Dyvekes verden -

I dag har jeg utført den eneste baksiden av julaften – byttingen av gaver som er for store, for små, for rare, for mange, eller rett og slett for stygge. Det gikk relativt fint for seg, hvis man ser bort i fra de millioner andre som også skulle bytte, og ikke minst damen som dyttet meg overende i rulletrappen. Heldigvis veide forklaringen på hvordan reaksjonen var da Nikolas pakket opp Ole Ivars DVD-en fra meg, betydelig opp.

Julaften og de påfølgende juledagene var helt fantastiske. Jeg sto opp til kakao og tre nøtter til askepott. Deretter pyntet jeg meg for kirken, hørte på vikaren for presten som tydeligvis ikke viste at prekenen på julaften vanligvis pleier å handle om julekos og om å være snille mot hverandre, men derimot trodde den handlet om at: ”Dere har skitne hjerter, Gud har et hjerte av gull, slipp inn gullet, og dere vil få hjelp. Men dere kan aldri bli rene, for vi mennesker er onde.” (Jeg var sjokkert.) Etterpå var det påfølgende spisefest og en relativt dramatisk mandeljakt som sto på programmet. Akkurat denne mandeljakten føler jeg for å gå litt nærmere inn på.

Det er et kjent faktum at en slik hyperallergiker som jeg er, ikke tåler mandler. Det er nok også derfor jeg alltid får mandelen, for så å vinne en marsipangris som består av nettopp – mandler. Denne gangen hadde min skjønne (?) lillebror bestemt seg for å ta opp kampen, og hadde derfor skrelt sin egen mandel, for å sikre seieren. Dette oppdaget jeg da jeg tilfeldigvis kom inn på badet og ble møtt med et uttrykk noe lunne slik:

Og ble derfor straks med på det hele – dersom han delte halve premien med meg. (Ryktet gikk om sjokoladeracket i år, og det sier jeg ikke nei til) Planen min fungerte fantastisk, Sebastian fikk applaus for å ha funnet mandelen, og alle var opptatt med sitt, helt til jeg skimtet noe lysebrunt i skålen min. Åh-ja, jeg hadde fått mandelen. Dermed slo jeg til, og danset seiersdans og avslørte hele jukset til Sebastian, i en og samme bevegelse og setning. Men det var da det begynte; krangelen.

Bordet delte seg umiddelbart i to, den ene halvdelen mente at det var jeg som hadde jukset, og den andre halvdelen trodde på min forklaring. (De kjenner da tross alt min bror.) Etter en lettere matkrig, drittslenging og et par rimelig store krokodilletårer fra Sebastian, ble jeg til slutt trodd, og ble overrakt premien. Hadde det ikke vært for at vi var så mette hadde diskusjonen fortsatt langt uti nattestimen, men vi valgte å la det ligge for kvelden, og da det igjen utbrøt krangel rundt frokostbordet trakk jeg meg unna, betraktet gjengen (”JEG SÅ JO AT HAN FIKK DEN PÅ FATET SITT”, ”SE NÅ PÅ GUTTEN, HAN OSER JO LØGN”) med kjærlighet i øynene. Sukk, jeg liker familien min.

Men nå er det på tide å ha ferie på ordentlig. I morgen på denne tiden er jeg i London og risikerer livet ved å spise Jelly Beans. Jeg vet ikke hvor mye internettilgang eller shoppefri-tid jeg får, så jeg benytter anledningen til å si godt nyttår!

Og gjett hvem som fikk geit til jul da?