Dyvekes verden -

- Kom igjen!
Sa pappa.
- Men jeg vil ikke!
Sa jeg.
- Jo!
- Nei!
- Jo!
- Nei!
- Jo!
- Kanskje...
- Jo!
- Kanskje…
- N Å! (så skal du få lov til å tenne stearinlys etterpå)
- Ok da.

Jeg satt foran TV-en og storkoste meg med te og Kongen av Queens da pappa kom brasende inn på rommet mitt med masse papirer og denne formaningen. Det viste seg å være en så tydelig oppfordring på brev fra plan, om at det nå var på tide å skrive brev til fadderbarnet vårt, at han hadde funnet ut at han måtte ta affære. Og affære i hans verden betyr å tvinge meg til å gjøre noe.

Vi har hatt fadderbarnet Menradis fra Zimbabwe i ganske mange år nå. Det hele begynte med at familien satt samlet rundt skjermen en kveld og så på et sånt ”bli fadder” program, og jeg som 10-åring med en ekstremt slitsom stemme når jeg ville ha noe, ville ha ”en sånn liten unge med store øyne”. Problemet var egentlig det at vi ikke fikk en liten unge med store øyne (propaganda på høyt nivå), men derimot en jente med ganske så små øyne, og ingen plastikkposer på beina, men en teit hatt. Det verste var kanskje at hun var like gammel som meg. Eller, det var det vi trodde, når sant skal sies har alderen variert på de ulike brevene vi har fått der hun har tegnet tigere med fem bein, og skrevet at hun ønsker seg sokker. Men hun var i alle fall ikke den lille 2-årige søsteren jeg alltid hadde ønsket meg.

Så, med tanke på at jeg kun hadde sendt henne brev en gang før, (grunnen er åpenlys) og fordi jeg ikke orket å diskutere med pappa denne gangen, så var det på tide at min karriere som plan-fadderbarn-brevskriver startet. Heldigvis fikk vi med et stort brev der vi skulle fylle inn ting, og jeg angrep det hele med stor iver. Derfor, til hjelp om du også skulle ha et fadderbarn som ikke har fått brev på alt for lenge, (og det er sikkert mange av dere), så tenkte jeg at jeg skulle oppfordre til litt julesnillhetved å vise hvordan det skal gjøres. Jeg føler jeg er inne i en god periode, og siden jeg har geit på ønskelisten min, og nå faktisk gjør dette, så tror jeg at min karma er rimelig god for tiden. Om ikke Menradis gjør meg til sin helt nå, så vet ikke jeg. Jeg ser for meg at hun drømmer om meg på natten, med et sånt ”klikk-klakk-plyste-innoverpust-hikk” språk som utgjør et heiarop.

1. Det første man må gjøre er å merke av på kartet hvor man bor, og hvor fadderbarnet bor. Jeg vet ikke hvorfor, men hey, hvis arket sier man skal gjøre det, så gjør man som arket sier. Her vil jeg slenge ut et tips om å sjekke litt geografi først. Det gjorde ikke jeg, så jeg tegnet en stor runding der streken til landsnavnet sluttet, og ikke før etterpå fant jeg ut at landet lå et helt annet sted. Jeg gjorde det opp med å tegne en rød prikk på Bergen, og antar det holder.

2. Selve brevet var slettes ikke lett å skrive. Etter jeg var ferdig fant jeg ”fadderbarn mappen”, og der lå et brev jeg hadde skrevet for 5 år siden. Det sto akkurat det samme der, bare med mindre skrivefeil. Jeg åpnet ganske så treffende med ”how are you”, fordi jeg leste i ”hvordan kommunisere – mappen”, og der sto det at folk i Afrika kunne bli fornærmet om man ikke var hyggelige, og hevne seg med å skrive usammenhengende og overhøflige brev. Og det vil jeg jo ikke ha noe av. Videre skrev jeg hvem jeg var, hvem familien min var, og prøvde å unngå setninger som "Heihei, du bor i et land der det er tørke, mens her har det regnet i snart 50 dager. Men nå gidder jeg ikke å skrive mer, for jeg skal se på tv inne i huset mitt. Et hus er forresten, om du ikke visste det....?"  Så isteden fokuserte jeg på den eksotiske kulden, før jeg avsluttet med enda en hyggelig frase av samme kaliber som inngangsfrasen.

3. Det neste punktet var å lime inn noen ting fra Norge. Jeg fant ut at hun sikkert ikke syntes at plastikkgress fra fotballbanen (som var det eneste jeg kom på) var så veldig kult, så jeg laget et julekort med et hjerte og litt grantrær på, og innså først etterpå at jul kanskje ikke var helt kjent der nede, men jeg gadd ikke å forklare hva det var. På det siste brevet fra henne fikk jeg også noen tegninger av noe jeg ikke visste hva var, så sjansen er vel stor for at hun liker det sånn. Her vil jeg foreslå for deg å tegne en krussedull og late som dere har en liten unge i familien. Jeg angrer på at ikke jeg gjorde det.

4. ”Tegn en tegning” sto det på det neste tomme stedet på arket. Her har du muligheten til å gjøre opp for tidligere misforståelser, så jeg tegnet vårt flagg og Zimbabwe sitt flagg (Som faktisk er litt stygt, en and oppå en stjerne, og noen striper med fargene som ingen andre land vil bruke) i salig forening, for å liksom symbolisere dette fadderskapet, før jeg tegnet meg og Sebastian med hjerte, og en geit. Det var noe hun kunne relatere til, og jeg turte ikke å tegne henne med de små øynene og den stygge hatten.

5. På vei ned mot bildene tegnet jeg noe som egentlig skulle være hjerter, men jeg fant ut at jeg kunne legge dette punktet åpent for tolkning, så det også kunne se ut som fugler. Merk dere at jeg hele tiden bøyer meg etter hennes behov, det er slik du også må tenke.

6. Bildemessig var jeg litt hemmet av en printer i trassalderen, så det ble svarthvitt-bilder, og min strålende ide var at jeg skulle ta litt aluminiumsfolie, som jeg skulle gjøre helt glatt og gjøre om til et ”speil”, og så skulle hun kunne se i det og være en del av gjengen. Vel, det gikk ikke helt som planlagt, men jeg tegnet et smilefjes, og et smilefjes er jo hyggelig.

Så det mine kjære, dette er altså oppskriften på et perfekt fadderbarnbrev. Avslutningsvis slo jeg til med glitter både her og der, for å vise min kjærlighet. Glitter er alltid bra. Jeg gleder meg til svar, og ”thank you for the glitter, you my hero are”, til forandring fra ”I like eat poridge” som det sto forrige gang.