Dyvekes verden -

Oppfølgerdokumentarer er ikke noe man dukker for ofte over. Somregel har historien som er blitt dokumentert enten en klar slutt, eller så har personene gått i skjul fordi de har innsett at det kanskje ikke var såå smart å stå fram med sin fetish om folk med amputerte lemmer, ol.

Men da det først skulle komme en, så var det ikke overraskende at det var om denne. Jeg har tidligere nevnt den første delen i et innlegg om dokumentarer generelt, der jeg med mangel på den riktige tittelen kalte den "Gutten med en 20 kilos svulst i munnen" og påpekte at den var meget givende. Jeg spådde også at det skulle komme en oppfølger (Haha, jeg er god!!) ettersom at etter svulsten var fjernet, oppsto det nye problemer. Jeg hadde jo håpet at den nye problematikken skulle bli til en dokumentar kalt "Gutten med en 3 meter brei leppe”, for leppen så rimelig brei ut spør du meg, men slik ble det altså ikke.

Hva: Med svulst som ansikt II
Tid: Førstkommende søndag kl 20:00
Sted: TV Norge (så klart)

Innhold: (i følge TV-guiden) (Boy With a Tumour for a Face 2) Dokumentar. TVNORGE har tidligere vist dokumentaren om fem år gamle Novemthree som ble funnet innesperret i en landsby på en liten øy i Indonesia. Lokalbefolkningen trodde gutten var rammet av svart magi. Derfor ble ikke svulsten, som dekket hele hans ansikt, behandlet før hjelpearbeidere tok ham med til Taiwan. Denne nye dokumentaren viser hvordan det gikk med den lille, tapre gutten, etter operasjonene. Dessverre måtte han til slutt gi tapt for sykdommen

Forventningskurve: Den første dokumentaren var fantastisk. Den inneholdt både det triste, den høye -shit- faktoren, og den lykkelige avsluttningen i real hollywood-stil, så derfor er alt jeg kan klare å tenke nå: Huff. Jeg liker ikke at jeg allerede i TV-guiden får vite at det hele vil ende med at denne gutten dør. Det er nesten så jeg bare derfor ikke vil se den. Dette blir for trist for meg, og jeg ser ikke på dokuer for å grine.

Sjokkfaktoren er jo på en måte borte etter alle detaljene vi fikk se i den første dokumentaren, og den lykkelige delen som veier opp for humordelen i andre dokuer som ikke omfatter like alvorlige temaer, uteblir. Jeg er villig til å gi den en sjanse, for hele historien er absolutt dokumentarverdig, men jeg mener egentlig at vi ikke hadde trengt denne. Jeg likte å leve i god tro om at gutten levde videre, dog med et større sikleproblem. Men jeg får konkludere med at kanskje blir jeg positivt overrasket, kanskje blir jeg skuffet, men uansett blir jeg nok underholdt.

 

Her er en side om denne gutten. Advarsel, sterke bilder! (Som sier ganske mye om hvor god den første var.)

SHIT! Jeg måtte skru av, klarte ikke å se den ferdig. Og det sier alt, tror jeg.