, og jeg bestemmer meg for å lage meg det.
Det er som sagt kveld. Og derfor er det litt mørkt. Jeg ser ikke to ganger på majonesen som står i glasset. Glad og lystig smører jeg ferdig nattmaten min. Glad og lystig tar jeg den med inn på rommet for å spise den mens jeg ser på "FBI files" i sengen. Jeg har lengtet lenge etter denne maten, og endelig skal magen min bli stille.
MEN NEI!!!! Jeg skulle uten tvil ha sett to ganger på majonesen, for den var ikke majones den var remulade. Æsj, bæsj, dårlig, spy. Jeg var med ett ikke sulten lenger.
Mills sier at remulade er: "rett og slett en type majones som er tilsatt agurkbiter, og har en noe syrlige smak enn majones." Nei. Hører de ikke selv at det er feil? Majones er majones. Lettmajones er ikke majones, det er dårlig. Remulade er ikke majones, det er enda dårligere.
Så jeg kommer med en liten oppfordring til remuladelagere. For guds skyld, MERK POSENE! Så slipper jeg å gjøre slike katastrofale feil i fremtiden. Urk, jeg får frysebyger bare av å tenke på det.
Enslig sokk søker make
Jeg bestemte meg derfor for å gjøre det til et mål. Mens andre har nyttårsforesetter som innebærer sunnhet, flinkhet, ryddighet, snillhet, slanking, mer leksejobbing, røykeslutt ol. Skal jeg gjøre det som mitt mål å finne ektemaker til alle mine enslige sokker. Stakar, det er jo aldri greit å være singel!
Jeg fant fort ut at det var ingen grunn til å vente. For hver dag som går, er det enda en sokk som lider i ensomhet. Første punkt på listen var derfor en såkalt etterjul-rengjøring. Den inneholdt vasking over, under, ved siden av, inni… Ja, ikke et eneste sted vek unna mine skarpe øyne. Men verken inni skapet, utenfor skapet, under sengen, utenfor sengen eller oppi sengen, fant jeg en eneste sokk. Crap. Jeg hadde vært så sikker på at jeg ville finne noen der!
Derfor er det fortsatt 39. Trettini enslige sokker jeg ser på. Triste skjebner fra alle sammen. Men jeg gir ikke opp så lett. Vi har jo alle hørt historier om nisser, troll, selektivt-spisende-vaskemaskiner og ikke minst altetende-tørketromler. Også er det jo tegneseriefiguren Gnom, som av Mads Eriksen får skylden for alt som er gale i huset..
Ja, jeg vet dette er et oppbrukt tema. Alle mister jo sokkene sine. Men ikke alle starter datingservice/bytteservice for dem. Ja, for det er der min brilliante plan kommer inn i bildet. Jeg kom frem til at sjansen for at du har like mye problemer med dette som jeg har, er ganske stor. Derfor dukket ideen om datingservice/bytteservice opp i hodet mitt. Har ikke du også lyst til å gjøre noe bra for en gangs skyld? Trenger ikke dine sokker også en å være glad i? Synes ikke du også det er litt freshere å ha make sokker på deg, enn en rosa og en rød? Og vil du ikke føle deg litt bedre om du vet at alle sokkene i skapet ditt er par?
Dersom du har sokker som er like til de på bildet mitt. Eller, for å si det på en annen måte, dersom jeg har en som er lik en av dine, la oss organisere et bytte! Alt for at sokkene våre skal få et nytt og lykkelig liv i 2006, ey?
Jaja kaja. Noen andre bra nyttårsforesetter på lur der ute?
Oioi. Så fikk jeg en link til en kar som har tatt dette et steg lenger! Les på hans side her!
La oss prøve noe nytt: Fotografi
Mormoren min fyller 60 om noen strakser, og derfor tenkte jeg at jeg skulle ta et flott bilde av babyen hennes, voffen Bella Donna. Dersom du enda ikke har klikket inn her, og bare lest et utdrag av innlegget, kan jeg bekrefte dine mistanker: Ja, hunden er en overvektig sofahund, med eier av type bestemor. Men den er jo så søt.
