Dyveke går på en smell
Offisiell historie: Kjøringen med pappa på lørdag gikk som en fryd. Jeg var som et pollenfrø i en blomstereng, svevde lykkelig og uvitende, uskadet og from.
Uoffisiell historie: Jeg krasjet.
Ok, du krever kanskje litt mer historie nå. Det skal du få.
Det var en fin lørdags ettermiddag. Jeg spurte pappa om vi kunne ta en kjøretur, ettersom at oppkjøringen min er under en måned unna. Pappa sa det var greit. Vi gikk ut, satte oss i bilen, hengte på den store røde L-en. Jeg var glad og fornøyd. Dette skulle bli en bra dag.
Foran huset vårt er det en lang smal gate. Den er skummel, trang og ekkel. Etter jeg hadde rygget ut av den tvilsomme lukeparkeringen, måtte jeg derfor rygge bakover. Langt bakover, og rett bakover.
Det hadde akkurat regnet, så jeg så ikke så mye ut av det bakerste vinduet. Jeg tenkte ikke så mye over det. Pappa var som vanlig nervøs, holdt hånden på håndbrekken mens han kledelig skalv litt. Jeg var opptatt av den blå bilen. Jeg var redd for at jeg skulle krasje i den blå bilen. Jeg trodde den blå bilen skulle bli problemet.
Dyveke: Tror du det går bra, her med den blå bilen?
Pappa: Nei, det må du vurdere selv!
Dyveke: Åårh, kan du ikke være litt mer hjelpsom?
Pappa: blablablablabla
En liten pause
Pappa: Går det bra nå?
Dyveke: (Kikker ut av vinduet sitt, og ser på den blå bilen) JAADA! God plass her.
Pang.
Ja, det sa pang. Eller, litt mer ”pang-skviiiiis”. Som når man kverker en coca cola boks.
Pappa: KRASJET DU?????
Jeg tenkte: Nei, pappa. Jeg krasjet ikke. Jeg bare kjørte over en flue, hva ellers trodde du den lyden var? Men så tenkte jeg også at det kanskje ikke var det lureste å komme med akkurat nå.
Dyveke: Ja, jeg gjorde vel det.
Og idet pappa løp ut av bilen for å sjekke hva som hadde skjedd, så tenkte jeg i mitt stille sinn, at kanskje vi måtte øve litt mer på rygging.
Jeg hadde krasjet i den hvite bilen. Kremt, jeg mener, den USYNLIGE hvite bilen. Den som ikke var der tidligere. Den som sto bak den blå bilen! Shit.
Sånn gikk det med den da. I vår ble det bulk og skrap.
Og så ble den koselige familien min plutselig byttet ut med en sinnafamilie. Pappa ble sinnamann, mamma ble sinnadame, og broren min bare lo ondskapsfullt. Pappa sin sinnahet gikk heldigvis litt over, i det han så sin kjære datter med tårer i øynene. Mamma derimot, brukte ”lockout” metoden. Hun sluttet å snakke til meg.
Dyveke: Hei mamma!
Mamma: (Ser en annen vei)
Dyveke: Mamma, skal jeg hjelpe med noe?
Mamma: (Romsterer ekstra høyt)
Og sånn fortsatte det. Det eneste hun sa til meg på et helt døgn, var:
”Du er IKKE klar for oppkjøring om under en måned”
Og
”Du må være med å betale”.
Jepp. Så sånn er leget. Jeg holder meg lavt i terrenget hjemme nå. Pappa spør om jeg kan støvsuge, og jeg står med støvsugeren i hånden. Pappa spør om jeg kan rydde opp etter middag, og jeg er ikke sen på å gjøre det.
Så, min kjære mamma og pappa. Vet dere leser dette. Glad i dere!
(Og nå må jeg opp på jobben til pappa for å rydde. Vi snakkes!)
Forresten. ”HAHAHA”. Så var vi ferdig med mobbing og sånt. Ok? Og hvis dere lurte, så går det bra med meg, til tross for mitt hypokonderi. Etter sjokket la seg, følte jeg en liten stund en lett smerte i nakken, og lilletåen verker, men antar at det har rot i andre grunner.
Rydde ja. Hejdå!
Et deilig illustrerende bilde, laget av Martin. Alltid koselig med innspill fra mine lesere. Hrmft.
Hahahahaha! Nei, dette skal du mobbes for! Hahaha! Vet ikke om jeg tørr å sitte på med deg om under en måned! Hahahahahaha! Jeg ler! Bra med oppdatering forresten:) Men uansett: Hahahaha!
Men litt glad i deg for det om:) Hahahahahahaahahahahahahahahahaha!
Au. Men! Det kunne vært verre - du kunne gjort som meg på oppkjøringa og gitt vedkommende i passasjersetet (sensor/pappa) whiplash.
Høres ikke helt bra ut, men hadde du din egen PAPPA som sensor? Kjenner meg litt misunnelig.
æhæ!
