Dyvekes verden -

I går var det klart for jobbing på Thomas Dybdahl konsert. Det er jo kjekt nok i seg selv det, koselig musikk, tjene penger og masse folk, men det var hendelsen før som satte mest preg på kvelden.

Jeg og en venninne satt utenfor Grieghallen mens vi ventet på å slippe inn, og jeg var midt i en meget engasjerende historie som krevde armbevegelser av dimensjoner, da plutselig noen begynte å fikle med døren fra innsiden. Etter mye strev, dukket Eirik Glambek Bøe fra, nettopp, Kings of Convenience opp. Både jeg og venninnen ble begge straks rammet av total kjendis-i-nærheten-skjelving, og ble også rimelig paffe da han smilte og sa hei. (Ikke at det er så veeldig rart da, jeg satt jo tross alt helt fremst, og jeg kan ikke nekte for at jeg sendte noen rimelig hete blikk den veien. You know. Jeg hadde i alle fall blitt sjarmert)

Vi smilte og nikket rytmisk tilbake mens vi utstøtte noen lyder som på et språk helt sikkert betyr hei, (men som også på et annet språk kan bety noe helt annet, lydene gav i grunn stort rom for tolkning), før det andre bandmedlemmet stakk hodet ut.

”Han nerden med brillene” (også kalt Erlend Øye), smilte det største smilet i verden da han kom snublende ut, og var rett og slett utrolig hyggelig. Vi snakket livlig om gårsdagens konsert, om Bergen vs Berlin (han er mest glad i varme miljøer, og mener at ordet global oppvarming burde byttes ut, fordi han får bare positive tanker ut av det) han mobbet meg fordi jeg slafset på tyggisen, og han tvang meg til å si til den tyske fiolinisten at det hadde vært en bra konsert. Det måtte jeg jo da si på engelsk, og jeg fikk et totalt jernteppe som endte i at jeg safet med et stotrende ”grait kånsørt!”, i og med at jeg ikke følte helt for ”de kånsørt jestørdai vas såo good, ju plai de fiolin såo vell”, som var det andre alternativet jeg klarte å komme frem til.

Da mannen som skulle slippe oss inn i hallen kom og avbrøt denne sprudlende samtalen, sa vi Ha det bra, Lykke til og Snakkes, før jeg med liv og lyst gikk løs på kveldens jobbing. Du vet, den der jeg slenger ”Den er kanskje litt liten, men den utvider seg” og ”Den er kanskje litt stor, men den krymper” ut akkurat der det passer seg best, i vill t-skjorte-ånd.

Men nå er vi på hei altså. Jeg er helt sikker. Homies for life. Bestisser lissåm. Litt i alle fall. Og etter jobbingen brukte jeg lønnen på en gedigen hamburger, og kunne deretter rulle lykkelig ut av restauranten. Eller, jeg trodde jeg var lykkelig. Det var ikke før jeg kom over denne, at jeg innså det jeg poengterte i første setning, og ikke minst at jeg kunne konstatere lykkeligheten. Kan man ha det bedre?