Dyvekes verden -

Det er så koselig når praten rundt middagsbordet på mirakuløst vis kan dreie seg om så mye på en gang. Vi har en tendens til å alle si noe, uten å gi noen som helst respons på det den andre sier. Og vi starter alltid et helt annet sted enn der vi slutter, noe jeg i grunn satt relativt lite pris på i dag.

Sebastian- Muhammed i klassen min får penger for å ikke spise svinekjøtt. Han bruker dem på wienerpølser.
Dyveke – Ser mistenksom på maten sin. Hvorfor heter dette egentlig fårikål? Lets face it: Dette er bare får. Hvem spiser kålen? Jeg stemmer for nytt navn. Fåri.
Pappa – Jeg tror egentlig grunnen til at muslimer ikke spiser…
Mamma – Ser kritisk over bordet. Dyveke, ikke ta så mye salt på maten din! Du ødelegger nyrene dine og dør.
Dyveke – Strør demonstrativt litt mer salt på. Er det noen som husker når dokuen begynner i dag?
Sebastian – Pirker lett på arrene sine - Mamma, kan jeg ikke få litt fuktighetskrem? De strekker.
Dyveke – Pirker hardt på arrene hans - Haha! Se! De har tilpasset seg miljøet sitt. Det ene der har fått hår, og det andre begynner å få kviser.
Pappa – Ser lengselsfylt ut i luften. Vi må spise raspeballer en dag, ordentlig husmannskost vet dere.
Mamma – Jeg leste i avisen om en mann som hadde fått orm i foten, og den hadde strandet i tåen!
Dyveke – Vi spiser… Men etterpå vil jeg gjerne lese!
Sebastian – Det har jeg og. Bare at mine bor i arrene. Det er liksom min form for kjæledyr. Siden jeg aldri har hatt det selv.

Det blir helt stille rundt bordet i det mamma våger å si det alle tenker.

 Mamma – Men det er jo ikke sant. Vi hadde jo pinnedyr…

… Jeg har ikke hatt mange kjæledyr. Karrieren min ser akkurat sånn ut:

• Som 4-åring hadde jeg snegler i en bøtte i gangen, som mamma for guds skyld ikke fikk sette utenfor ettersom jeg hadde flest i gaten og derfor var kulest.
• Som 6-åring hadde jeg rumpetroll som jeg holdt liv i med å stjele fiskemat fra naboen.
• Og som 8-åring ble jeg lovet et hamster dersom jeg klarte å holde rommet mitt ryddig i en måned. Jeg fikk aldri hamster.
• Til jul som 10-åring fikk jeg pinnedyr.

Men først, hva er et pinnedyr? Jo, det er akkurat hva det høres ut som. Det er en pinne. Som ser ut som et dyr. Eller omvendt. Jeg var altså 10 år, og som kjæledyreier relativt uerfaren da jeg åpnet opp gaven fra min tante og onkel året 1998. Gaven var et bur med to pinnedyr i, og dette åpnet for en rekke reaksjoner i året som fulgte.

Min tante og onkel er snille mennesker. De ville bare at hyperallergiske meg også skulle ha en venn på flere enn to bein. En jeg kunne snakke med, en som kunne bli min beste venn, en som kunne lære meg å ta ansvar og en jeg kunne kose med. Jeg hadde store forventinger, og var strålende fornøyd med den nye situasjonen de første ukene. Det tok i midlertidig ikke lag tid før jeg i grunn fant ut at det eksisterte ingen av de egenskapene jeg var blitt lovet, i mine nye venner.

For det første var de særdeles utspekulerte, og for det andre var de… Ja, hva skal jeg si…? Produserende. La meg forklare.

Som navnet pinnedyr tilsier, så var det ikke alltid like lett å se forskjellen på eføybladpinnen (som er den eneste kosten et pinnedyr verdig), og selve dyret. Dette var derfor kanskje det mest hyppig brukte rømningsforsøket. For rømningsforsøk var det mye av. Jeg tror at pinnedyr bruker det meste av livet sitt til å tenke ut hvordan de skal, ja nettopp, rømme. De første ukene var det min oppgave å rense burene. Og det ble derfor min jobb å stanse disse daglige rømningsforsøkene. Jeg vil ikke ha dette på meg som noe som var min feil, jeg var en strålende eier, og jeg gav dem ingen grunn til å rømme. Jeg hadde til og med dekorert det nydelige buret med et bilde av meg selv.

