Dyvekes verden -

Planen for dag i dag var å gjøre noe fornuftig. Jeg bestemte meg fort for at jeg hadde lyst til å gjøre noe fornuftig i kategorien å sortere noe, og Tine foreslo at jeg skulle rydde i klesskapet for å finne ut hvilke klær jeg ønsker meg til jul, det er jo viktig å ha slike ting klarlagt tidlig. (Spesielt ettersom jeg hørte en dame i byen for to uker siden som var i total panikk mens hun hveste til mannen ”nå er det faktisk bare SYV uker til jul. Jeg snakket med søsteren din, hun er ferdig allerede. Gud, tenk om jeg ikke blir ferdig!”) Så jeg erklærte det for en strålende ide.

Nå har jeg vel egentlig ikke kommet så langt enda da. Men jeg har skrevet liste over fra jeg ønsker meg til jul! Ettersom jeg ble rimelig raskt ferdig med følgende ønsker:

-         Døgnrytme

-         Overskudd

-         Struktur

Så begynte jeg å surfe litt. Og plutselig hadde jeg dukket over reklamen ”Geit til Jul”, og med den tittelen var den bare for god til å ikke trykke inn på. Det hele er et tiltak fra Kirkens Nødhjelp, og poenget er at for 250 kroner, så kan man gi en geit til en familie som trenger en. For et fantastisk tiltak! Jeg skal jo innrømme at til tross for hvor mye jeg egentlig ønsker meg en selv, så er det kanskje ikke det mest praktiske å satse på når man bor i en leilighet i sentrum. Ikke det, jeg hadde jo utvilsomt sett ekstrem kul ut på tur i parken med en geit i bånd, men ideen om å eie en som jeg plasserer hos en annen familie som trenger den, er jo mye bedre.

Jeg er overbevist, geiter er vidunderlige dyr. Jeg vet ikke om noen andre dyr som fungerer som både mat (hrmft), drikke, gjødsling og luking, samtidig som de kan være bestevennen din. Jeg har googlet fram et bilde, og I rest my case. Jeg tror heller ikke at noen andre dyr kan se så bra ut under så mange krøller.

Så til jul ønsker jeg meg en gave som forandrer verden. Noe jeg også synes er veldig fint, er at den første killingen den får skal gies til en annen familie, og etter hvert som rekken går har man plutselig gjort noe godt for en hel landsby. Og med tanke på at jeg til slutt kan skryte på meg å ikke bare eie en geit, men faktisk en flokk med geiter, kanskje jeg til og med kan skorte på meg tittelen geitebonde og samtidig får slippe lukten, brekingen og denne såkalte positive gjødslingen, så synes jeg dette er ganske fett. Til og med får jeg en sånn:

Jeg skulle bare ønske at det fungerte på samme måte som med fadderbarn. Jeg kunne godt tenke meg å ha bilder av den fra den tok sine første skritt, gav sin første melk, fikk sin første kjæreste, fikk sin første nye hårsveis (gjerne medsendt en liten hårlokk å ramme inn.) fikk sin første killing, og den provisoriske tegningen og fotavtrykket. Og ikke minst skulle jeg ønske jeg kunne få kalle den Per. Men det er ikke hver jul jeg kan skryte på meg å gjøre en god gjerning, så den gode følelsen (jeg blir jo rent varm inni meg bare av å skrive om det) får holde i denne omgang.

(Og Asshild, dette er sikkert noe for Gunn Samantha, om du trengte en god idè.)