Prosjekt : "Ta bilder av Bolla. Kremt Bella" tok altså plass idag. Jeg ringte ut til mormor og sa jeg ville låne hunden. "Å, så koselig, skal du ta henne på tur?" Spurte mormor om. HAHA. Nei. Mormor tror tydeligvis bedre om meg enn hva som er fakta. Men hun kan jo få tro det. Vil jo ikke ødelegge det fine bildet hun har av meg. Men en annen ting er jo at hunden hadde ikke tålt det. Hadde jeg giddet skulle jeg gjerne tatt den med på tur jeg, men sist jeg gjorde det hadde hunden gangsperr i flere dager. Jeg måtte bære den opp og ned de 67 trappene her, når den skulle på tissetur. Ja, nevnte jeg at hunden er feit? Den veier 12 kilo tror jeg. Gjennomsnitt for rasen er på 5-8 kilo... Hva skal jeg med medlemskap på sats?
Hund i studio skulle ikke være så lett. Hund i studio + kjærlighet var derimot stas. Den engang så motvillige og feite hunden, bestemte seg for å bli ekstremt fotogen da jeg pakket opp kjærligheten jeg ville ha med på bildene. Den la på seg englefjeset, og resultatet ser du ovenfor. Jeg synes mitt lille forsøk som fotograf ikke ble så aller verst. Men jeg trenger vel strengt tatt ikke å beskymre meg, mormor blir jo glad uansett hva hun får av meg. Kanskje på tide at hun rydder vekk gamle kongler og steiner med ansikt på. Ja, også trenger hun kanskje ikke ALLE bildene hun har av meg, på veggen. Kjære mormor, til bursdagen din dette året ofrer jeg meg slik at du får veggplass til bilder av voffen din:) Ble du glad nå?
(De nedprioriterte bildene kan du jo alltids ta med til Spania. Synes du nevnte noe om god veggplass der. Og nei Christian, dette er ikke et bra tidspunkt for en "Dyveke er så feit" vits, selvom jeg hører du tenker den)
Derimot er det et godt tidspunkt å nevne dette på: Hunden som så elegant er plassert vedsidenav meg på headeren er Tarzan, og fotograf er Eirin Dale, en langhåret klassevenninne. Så var mine plikter fullført for denne gang.
Jeg slår til med en original overskrift: GOD JUL!
Ikke er alle julegavene innkjøpt (Jeg antar de som får bilde av meg blir veldig glad uansett, det er jo tanken som teller) og ikke har jeg sneket på alle gavene under treet i år. Men det blir da jul selv om! Ja, for ute regner det, og det er bare drit på TVen.
(Motvillig har jeg sett steppende reinsdyr, og Maria Arrodondo ”synge julen inn”. Hello? Jeg kunne jo likegodt tatt på meg nisselue og hørt på ”Absolute More X-mas 6”.)
Jeg gleder meg i alle fall til å være fullstendig mett, absolutt hele tiden! Gleder meg også veldig til jeg skal i diverse julebesøk med forskjellig familie da. I fjor klarte jeg å gå glipp av en tante som fortalte alle at hun var blitt magnetisk, og at alt elektronisk utstyr ble ødelagt når hun var i nærheten.. Derfor har jeg nye ambisjoner om å følge litt bedre med i år, jeg er veldig spent på fortsettelsen! Ryktene forteller at hun har vært til avmagnetisering..
Nei, får se om jeg skriver mer i julen. Nå er i alle fall min hyggelige plikt over. Nå skal jeg være litt slem. Det skal gå utover lillebroren min som satt på rommet mitt mens jeg ryddet i går, og sang alle julesangene han kunne. Det tok ca 2 timer, og han kunne ca 3 setninger av hver sang. Etterpå gikk han over til å ligge på gulvet foran juletreet. Der så han på alle gavene. Så plukket han på alle gavene. Og til slutt prøvde han å tvinge meg til å åpne alle mine. Ah, det er godt at min nysgjerrige periode ikke er like ille som før, for da hadde det vært meg som lå der! (Forresten, han er 13 år altså. Ikke 5, sånn som mange gjerne trodde nå.)
