Dyvekes verden -

På dette ytterst sjarmerende bildet, så ser du da en av de 20 killer gakkgakkene som bor i parken rett vedsidenav her. Du leste rett, KILLER. Det er ikke de narkomane i parken som skremmer meg nei, det er disse monstrene her. Jeg bare nevner: legg merke til tungen! Og mens de gjør dette her, så lager de en syk lyd. *SHXIIIS* noe sånn. Dette bildet ble forresten tatt av Nikolas. Han er den eneste jeg kjenner som tør å gå nært de. Det skal også nevnes at han filmet de etter dette bildet, og hadde det gått ann å legge ut den filmen her, så hadde jeg gjort det. HAHA. For han kræsjer i en lyktestolpe mens han filmer (: Uansett.

Et par detaljer så dere kan really picture it:
Dato: 13. Oktober
Tid: ca 15.15
Åsted: Parken
Vær: Grått

Altså. Jeg går inn i parken. Som vanlig lurer jeg på hvilken vei jeg skal ta, slik at jeg unngår endene. Har jo lært etterhvert! Jeg ser ingen killerducks, merkelig nok. Det jeg ser derimot, er sånne helt vanlige ender. De lager enormt med lyd (viktig detalj, husk det) kvekker og styrer på. Jaja, tenker jeg. Freakducks. Jeg trasker videre, aner fred og ingen fare, og skal akkurat til å svare på en melding fra pappa som har kjøpt ny mobil, (melding til meg: "hvordan slår jeg den av" og det var alt) da jeg runder hjørnet og ser det. Alle endene er samlet, på en merkelig måte, RUNDT meg. Det er da det slår meg. De jævla "vanlige" endene sladret til de store bole-endene da jeg kom inn, og tro meg, det er ikke første gang de har gjort det!!

Jeg er omringet. Jeg frosser. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å rygge, dårlig idé.Til slutt finner jeg ut at jeg enten må løpe, eller stå der for å bli spist. Det ble det første. I real film scene stil, slow motion, skriker jeg og løper med lukkede øyne mens jeg hører endene lager de skumle lydene de pleier å lage, og de glefser etter meg. Med ett er jeg ute. Jeg snur meg og ser at endene har gått tilbake til sine normale plasser, later som ingenting. Jeg innser at rundt meg står det faktisk folk... MEGET pinlig berørt går jeg opp de 67 trappetrinnene til leiligheten vår, med bankende hjerte og en lettet følelse.

PUH, jeg overlevde idag og (: