Dyvekes verden -

Jeg har oppdaget i det siste, nå som jeg faktisk ikke er tenåring lenger og bruker all min tid på fornuftige ting som å fundere over alt og ingenting, at det er forskjellige kategorier av voksenting.

Det hele kom fram i det jeg kom hjem fra butikken etter å ha brukt 10 minutter ekstra på å veie for og imot om det faktisk var verdt å kjøpe det litt dyrere men mye-mykere-toalettpapiret (ja, stumpen min fortjener det beste), eller om jeg skulle spare de to kronene til hardere tider. Jeg hadde drasset med meg fire uforskammete tunge poser med matvarer, og jeg tenkte for meg selv at det må være noe mer til denne voksenheten enn dette. Hvorfor skulle man ellers gå i 19 år og glede seg til å bli stor?

Og det var da jeg innså det.

Jeg har vært så opptatt av å utforske den kjedelige siden av voksentheten, den som kommer med ord som rutiner og ansvar, og oppgaver som å krympe vaske klær og planlegge middag, at jeg hadde helt glemt den andre kategorien av voksenhet. Den som kommer med ord som bestemme-selv og meg-tid, og oppgaver som å sette fram chips, snop og vin på bordet etter at de u-voksne har gått og lagt seg.

Så for å veie opp, jeg mener, jeg er jo voksen nå og jeg synes de to kategoriene fortjener å bli likt fordelt, så måtte drastiske tiltak til. Og med drastiske tiltak mener jeg 8 deilige og solfylte dager i Spania. Bare fordi jeg kan. Snakkes om en haug med fregner og et par solbrente skuldrer.

Å være voksen er bra.