Ha en riktig God Jul da! Var jo egentlig bare det jeg ville si.. (:
Min tur, denne gangen?
Vinner noen egentlig penger på disse flaxkalenderne? Jeg gjør i alle fall ikke. Kan ikke huske at jeg har gjort det før, og jeg mener jeg ville ha husket det.. Men nå taler da oddsene for meg. 4 ruter igjen som må skrapes, og kun 2 nisser som mangler. Spenningen er til å føle på!
Eventuelt kan vi se på det faktum at jeg bare mangler 1 lue, noe som kan gi meg hele 20 kroner! Ah. Mulighetene som åpner seg! For 20 kr kan jeg kjøpe meg 20 bugg. (tror ikke de selger bugg lenger da men, anyhow) Eller jeg kan kjøpe meg en sprettball! Kanskje jeg kan slå til med et nytt flaxlodd? Eller hvis jeg vinner 500 000 kan jeg kjøpe meg 20 bugg OG en sprettball, og alt annet i verden som jeg ønsker meg, minst! Jeg mener, NOEN MÅ JO VINNE!!!! Og det står at det er en premie i 1 av 2 lodd. Og broren min er ikke i nærheten av å vinne. Ikke mamma heller. Og neimen ikke Christian i klassen. Det kan jo bare bety en ting..
Eller… Nå tror jeg jo egentlig helst at dette er enda et av flaxkalenderne sine onde triks. Den tenker nok: ”mohahhaa, nå later jeg som jeg er en skikkelig god kalender, sånn at Dyveke tror hun kommer til å bli steike rik når hun skraper den siste ruten, selv om jeg egentlig ikke er verdt en dritt. De 50 kronene kunne hun likesågodt brukt som tanntråd”.
Noen andre i samme situasjon? Hvis du har vunnet noe, slår jeg deg..
(Og er det noen som vil vedde på hvor lenge jeg klarer å holde meg før jeg bryter ut i et anfall og skraper alle rutene, slik at jeg kan bli skuffet allerede nå istedenfor på julaften?)
LAGT INN ONSDAG 21: Jeg mangler bare en nisse nå! EN!! Og det er 3 dager igjen. Hoi! Spanande.
LAGT INN TORSDAG 22: En snømann? HVA SKAL JEG MED EN SNØMANN?
LAGT INN FREDAG 23: SNØMANNER ER IKKE VELKOMMEN!
LAGT INN LØRDAG 24: Neiognei. Ikke vant jeg 500 000, men gjett hvem som vant 20 da? HURRA! Og en God Jul Ønskes:)
Blokk + Slett = Fornøyd Dyveke
MSN messenger er et program jeg er ”glad” i. Er vi ikke alle? I løpet av en dag er jeg pålogget der ganske mye, ettersom jeg bruker maskinen på skolen og til skolearbeid. Der kan jeg holde kontakten med gamle klassekamerater, gamle naboer, nye klassekamerater, venner.. Jeg kan gjøre skolearbeid viavia, klage til læreren min når han gir oss for mye lekser, og jeg kan til og med holde kontakten med Bestemor, som fikk seg dette programmet i går. Riktig nok ble hun skikkelig stresset når hun hadde to pålogget på en gang, og ikke forsto at hun kunne snakke til meg når jeg hadde status som borte. Men det tok ikke lang tid før hun var riktig i siget og sendte med smileys og i det hele tatt. Verdens søteste bestemor er hun.
Dyveke sier: Hvem er du?
X sier: Hasan
Dyveke sier: Eh.. Ok.. Hvor fikk du mailen min fra?
X sier: Vetikke
X sier: spraychat
Dyveke sier: Haha..
Dyveke sier: Jeg er ikke medlem av noe chattegreier! ;)
X sier: er der sant ?
X sier: hvor fikk du msn adressemi da ?
Dyveke sier: DU la MEG til på msn..
X sier: Huskr ikke
BLOKK
Dette er ikke den eneste samtalen jeg har hatt som har sett slik ut.. Det hender rett som det er at noen som ikke kjenner meg, eller noen som påstår at det er jeg som har lagt dem til, legger meg til på MSN. Det som da virrer rundt i hodet mitt er: hvor får de adressen min fra? Jeg skal ikke legge ut adressen min her, men den er sikkert og visst ikke en man bare dikter opp, særlig med tanke på at den inneholder navnet mitt.. Mystiske saker…
Jaja. Sånn kan det gå. Det er bra det finnes en blokkeknapp. Og etter den er trykket på, en fin sletteknapp. Good bye Hassan fra spraychat. Det var egentlig ikke så veldig koselig å prate med deg…
Krøll på tungen
Hva tenker du når du ser dette bildet?
De fleste tenker sikkert "æsj". Den har jeg iallefall hørt før..
Ja, bildet er av tungen min.. Og ja, den er rar.
Alle har et talent. Noe som de er flink til. Noe som de kan best. Noen er flinke til å synge. Noen er flinke til å danse. Noen er flinke til å spise. Og noen er flinke til å spille tetris. (misunnelig). Jeg er vel egentlig mer i klassen med de som har virkelig merkelige egenskaper. De med verdens lengste nese, eller verdens lengste ørehår. Jeg har en merkelig tunge. Den kan lage krøll:)
Det er en helt utrolig meningsløs egenskap. Ikke kan jeg redde verden. Ikke kan jeg stjele fra de rike og gi til de fattige. Ikke kan jeg spille inn plate, og la inntektene gå til gatebarna i Brasil. Ikke kommer jeg i guinnes rekordbok. Ikke kommer jeg i avisen. Ikke blir jeg rik. Ikke får jeg jobb. Jeg kan kun krølle. Krøllekrøllekrølle. Kanskje jeg kan reise rundt med et sirkus? Dyveke - The tunge krøller? Ville du betalt for å se på meg?
Jeg fant ut av denne egenskapen min når jeg var 15 år. Altså tok det noen år før jeg oppdaget at tungen min faktisk kunne brette seg innover. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fant ut av det. Jeg vet jeg øvde litt. Og så plutselig skjedde det. Og så ble jeg hektet på å gjøre det. Og så ble jeg redd for at jeg "skulle bli sånn". Men det har jeg altså ikke blitt.
Tenk så kult da. Når noen spør: Kan du gjøre noe spesielt? Så blir det stille. Alle hører en trommevirvel inni hodet sitt. Såå: TADA! Jeg slår til med en krøll. Det får meg nesten til å føle meg som superwoman. Jammen ligner jeg ikke på henne også.
Jeg har fått høre at tungen min ligner på en blomst. Det høres jo fint ut.. (: Så kom Eirin og sa den lignet mer på en kjøttetende blomst. Grr. Jeg vet ikke jeg. For min del ser den jo ut som en helt vanlig tunge. Men er desverre ikke alles oppfattning det. Hva synes du?
Uansett. Missunnelig? Ville jeg også vært.
Min merkelige nabo, og farsdag!
Livet skal ikke alltid være like greit!
Jaja, ellers er det farsdag idag! Snill som jeg er, fikk min kjære pappa både kort og presang. Selvlaget såklart! (Se bildet) Kortet lød som så:
MegMegMegMeg
Ikke vet jeg hvorfor du er her (?), men sjansen for at du tenker noe av dette er vel ganske stor:
- Hvem er Dyveke?
- HVA er en Dyveke? (ja,det har skjedd før)
Det tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt mer om..
Dyveke ; (Ivrig, jeg googlet navnet mitt, og noe meget interresant kom fram) "Å herregud, det finnes en skole som heter DYVEKESKOLEN! HAHA! Hurra! Der vil jeg gå!"
<Alle stormer til, og vi tar hjemmesiden i nærmere ettersyn. Etter vi har bladd igjennom og lest litt, sett litt på bilder og sånn, utbryter en.>
Ukjent ; "Men Dyveke.. Eh.. Hvorfor sitter alle i rullestol..?"
Dyveke ; "Hæ?"
