Dyvekes verden -

Nei gud, slutt å mas, presset blir for stort!
(Det var til alle de en som har spurt om oppdatering)

Jeg lever altså, jeg er bare litt opptatt av å synes synd på meg selv for tiden. En lettere forkjølelse har utviklet seg til sengeliggelse og høyt forbruk av 7th Heaven på TV2. For at dette ikke skal bli en klagepost tenkte jeg å heller fortelle litt om hva jeg har gjort denne uken, utenfor sengen altså.

På søndag jobbet jeg nemlig backstage på The Game konsert. Spenstige saker vil jeg våge å påstå, og ettersom en yo-iss utbrøt dette bak meg da jeg hang opp plakater:

”hanner esså jæla kul asså (yo)”

så hadde jeg store forhåpninger til dette, som kanskje er så langt fra favorittmusikken min som det kan bli.

The Game oppførte seg akkurat slik en rapper som har blitt skutt 5 ganger og som har tatovert LA på kinnet sitt burde. Han entret rommet sammen med de 15 største menneskene jeg noen gang har sett, og kommanderte meg, (omkalt av han feiteste til ”food lady”, fordi vi begge ble enige om at navnet mitt ikke fungerte på engelsk, og fordi jeg serverte han majones med skiver på) til å komme med sprit og champagne og egentlig alt jeg hadde som inneholdt en viss prosent alkohol. Deretter gikk han på scenen med buksen på knærne (søren, jeg glemte å spørre om den var sydd fast i boxeren, jeg skjønner ikke hvordan den ikke faller ned når den er UNDER rumpen), og så strippet han av seg et og et plagg, før han rundet av med å dra alle jentene opp på scenen, og så dra 20 av de med seg opp back stage.

Vel bak tok han den peneste (les: hun med størst utrigning) med seg inn på rommet alene, før de resterende ble nøye utspurt av de 15 store mennene, om slike viktige og elimentære spørsmål:

”You hoes got ID's? You must be old enough to fuck”

Og de med ID fikk komme inn i rommet til rumpeinspeksjon. Yes sir. De stilte seg altså frivillig opp for å la disse 15 mennene kjenne på og føle på og knipe på. De med best bootie fikk bli med på hotellet. Heldiggriser.

Ellers ble jeg god venn med bodyguarden med hvalrossbart og bodyguarden uten barn, men da den ene av de (se bilde) begynte å spørre om jeg hadde kjæreste (Yes, and he is meeting me just now, coming right from his karate lessons. I better go find him), så fulgte jeg et av mine mange livsmotto:

”Aldri stol på en mann som er like bred som han er lang, og som har Chicago Bulls lue”,

og nektet å gå inn i rommet alene igjen.

Alt i alt var dette en strålende kveld, og ettersom jeg ble sliten og ikke orket å ordne buksen som satt seg fast i sokken, kombinert med at jeg snublet i trappen (han med et lite og et stort øye lo av meg) og deretter slet med en relativt defekt og haltende fot, så følte jeg at jeg passet så godt inn som overhodet mulig.

Og det var vel egentlig det eneste nevneverdige jeg har bedrevet, bortsett fra at jeg i dag stakk ut kakemennene fra deigen mamma hadde forberedt til meg (offisiell historie: jeg laget kakemenn helt alene), og så sier jeg noe som egentlig er helt stikk i strid med mine prinsipper: Alle i Bergen må løpe på kino for å se reklamen! Reklamefilmen som jeg har laget er nemlig å skue der, og ikke minst pryder min modne stemme voiceoveren. Jeg ble først refusert vel og merke, fordi stemmen min var, i følge den alltid så hyggelige læreren min: ”umoden, skingrende, ognårskaldulæreåikkesnakkesåfort,Dyveke?” Så jeg satte meg inn i et modent modus, og resultatet er vel det mest voksne jeg noen gang kommer til å høres ut som. Jeg måtte kompensere med å lage rare lyder og leke unge etterpå.

Nå skal jeg til min tante å lage drops! Tradisjoner og sukker går som hånd i hanske, eller som drops i munn om du vil. Snadder!