Dyvekes verden -

Siden vi flyttet inn her for 4 år siden, har det sånn ca en gang i halvåret skjedd noe som plager meg ekstremt. Spikeren i dørkarmen til rommet mitt lever nemlig sitt eget liv. Den vokser oppover. Og hver gang dette skjer, oppdager jeg det ved at jeg selvfølgelig tråkker på den - og deretter utstøter en hel del mindre familievennlige ord.

Jeg pleier som regel ikke gidde å gjøre noe med det, før det går sånn ca en uke. Innen den tid har jeg tråkket så mye på den at jeg i grunn har blitt immun. Jeg kjenner noe lett stikkende under fotsålen, men for å være helt ærlig, så kiler det mer enn det gjør vondt. Men så kommer mamma. Mamma er en dramaqueen av dimensjoner, og det ender alltid med at jeg blir tvunget til å gjøre noe med saken, for hvis ikke nekter hun å slutte med skrikingen.

De første gangene brukte jeg pappa. Men pappa er omtrent like handy som Blomster Finn, så det endte i grunn med at karmen skallet av, og jeg måtte male over for å dekke hullet. De neste gangene tydde jeg til noe langt mer sikkert: meg selv. Meg selv og hammeren. Jeg liker meg selv med en hammer. Det er som om jeg blir en hulemann med klubben sin, og jeg dunker som jeg aldri har gjort noe annet. Lekent og lett og slettes ikke på tomler slik som pappa gjorde den gangen han bestemte seg for å bygge altan på hytten. Jeg vil gå så langt som å si at det kler meg, det å ha en hammer i hånden, og jeg banker spikeren på plass like lett og lekent som jeg taster på lappisen.

Noe sier meg at jeg etter forrige gang ikke gadd å rydde på plass hammeren. For jeg fant den i alle fall ikke i dag, og det er vel i grunn bare jeg som bruker den her i huset. Så jeg måtte inn i boden, klatre litt, risikere livet litt, og etter å ha tørket støvet av verktøyskassen (vi bruker ikke så mye sånt, polakkene pleier å ha med seg sitt eget utstyr) så fant jeg en dings. Ja, jeg vil kalle det en dings.

Denne dingsen brukte jeg først til å banke med. Jeg banket alt jeg kunne på den hissige spikeren. Jeg holdt den vanlig mens jeg banket, bak-fram mens jeg banket, opp-ned mens jeg banket, åpen mens jeg banket, og lukket mens jeg banket. Men nei. Det virket som om spikeren i år hadde kommet tilbake, større, sterkere og mer i forsvar enn hva jeg hadde regnet med. Jeg vet ikke hva det var, men noe var det, og det virket nesten som den var blitt immun mot meg. Men det spikeren ikke visste, var at min dings var en spiker-avbiter-dings. Så før den rakk å tenke seg om, så tok jeg sats, utropte et lite krigs hyl... Og så kuttet jeg hodet av den.

Spikeren er død. Og hvis den kommer tilbake om et halvt år igjen, så blir jeg faktisk redd.