Ja.. Så hadde vi alle god latter om det da. Hender vi fortsatt har en god latter om det. Spesielt siden jeg uttalte først at jeg ville gå der. Typisk. Regner med du tenker ut kommentarene jeg fikk..? Jaja, ikke noe å gjøre med dette nå. Jeg googlet forresten navnet mitt på bildesøk også. Da kom jeg frem til det mindre sjarmerende bildet jeg har lagt ved i høyre hjørne. No comment.
Dyveke betyr liten due. Joda, det høres søtt ut. Søtere enn det er! Se for deg en due. En liten, skabbete, grå, lusete, hakkete, tippete, grebbete, skitten og ekkel due (se bilde). Det er ikke mye søtt med den! Navnet Dyveke blir satt i sammenheng med en skitten gatefugl, en skole for tilbakestående, og en tøs fra nederland. Ja, også et kvisetryne. Æsj! Jeg vil heller at det blir satt i sammenheng med tøffinger og lekkerbisker, noe som virkelig representerer MEG. Hihi. Ikke har jeg navnedag heller. Det hele er skandaløst.
Ellers, så finnes det en stor prosent av oss få Dyveker på tv. En på nyhetene i NRK, to værdamer på tv2, og neimen finnes det ikke en værdame på tvnorge også? (Eller fantes, tror noen har sluttet nå da, jeg har ikke helt kontroll..) Jeg tror det er mitt kall. Værdame på tv2, det er der jeg ser meg selv. Egentlig så håper jeg at TV2 leser dette nå, slik at de kan få en åpenbaring. Hvorfor ikke kun ansette værdamer som heter Dyveke? Akk, for en gimmick, for et opplegg! Jeg ser allerede for meg overskriftene i landets største aviser. "Dyveke spår solskinn med et smil" "Vær-Dyveke øker i popularitet". Og gjerne med sløve dog fengende ordspill. Om det ikke er meg det omhandler spiller ingen rolle. Etter en situasjon i fjor vinter, der Dyveke Bauernes fra vestnytt på NRK ble både elsket og hatet, og sterkt diskutert på "summetonen" i BA, kom det en masse herlige avisutklipp på skapet mitt på skolen. "Vi elsker deg Dyveke". "Du snakker så pent bergensk, Dyveke" og "Ikke bry deg om hva folk sier om deg Dyveke (Bauernes ble strøket over), du er best, og dialekten din er perfekt!". Hihi, gi dere, knis, jeg rødmer.
"Hva heter du da?"
"Dyveke"
"Hæ, vet jeg det"?
"Neei, Dyveke!"
"Nei, jeg tror ikke jeg vet det..."
"Årh, din jævla idiot, DY VE KE"
"Åååja, Vibeke".
Coverup navn er vurdert. Et lite "tildublirkjentmedmegnavn". Noe med en, maks to stavelser, som de med litt for mye ørevoks og litt for lite hjerneceller (mange av de) kan oppfatte. Har noen noen forslag? Kom gjerne med ideer!
Det hører forresten med til historien, at jeg ikke sier navnet mitt på samme måte som de "normale" Dyvekene. Det vil si at jeg trekker lenge på den første e-en isteden for å sprette på k-en. (tenker du sier det høyt for deg selv nå) Dyveeke, istedenfor DyVEKKE. Forståelig? Ikke egentlig. Men den måten å si det på har iallefall åpnet for mange artige og mer eller mindre irriterenes rimeord, (Dyveke, reke, leke, steke, veke, teke, peke, bleke, and so on. ) og enda flere missforståelser under presentasjoner. Det skal ikke være lett!
Og til mamma og pappa: Alvorlig talt, var DYVEKE det beste dere kunne komme på?
Kastanjenøtt til besvær
Et lite eventyr til deg! :)
Det var en gang en nøtt. Ikke en helt vanlig nøtt, ikke en hasselnøtt, ikke en peanøtt, men en pure evil kastanjenøtt. Denne nøtten hang i nygårdsparken, på et tre høyt høyt oppe. Den onde kastanjenøtten som het Per, hadde mange venner, men etterhvert som høsten kom på, falt alle ned bortsettifra han. Han følte seg mer ensom enn noen gang, og brukte all tiden sin på å tenke ut nye onde ting.
a) En dritt unge som hev en stein på henne (en unge som kastet egg på henne på halloween i fjor, tar ingen sjanser da)
b) Eller en and som hadde tatt bakholdshangrep og prøvd å slå henne ned
Og snipp snapp snute, så hadde Dyveke kul i hodet.