Det hendte mang en gang at jeg til min forskrekkelse oppdaget et såkalt ”levende blad” i haugen for boss. Kan du tenke deg sjokket man får når man tar i noe som skal være dødt, og så beveger det på seg? Iiih. Andre ganger (og for å gjøre dette litt bedre for deg, vil jeg foreslå at du nynner themesangen til Mission Impossible mens du leser videre), så skjedde følgende: Pinnedyrene, som jeg erindrer hadde de fengende navnet Kvist og Stilk, sugde seg barskt fast i toppen av lokket på buret. Jeg liker å se for meg at dette skjedde i type ”actionhelt-rømmer-fra-slem-mann” stil. Dette kunne jo ikke jeg se, ettersom at de alltid passet på å suge seg fast på en meget skjult måte. Derfor, når jeg fjernet lokket og i god tro snakket til eføybladene og sa: ”hallo elsklinger, mamma skal bare rydde litt her”, så var Kvist og Stilk allerede i gang med feiringen av sin nye frihet, og i full firsprang mot dør/vindu/seng/toalettskål – alltid nye steder å dra.

Etter hvert ble heldigvis ikke dette min jobb lenger, ettersom det gjorde meg til et 10 år gammelt paranoid nervevrak. Den dag i dag har jeg fortsatt problemer med store mengder skog og treverk.

Jeg oppdaget for sent at det jeg trodde var pinnedyrbæsj, faktisk var pinnedyregg. Vi hadde sagt for oss selv at ”det var da ikke måte på hvor mye to pinnedyr kunne bæsje”, og ”hmm, det var da merkelig, hvorfor er noen bæsjer runde, og andre mer eggelignende?”. Plutselig hadde jeg en egen pinnedyr-barnehage, som jeg av nevnte årsaker ovenfor ikke turte å nærme meg. Det første ”kullet” med utspekulerte pinner var på sjenerende 16. Og etter det mistet vi tellingen.

Grunnen til dette var ganske enkelt det at pinnedyr har den sjarmerende egenskapen at de kan befrukte seg selv. Noe som de tydeligvis gjorde veldig mye. Det hjalp ikke akkurat på skrekken min at buret som sto på mitt rom, hadde denne passende sjarmerende egenskapen: sprinklene var større enn pinnedyrbarna. Da vi til vår forskrekkelse oppdaget dette, var det allerede for sent, og jeg kan ikke engang beskrive jakten og marerittene som fulgte.

Jeg kunne holdt hele gaten med hvert sitt pinnedyr, så mange hadde jeg etter hvert. Og det gjorde jeg. Hver dag sto det en ny liten uskyldig stakkar foran døren min, med et bur og ambisjoner om dyrehold. ”Det er veldig enkelt å holde de. Og så er de så utrolig koselige!” sa jeg, og ville ikke engang se på dem. Og så var jeg endelig kvitt dem alle. Stakkars naboen på hjørnet, som var den eneste i gaten som hadde eføybusk. Tror aldri han forsto hvorfor den så så puslete ut.

 
Jeg vil her at vi alle skal legge merke til de tydelige tegnene på at dette ikke er en super julegave til dine kjære. Ikke noe slemt til tante og onkel, de hadde jo ikke sett denne forklarende tegningen

Tankegangen vår sluttet her, og vi ble alle sittende igjen med et traumatisert blikk.

Dyveke – Bryter stillheten. Åtte! Klokken åtte begynner dokumentaren.
Mamma – Faktisk, han mannen med orm i seg – den måtte være der til den døde!
Sebastian – Tusen takk for fåri-en, mamma.
Pappa – Tilbake til dette her med muslimene, forresten…

Og slik fortsatte praten, alle snakket om sitt, og ingen hørte på den andre. Alle var mette, og alle var utrolig glade for at vi hadde hatt slike naive og mottakelige naboer.

Konklusjon: Sant nok var dette mine første venner som hadde langt flere enn to ben, men etter hvert har jeg innsett at antallet 2 når det kommer til bein, i grunn er mer enn riktig. Og pinner med bein på er så lite riktig som man kan få det.