Dyvekes verden -

Jeg tror det hele startet med pannekakedagen. Det var noe med det å ha en egen dag for å spise flate kaker som fikk meg til å se England på en ny måte. En dag der alle rullet rundt og jeg fikk fortelle favoritthistorien min om diktatoren som innførte vannmelondagen, til alle som ville høre på. Og det var i grunn mange. Så da jeg var på undergrunnen her en dag og tok meg selv i å si til vennen min at det var ingenting som en undergrunnstasjon i London, og at jeg alltid fikk en slik god følelse i meg når jeg var der, innså jeg plutselig det som for mange nok hadde vært åpenlyst lenge.

Jeg tror jeg er pittelitt forelsket i denne byen.

Det må være det, for jeg kan ikke forstå hva annet det kan være som gjør at jeg sier meg villig til å konstantere noe slikt, i samme sekund som jeg kaster en 10p til en uteligger og unngår å tråkke på en død due. Og ironisk nok også dagen etter artikkelen min ?I Think London is Trying to Kill Me? sto på trykk i skoleavisen.

London har spilt på alle de rette strengene. Regndagene som har vært her etter jul kan jeg telle på en hånd, jeg har to dager fri fra skolen i uken, og jeg har kinesere på kjøkkenet som er mer enn villige til å dele maten sin (noe som bare skulle mangle etter den stekte risen min ble totalslaktet første gang vi møttes). Jeg mener, det ville vært en skam å klage.

Litt trist er det kanskje, at etter seks måneder her er den eneste flørten jeg har med en by som jeg må dele med 10 millioner andre. Men det plager i grunn ikke meg. De eneste jeg kan tenke meg at dette plager, er tantene mine som forventer ukentlig oppdatering med skitne detaljer. Men er det skitne detaljer de vil ha, så er det skitne detaljer de skal få, det er jo ikke akkurat rent her.