Hvorfor får jeg alltid ting i hodet? Jeg vurderer å begynne med hjelm.
Bare noen ting jeg gjerne vil ha sagt..
Først av alt, må jeg bare fortelle at jeg dramatisk nok velger å fjerne ellos innlegget mitt. Mammaen min har omtrent ikke sovet hele helgen fordi hun har vært beskymret for at vedkommende jeg har skrevet om, skal finne bloggen min. Haha, jeg tviler. Dette vedkommende har iallefall ikke imponert med sine mobilskills før, for å si det sånn. "Oi, nå fikk jeg en melding. Haha, den var tom. Hun er ikke riktig flink på mobilen, hun Nina nei. Jaja, jeg får svare da.*trykktrykktrykk* Oi! Der sendte jeg en tom en tilbake gitt."
Ellers så er det en del ting jeg bare har veldig lyst til å si. Det har seg sånn at jeg er veldig høflig og snill, derfor sier jeg somregel ikke ifra når ting irriterer meg. Og det er ganske ofte at det skjer. Men jeg bare må få det ut. Derfor kommer det her isteden..
TIL DEN FEITE MANNEN PÅ KINOEN
- Hei du feite mann! På armlenet skal man ha armen sin. Jeg er ikke interresert i å kjempe mot magen din om plassen, og den kampen tapte jeg også. Du skjønner, når man er på kino og presser seg inn i et sete, så er det kanskje en ide å holde magen på INNSIDEN av armlenet, altså, på det området du har betalt for. Hver gang du lo (og det var temmelig ofte, til tross for at vi var på en thriller) så dyttet nemlig det traktorhjulet av en mage du har, meg av armlenet! Det synes jeg er dårlig gjort. Kanskje de 2 timene du brukte på kinoen hadde vært mer vel brukt på et treningsstudio? Og en ting til. Du har glemt en pakke med karameller mellom valk 1 og 2, nederst der. Jeg bare sier det jeg, så du slipper en mindre gledelig overaskelse om noen år, da du finner ut at det er på tide å se etter hva som EGENTLIG befinner seg under flesket. Til slutt. Bare gi meg nummeret ditt du, så skal jeg melde deg på BODYCARE! Du trenger det.
TIL DEN EKLE MANNEN PÅ KINOEN
- Jeg liker ikke å høre på at du raper annenhvert minutt. Ikke synes jeg det er morsomt heller. Egentlig var det bare du som lo av deg selv. Bare sånn, by the way..
TIL DAMEN SOM SENDER UT STORE TRUSER
- Ettersom at Nikolas nå fikk 5 truser i posten, og regning på 278,- så blir jeg litt redd. Det viser seg nemlig at du sender ut flere truser etter de to første, og at vi må betale for de. VEL, det var ingen adresse noe sted, og hvis du mener jeg skal gi beskjed innen 2 uker etter jeg fikk de, så kan det bli en smule problematisk. Dust. Jeg vil ikke ha flere erna-truser. Ingen betaler nærmere 300 for så stygge truser. Greit, det er faktisk mye stoff for pengene. Men det teller ikke. Her er mitt svar, og det svaret oser NEI!
TIL MANNEN BAK MEG PÅ STADION
- Hvorfor roper du heia start? Er du helt idiot i hodet? Du er på brann kamp, og når brann scorer, så roper du bare ikke heia start. Og sånn er det med den saken. Det er heller ikke særlig sjarmerende at du lærer den 3 år gamle datteren din å rope dommer jævel. Sånn egentlig.
