Dyvekes verden -

Killerduckene har slått til igjen! Denne gangen har de overgått seg selv. La meg fortelle fra begynnelsen av. (Mitt forrige innlegg om disse morderiske krekene finner du her)

Idag snødde det i Bergen. Utrolig nok. Men også beklagelig nok. Det har gått opp for meg at endene ikke kommer til å fly vekk i år. De venter på den hvite snøen, slik at de kan kamuflere seg. Så skal jeg gå gjennom parken og TRO at de er vekke, mens de ligger der og bare på sitt neste offer: meg. Skrekk og gru, håper det ikke kommer mer snø i år!

Jeg er forresten også veldig skuffet over at det ikke er en suicidal and i denne flokken. Den kunne hett Per. Jeg hadde sett klart for meg at nå som dammen var oversvømt og gikk helt ut i bilveien, så skulle den suicidale Per, som også var lederen, lede hele andeflokken ut i veien midt på natten (uten at de andre skjønte at de var midt i bilveien) og så skulle det helt tilfeldigvis komme en svær trailer. Dramatisk, but thats life.

Men da jeg gikk gjennom parken idag innså jeg at det desverre ikke var tilfelle. Isteden var det en ekstremt sulten og høylydt flokk som møtte meg. Jeg gikk i stor ring rundt, men de kom løpende mot meg med et morderisk blikk. Derfor bestemte jeg meg idag for at det var på tide å se frykten i øynene. Jeg ble stående. Jeg så spente øyne følge med meg i parken: Den gamle mannen som alltid sitter på den grønne benken, den narkomane som bor på benken vedsidenav. Jeg følte forventningspresset, og det var da det skjedde...

ANDEN NØS PÅ MEG!

Og tar jeg ikke helt feil, så var det med vilje. Jeg trodde ikke ender kunne nyse. Så feil kan man ta. Og hypokonderen i meg blomstrer med ett opp. Jeg er overbevist om at anden smittet meg med fugleinfluensa! Jeg snur, løper den lange omveien hjem, og kryper så fort som overhodet mulig til sengs. Jeg føler meg slapp. Jeg føler meg syk. Jeg er helt sikker på at jeg har fått fugleinfluensa, og banner over at ikke jeg har hamstret medisin.

Jeg snakker med en venninne og klager min nød. "Jeg føler meg virkelig slapp". Men ikke noen trøstende ord derfra. "Du føler deg alltid slapp Dyveke" er alt jeg får tilbake. Phøy.

Jeg lever fortsatt. Men det er såvidt. Idag skal jeg ikke gå gjennom parken. Det tør jeg ikke. Jævla ender. De er ikke som andre ender, forstå det! For andre ender står ikke på en fot mens de ser på deg. Og nyser på deg. Men det gjør disse altså. Og det er sykt skummelt i grunn. Steven Spielberg, hvis du leser dette... Ide? THE RETURN OF THE KILLER DUCKS. Jeg hadde iallefall sett den.