Dyvekes verden -

Tine, som skriver den morsomme bloggen "I Taiwan spiser de ikke mandarin", la for noen dager siden merke til mitt hat mot katter. Og så kom hun med en heller skummel ide om hvordan hun vil behandle dem. Som jeg så klart støtter. Jeg har funnet ut at jeg gjerne vil dele med dere, hvorfor mitt hat mot katter har oppstått – og ikke minst utviklet seg slik det har gjort. Denne historien starter for lenge, lenge siden…

Kort fortalt inneholder starten en liten søt pike, og en meget ond kattepus – og kampen om sandkassen. Det er jo for alle kjent at katter liker å bæsje i sandkasser. Og det er for alle kjent at små barn liker å leke i dem. Slåsskampen som fant sted skal jeg ikke gå inn på nærmere, grunnet traumatiserte minner som sakte, men sikkert kommer tilbake, men jeg kan si så mye som at jeg tapte, og det hele inneholdt blod.

Videre har det fulgt mange år med innbitt kattehat. Jeg har væpnet meg vannflasker, og ikke vært redd for å bruke de. Andre katteminner fra da jeg møtte på katten i sandkassen og frem til i dag, opptrer som noe uklare for meg. Tydelig har jeg lidd så mye, at jeg rett og slett har slettet det fra hukommelsen. Like greit. Jeg vil jo gjerne sove om natten. Men for ikke så alt for lenge siden ble alt rippet opp i meg, og jeg skjelver enda når jeg tenker på det.

Det hele begynte med at naboene mine – de som bor under meg - kom for å spørre om jeg kunne tenke meg å sitte barnevakt. Jo da, greit det sa jeg, og ringte en venninne av meg som ble med. Vi troppet opp fredagskvelden, klar for en rolig aften. Men da jeg kom inn i leiligheten slo det meg, det jeg helt hadde glemt. De hadde katt.

Mammaen i huset: (Løfter opp katten og ser kjærlig på den) Her er katten vår. Den heter Pinky. Åh – sant du er mammas lille gullegull? Ja – sant du er? Gullegullegullegulle.

Jeg prøvde å se en annen vei, mens jeg kjente sanden fra sandkassen under beina igjen, og minnene strømte på. Med et ble hun plutselig obs på at hun hadde besøk, og mens hun så på oss og trakk pusten for å si noe mer, glefset katten etter fingeren hennes. Jeg sto med store øyne og så på.

Mammaen i huset: (Til katten altså) Ååh-hå, din lille rakker. Sant du er mammas lille rakker? Sant du er? Sant du er? Gullegullegullegulle.

Vi sto fortsatt sjokkert og så på dette gråe og onde vesenet, med navn Pinky, før hun igjen ble obs på oss.

Mammaen i huset: (Til oss denne gangen) Ja, dette er altså Pinky. Han er veldig søt og snill, men biter og klorer litt. Men det gjør ikke noe sant? (Og så tilbake til katten) Ikke sant du er så søt Pinky? Ååh, du er en søting er du. Åh så søt! Åh så søt!

Foreldrene kunne til slutt gi slipp på de kjærlige blikkene til katten, (Ikke til barna altså) og forsvant ut av huset. Etter hvert som kvelden steg på, og vi hadde unnagjort både pianospilling, trommespilling, pcspilling, og shrek på videoen, var det på tide at ungene skulle legge seg, og jeg og venninnen min skulle få litt alenetid. Vi hadde glemt katten …

Vi så på TV, gaflet chips, og snakket om alt det vi hadde på hjertet, da jeg med ett, som i en dårlig film, så i øyekroken at Pinky sto og så rett på meg. Jeg vet ikke hvor han kom fra, han bare var der. Og det var jævlig skummelt. Hjertet begynte å banke hardere, og alt rundt meg ble mistenkelig stille. Katten smøg seg bort til meg, mens jeg brukte taktikken ”spill død” og, ja, spilte død på sofaen. Han gjorde som katter ofte gjør, og ”koste” med leggen min. Det likte jeg dårlig, og jeg fant til slutt ut at jeg skulle ta beina opp i sofaen. Og da var det hele gjort.

I en brøkdel av et sekund var jakten i gang. Katten glefset etter foten jeg løftet opp, og med angsten langt opp i halsen så jeg mitt snitt til å hoppe opp på bordet. Katten var ikke snau til å følge etter, og vi løp gjennom hele huset. Jeg hoppet opp i sofaen, krøp under bordet, rev ned både knuslige og uknuslige ting. Jeg var sikker på mitt siste minutt var kommet, og slengte en rokkering bak meg, som katten unngikk elegant. Rett før han skulle til å spise meg, så jeg redningen. Kjøkkenet. Jeg sprang inn, og slengte igjen skyvedørene, slik at katten akkurat smalt inn i den. Jeg var fri. Jeg hadde sluppet unna. Følelsen var så utrolig herlig.

10 min senere sto jeg fortsatt på kjøkkenet. Pinky sto utenfor. Uansett hvor jeg var på kjøkkenet, fant han en måte å se på meg på. Og han skrapte på døren mens han skrek helt likt som katten i ”Pet Cemetery” filmen. (En film som for øvrig er grusom for noen som allerede er redd for katter) Venninnen min sto i bakgrunnen og lo litt. Helt til katten så på henne, da så jeg hun trakk seg sakte unna. Og godt var det.

Jeg visste ikke min arme råd, men fant jo ut at jeg kunne ikke tilbringe resten av kvelden på kjøkkenet, mens en ondskapsfull katt vandret utenfor døren. Jeg og venninnen min la en plan. Idet katten snudde seg vekk, bare et ørlite øyeblikk, skulle jeg løpe ut. Hva venninnen min skulle gjøre med katten var enda uplanlagt, vi tenkte ikke så langt.

Katten begynte å hoste opp en hårball, jeg spente opp døren og løp for livet. Men katten hadde visst bare latet som at han hostet, for før jeg rakk å trekke pusten, hang den i bakbeina på meg. Igjen. Takk gud for badet. Jeg gjemte meg der, og etter en halvtime og noe som ganske sikkert var en heftig kamp, etter lydene å dømme, var rollene byttet om, og venninnen min klarte å stenge katten inne på kjøkkenet.

Der var den resten av kvelden. Huset er bygd opp slik at om man sitter i stuen, så ser man rett inn på kjøkkenet, gjennom dørene med glass i. Rundt klokken 12 gikk venninnen min hjem, og jeg var alene. Det var nå blitt helt mørkt på kjøkkenet, og selv om jeg ikke kunne se katten lenger, så visste jeg at den så på meg. Plutselig, begynte den å kaste seg mot døren. Den kastet seg flere ganger mens den skrek og hylte, og ikke uventet, begynte jeg også å skrike og å hyle. Den hoppet opp i vinduene på døren, og hang der, mens jeg så ondskapen i øynene. Jeg var så takknemmelig som jeg aldri har vært, da foreldrene kom hjem et kvarter senere. Det kvarteret hadde jeg gjemt meg på badet. Jeg tok pengene og stakk hjem så fort som mulig, og håpet at de ikke ville reagere på at jeg hadde stengt gulligullikattepus inne på kjøkkenet.

Det er fortsatt sånn at når jeg skal legge meg om natten hører jeg katten skrike under meg. Og jeg kvier meg til den dagen jeg har glemt å låse døren, og katten sniker seg inn her om natten.

Fy søren, jeg hater katter. Og av god grunn, vil jeg våge å påstå!?