Oioioi! Håper det går bra med lilletåen din! (selv om det kanskje ikke kom av krasjet. Det er ikke særlig kjekt å gå å slepe på en defekt lilletå...)
Er ganske så sikker på at jeg aldri kommer til å krasje med pappa, for han har jeg ikke lyst å kjøre med mer. Da vi skulle kjøre forleden dag (det begynner egentlig å bli noen uker siden nå da) klarte jeg ikke å starte bilen en gang! Den sto i første gir og alt! OG det var flat bakke. Da jeg etter ørten forsøk ennå ikke hadde klart å få start på bilen ga jeg opp, og pappa måtte (motvillig) kjøre (pappaen min er jo litt sånn som din "JO! DETTE KLARER DU ELISABETH! DU SKAL FÅ DEN TIL Å STARTE! EPP, EPP! DU GÅR IKKE UT AV BILEN NÅ!").
Dessuten får jeg helt panikk når jeg kjører på veien. Jeg tror kanskje høyre-venstre-rød-blå-syndromet er genetisk, for når jeg kommer til et kryss aner jeg ikke om jeg har vikeplikt eller ikke. Det ender som oftest (de tre gangene jeg har kommet til et kryss) med at jeg kjører sagte gjennom det, både til pappas og de andre bilenes ergrelse. (Og da kjefter pappa litt, og det er ikke gøy).
Oisann! Dette ble kanskje i det lengste laget (og litt formye om bare meg), så jeg får bare si god bedring til nakken og lilletåen din!
Postet av Elisabeth :P Navnet forsvant visst (eller så glemte jeg å skrive det).
du er petter solberg du :) eller var det erna solberg?
Haha.. Gukkå tidig! ;)
Stakkars lille Buddah! Kanskje det igjen er på tide å høre på Countrysong...Men du skal reise deg igjen! Det derre fikser du. Løkke te på oppkjøringen!
Hvordan får du så mange kommentarer, Dyveke? Hva er hemmeligheten? Kan du lære meg dette med å bli en populær blogger?
Haha haha. Det der kommer du til å bli mobbet om i LAAANG tid fremover! haha haha haha haha haha
Haha haha. Det der kommer du til å bli mobbet om i LAAANG tid fremover! haha haha haha haha haha
Haha haha. Det der kommer du til å bli mobbet om i LAAANG tid fremover! haha haha haha haha haha
Hej Dyveke !
Bra att jag hittade din blogg. Nu får jag mer "stoff" till nästa tale :-) Om du og Elisabet vill veta lite mer om den gången de kraschade en båt - så send en mail... De är inte perfekta de heller - de är inte som jag.. (Du kan också få veta om den gången jag körde på en bil med pappas Porsche..) Hilsen Sven Inge
Glömde att skriva - när jag skriver "de" så menar jag din och Elisabeths pappa.. men det förstod du kanske...
haha.. ikkje stolt av å være i familie med deg :P hehe... kan sikkert skje alle det derre :P:P ;)
hahaha... eli hagen kjører bedre enn deg... og du skal snart få lappen?? ehhh... husk å gi beskjed om hvor du skal kjøre da, så slipper jeg å møte på deg i trafikken... hahaha
Hvorfor går det så lang tid mellom hver oppdatering?:(
Det lurer jeg og på! Kom igjen Dyveke!
Om du oppdaterer minst en gang i uken skal du få link hos meg:)
Det tilbudet kan du ikke si nei til! Det er selveste Tine:)Kom igjen!
Shit! Har ikke fått med meg at det er så mange som har kommentert her. Har vært litt bissi. Kjøretimer tar på!
Elisabeth: Tåen har det bedre nå, takk for omtanken! Og stakars deg. Ser for deg onkel Børge sin panikk der du raser gjennom krysset. Hihi. Nei, kom deg til kjørelærer Ove du. Du skal vel ha han antar jeg?
Christian: Petter Solberg! Lett! Vrrooom.
Martini: Jeje..
Tanto: Hihi. Jeg skal reise meg igjen!
Kristin: Hemmeligheten er å krasje.. Pang!
Bjørnar: Sa jeg ikke vi var ferdig med det?
Sven: Hellu! Så koselig. Ja, Sebastian sin tale blir vel konge. Jeg vil gjeerne høre om båtkrasjen. Og pappas porsche høres ut som en fin fortelling. Jehei:) (Hils!)
Lasse: Ikke stolt? Gjeee deg.
Haha: Ey! Den der var frekk!
Dusomikkesiernavnetditt: Unnskyld...
Dusomikkesiernavnetditt2: Sorri...
Tine: Iiih! Nå er snart skolestress over og kjøretimekjøret også. Siden sjansene er ganske store for at jeg stryker vil det si at jeg får mye tid til overs for blogging. Har vi en date eller?
Kristin: Enig!
Puh..:)
Høhø... Deal:)
(Så lenge jeg får æren for gildet.)
http://app.blogg.no/trackback/ping/1300528