Dyvekes verden -

Det er rart, sa jeg. Rart. Vi snakket om hvordan det var å bo i London, hvordan det var å studere, hvordan det var å ha tatt et valg. Likte jeg det? Angret jeg? Savnet jeg ikke vennene mine, familien min, byen min, livet mitt? Jeg hadde hørt spørsmålene sikkert hundre ganger før. Det er i grunn det eneste jeg blir spurt om når jeg har kontakt med Bergen og Norge og det jeg nettopp refererte til som livet mitt. Jeg klager ikke, hva annet skal folk egentlig spørre meg om? Men i steden for å svare "fett, konge, helt supert, byen har en million puber, hva er det ikke å like?", så svarte jeg rart. For det er rart.

Det er rart å ikke ha et sted som jeg kan kalle hjemme lenger. Hjemme i Bergen føles ikke som det det en gang var, og det har ingenting å gjøre med at det kun tok en uke fra jeg dro til rommet mitt ble omgjort til vaskerom. Når jeg kommer "hjem" nå, er jeg på besøk. Jeg finner ikke ting der de pleide å være i skuffene på kjøkkenet, jeg har en koffert med alle klærne mine i, og jeg blir vartet opp og tatt vare på som hvilken som helst gjest. Men samtidig er jeg hjemme, for jeg må dekke bordet, jeg må si hvor jeg drar om kveldene, og det er mamma, pappa og bror og akkurat sånn det alltid har vært. Bare at det ikke er det. Det er rart.

Det er også rart å komme tilbake til London. Hjem. Her kommer jeg til rommet mitt, som har mine ting, mine regler og mine rutiner, jeg finner ting der de skal være. Men det er ingen som stiller spørsmål som kan være irriterende selv om det er så ufattelig godt å vite at noen bryr seg, det er ingen som har den samme litt-for-store nesen eller ikke for å snakke om ørene, og alle jeg har lært å være glad i i løpet av 19 år er ikke en liten biltur unna eller tilfeldigvis på butikken når jeg kjøper brød. Dette er ikke hjemme heller. Det er rart.

Jeg skulle ønske det ikke var rart, for jeg har det jo bra. Jeg ville ikke valgt annerledes om jeg skulle velge igjen. Men jeg skulle ønske at det ikke var en følelse jeg følte jeg måtte uttrykke, og jeg skulle også ønske at når jeg endelig uttrykker den, at jeg hadde hatt en annen måte å gjøre det på. Et annet ord. Men hvordan kan man forklare rart på en annen måte enn at det er, nettopp, rart?

Det er rart, gjentok jeg. Men jeg antar at det er dette man kaller å bli voksen.

Rart.