TIL KILLERDUCKSENE
- Slutt å stå på en fot mens dere glor på meg. Det er skummelt:(
Christian, det uskyldige offeret
Ettersom at bloggen min faktisk har kommet på forsiden av blogg.no, får jeg en smule skrivepress nå. Hehe. Livet mitt er ikke såå spennende! Menmen. Christian, på bildet her vedsidenav meg, er har iallefall utnevnt seg selv som fan, noe som varmer mitt nerde-hjerte. (For han liker å kalle meg nerd)
Det er egentlig da bare synd for han, at han godtroende som han er, lånte bort pc'en sin til meg nå. Min er nemlig litt ute av drift. Og ettersom han har spurt meg uttalige ganger om å skrive om han, så skal jeg heller utfylle ønsket hans, som den snille personen jeg er.
Jeg liker å være slem med Christian. Egentlig liker alle å være slem med Christian. Det er kanskje derfor han har profil på www.finnenvenn.no, der han kaller seg for "jatakk begge deler", og søker en bifil kjæreste :) Ikke at han vet om det.. Det er kanskje også derfor han daglig får høre utspekulerte vitser, som han egentlig ikke alltid forstår, men som vi ler oss ihjel av. Men hva annet kan man forvente av en gutt som kommer fra Arna?
Christian skal nå være min forsøkskanin. Jeg leste et litt ondskapsfult triks i avisen i helgen, om spøker man kan utføre på datamaskiner. (Nikolas ler nå som han får høre om det)
Fremgangsmåte:
1. Print og lagre screen
2. Ta vekk "vis skrivebords ikoner"
3. Dra ned verktøyslinjen
4. Sett den printete screenen som bakgrunn
Med andre ord ser nå skrivebordet og verktøyslinjen ut som vanlig, men han kommer ikke til å klare å klikke på noe! Hahaha. Men en ting er sikkert, vår kjære Christian kommer til å klikke:)
Så nå bare venter vi på at han skal komme tilbake. Dette kan bli en morsom dag, after all!
Spennende merchandise jobb en fredags kveld!
Hei og hopp!
Ja, da kommer jeg og Tone fra en liten haste jobb. Thomas Dybdahl trengte noen til å selge sine flotte t-skjorter og vakre cd'er. Og ja, vi stiller opp:) Men fy FAEN! Dette er en dag vi ikke kommer til å glemme nei, da vi tuslet hjem klokken 2 innså vi at vi jo var en del erfaringer rikere...
Først et par ting, til alle dere på konserten
- NEI, vi vet IKKE hvor doen er, og det er ikke bak oss selvom dere påstår at vi gjemmer noe bak gitteret!!
- NEI, det er ikke her du har lagt fra deg jakken, og vi tar IKKE imot garderobelappen, det er en etasje ned.
- NEI, vi vet IKKE om det er et masasjebad på huset.
- JA, vi vet hvor utgangen er. den er IKKE her i 2. etasje. Dust.
- JA, vi vet hvem Thomas Dybdahl er, og NEI, han spiller IKKE punk.
- NEI, vi driver IKKE med informasjon, ser det sånn ut?
- NEI, når vi sier vi er under 18, vil det da også si at vi IKKE går på denne skolen.
- NEI, vi vet IKKE hvem som driver bookingen, og vet IKKE hvorfor det er så dyrt. Grrr
Og så et par ting, som hendte, fattet i korthet:
- En mann trodde vi var horer. Han gav oss 200 kroner og spurte hva vi hadde å tilby. HALLO?
- En mann lærte oss en ny sang. "Eg heiter anne knutsdottir". Jei
- Den samme mannen lærte oss et nytt ord! Indi-grønt alle sammen! Sunnmøringer er rare.
- Det var en skummel slosskamp rett foran oss. Den ene ble nesten hevet over gjerdet. oh.
- En mann trodde tone var 173 høy. Haha, det sier litt om hvor fulle folk var her
- En person med et belte på seg til 900 kroner påsto høylytt at 200 kr for en t-skjorte var ran. Dust.
- Vi fikk oss en ny venn! Tone lånte bort telefonen sin til en av guttene, og etter det sa han hei hvergang han gikk forbi. Ganske koselig igrunn!
