Dyvekes verden -

Om noen hadde sagt til meg at den største trusselen mot regnskogen i dag var plakatforbruket i Bergen, så hadde jeg ikke tvilt på det. Er der noe jeg selv har opplevd, er det at plakatkulturen er elendig. Jeg har ikke mye erfaring fra arbeidslivet. CV-en består nok av litt vaskedame her og der, men mest av alt plakatopphenger. Faktisk startet min karriere allerede i år 2002 og sist jeg sjekket var det ingen stans i effektiviteten. Å være plakatopphenger er kanskje det hardeste yrket jeg kan tenke meg. La meg fortelle litt nærmere.

For det første inneholder dette yrket en del risikofaktorer, som oftere enn ofte fører til skade:       

• Stiftemaskin
• Tapedispenser
• Papirkutt

Stifemaskinen er kanskje det kuleste med hele jobben. Jeg føler meg sjeldent så handy som når jeg drar opp min nyinnkjøpte og glinsende stiftemaskin med stiftestørrelse 6-8 mm som det tok meg 1 og en halv time å finne fram til på Clas Ohlson. (Jeg er ikke typen som spør etter hjelp, og når jeg endelig måtte krype til korset, så var det kø bestående av en narkoman som skulle ha batteri til den helt flett nye mobilen sin som så mistenkelig stjålet ut. Det tok sin tid.) Forrige gang jeg var ute på tokt, hadde den hengt seg opp. Da jeg på en-to-tre klarte å supermannfikse den, så innså jeg at jeg formerlig lyste av stolthet. Verre gikk det da jeg skulle ta på sikkerhetslåsen for å ikke stifte meg selv, og så klarte jeg å stifte votten fast til vesken. Hypokonderen i meg sier at den dagen stiften går i meg isteden, ikke er langt unna.

Tapedispenseren er ikke min venn. Tapedispenseren har brun ekkel tape som lager en grusom lyd, og jeg har enda ikke lært meg hvordan jeg på fancy måte kan bite den av sånn som jeg har sett folk gjøre på tv. Den er også en stor skadefaktor, ettersom den har en taggete kant som visstnok skal brukes på tapen, men som har kuttet meg i fjeset to ganger, og ødelagt en kjær genser. Når jeg ikke dummer meg ut og taper meg selv fast, så er den grådig god på ustiftbare flater da, det skal den ha.

Jan Eggum-plakatene er de verste i verden. Jeg tror de er laget av skarpere papir enn de andre, for sist jeg hang opp disse hadde jeg papirkutt på samtlige av mine ti tommeltotter. Og papirkutt er underdreven smerte!

For det andre inneholder dette yrket en del stressfaktorer, som ikke alltid gjør arbeidet like lett gjennomførbart:

• Regn
• Vind
• Store plakater
  

Det at jeg bor i Bergen, hvor det regner omtrent 90 % av mine arbeidsdager, gjør ikke akkurat plakatrundene mine til en fryd. Da det i tillegg kommer vind, og plakatene mine flyger rundt i alle retninger mens jeg løper som en tulling (som har klart å teipe seg selv fast i seg selv), så skulle jeg i grunn ønske jeg var ansatt som fredsmegler eller noe annet som bare er bagateller i forhold.

Stressfaktoren med store plakater kan jeg trekke tilbake til Jan Eggum-plakatene igjen. Jeg er helt overbevist om at en stor mengde yrkesskader kommer av at man skal pakke sammen en for stor mengde plakater (i mitt tilfelle 50 stk x 2), for så å prøve å løfte de. Det må ha sett hysterisk ut da jeg rett og slett tippet bakover i et øyeblikk uten kontroll over ballansen, på vei ut av plakatkottet.

Fra det første møtet mitt med plakatopphengeryrket og fram til nå, kan jeg se en tydelig forskjell i fremgangsmåte og taktikk.

Da jeg for første gang var utstyrt med stiftemaskin, regulering og godt mot, gikk jeg løs på de forskjellige opphengsstedene på denne måten: ”Jah, skal vi se. Den plakaten er gått ut på dato, den der er det to av, og hvis jeg flytter denne her for De Musikalske Dvergene (å herregud så skuffet jeg ble da jeg fant ut at de ikke var dverger på ordentlig) så kan jeg kanskje få skviset inn den ene min her.” Med andre ord, jeg plasserte plakatene mine nøye, og uten å ta andres plass.

Da jeg etter et par timer passerte det samme stedet igjen, og innså at mine plakater var rett og slett nedtapetsert, eller verre; revet ned, så innså jeg også de harde fakta: plakatverden fungerer ikke sånn. Det er faktisk helt sykt hvordan den faktisk fungerer. Enten så tapetserer du over alt, eller så mister du plassen din omtrent før du har hengt dem opp. Så dette er ikke min feil altså. Jeg er faktisk veldig i mot det, men skal man overleve, så må man gjøre det som kreves av en! Egentlig er dette merkelig, ettersom jeg på fire år bare har sett en annen plakatopphenger, men sånn er det altså.

Derfor, da jeg på lørdag fikk i oppdrag å henge opp litt Dybdahl og The Game, så gikk jeg for fullt inn i min viktige rolle. Som dere ser, ingen nåde for de som ikke spiller etter reglene:

 Jeg ber nå om to ting.

1. Rett oppmerksomheten mot prioriteringen av ordentlige artister, og, vel… Den andre artisten
2. Ikke fortell dette til sjefen da.