Mye som skjedde, men jeg bestemmer meg for å fortelle et lite utvalg:
RUMPEMANNEN:
Plutselig står noen av de normale menneskene på denne konserten foran oss og ler. Vi blir nysgjerrige, og de forteller oss at vi må se på mannen i trappen. HAHA. Det var litt av et syn. Rumpemannen(: Han sto i sin beste positur mens han skjekket opp en dame, og strammet alle musklene sine. Utrolig morsomt faktisk! Etter vi hadde ledd av at han sto der å strammet, så beveget han seg forbi oss. Det var en rumpe med mann. Den rumpen. Haha. Vi har aldri rett maken!! Den gikk rett utover. Fantastisk. Vi angrer på at vi ikke tok bilde..
MANNEN SOM PROMPET PÅ DEN ANDRE MANNEN
De homofile mennene som samlet seg foran oss var jo en smule spesielle. Iallefall må vi si vi reagerte da den ene plasserte hånden på rumpen til den andre. Og så prompet han på hånden hans! Altså.. ÆSJ! De lo en del av dette da, mens vi sto der sjokkerte. Så kommer mannen som er blitt prompet på bort for å se på dvden vi solgte. Etter å ha knøvlet godt på den med sine EKLE hender bestemte han seg for å kjøpe den. Mens jeg da fortvilet prøvde å si "bare ta DEN du", så ville han myye heller ha en uten promp på. Fikk lyst til å si "Alvorlig, du har gnidd alt det ekle på den, kan du ikke bare ta den?".
TYVERI DRIT
Kleptomaner var samlet på dette stedet! Folk stjal jo som ravner, herregud. Den personen på bildet er den eklestyggeslemmeteite mannen som stakk hånden nedi esken og dro utav en bunke t-skjorter. Og så LØP han! Og vår kjære superhelt, Tone, pilte etter. Uten hell desverre, til å være så full løp han ganske fort! Vi trodde han var snill. Der tok vi feil!
NARCHSPIELMANNEN
Æsj. En gammel og delvis feit mann ville ha oss med på narchspiel. Jeg holdt meg litt unna han, Tone som snakket mest. Hun ble tilogmed tvunget til å svare på mobilen hans når den ringte. Folk har merkelige lyster!
Men nå kommer jeg ikke på mer. Selvom kvelden var lang, og jeg helt sikkert har glemt noen gullkorn! Og det var jo selvfølgelig kjekt også, til tross for at gjennomsnitt promille var omtrent 3+.. Og når vi gikk på gulvet hang vi fast fordi folk sølte mer ut enn de drakk etterhvert som natten steg på. La oss da forall del ikke glemme mannen som falt i trappen, og kom til oss for å få plaster, selvom han ikke blødde. Vi prøvde oss på "Hvis du kjøper en t-skjorte blir nok alt bra igjen". Men han gikk ikke helt på den desverre. Og så var det mannen som synes det var ekstremt morsomt å herme etter Tone. Han sto forskjellige steder i lokalet, mens han gjorde akkurat det samme som Tone gjorde. HAHA.
JAJA DU! (:
Og krigen var ikke over!
Joda. Dagen etter mitt lange BodyCare innlegg, der jeg herved antok at krigen var over, så må jeg nå svelge mine ord. DER TOK JEG FEIL GITT! Da jeg kom hjem etter den dramatiske turen gjennom parken, oppdaget jeg nemlig 2 truser i posten. (Til mitt forsvar siden jeg faktisk har den i munnen.. ehm.. Den kom innpakket, og jeg har enkelt og greit ikke 3 armer..)
Disse trusene var ikke normale. OH NO. De var nok størresle XL og god stretch i, får sikkert hele meg inni den hvis jeg prøver. Noe jeg ikke gjør. Bare se på den! Og da ser dere ikke hvor langt ned den går heller. Rett og slett gigantisk. Den er Erna størrelse! Så nå har jeg en lyseblå og en rosa truse i størrelse feit. Tenker jeg skal spare de til jeg blir god og lubben, da setter jeg nok pris på de. Altså, på forhånd: TAKK NIKOLAS! (:
Ellers, vi har ikke hørt noe fra Body Care siden sist. Hurra! Og Nikolas fikk forresten også truser. (Ikke at jeeeeg vet noe om det. hihi)