Dyvekes verden -

Jeg har nå hatt gleden av både tannlege og legebesøk på under en uke. Som en følge av det, føler jeg meg både frisk og hullfri, og ikke minst vil jeg si at nå har rimelig god kontroll på kongefamilien og de fleste idolartistene.

Tannlegebesøket bekreftet at jeg fortsatt hadde null hull, men legebesøket var mest festlig. Det var desverre dårlig utvalg på venterommet mitt denne gangen, så etter jeg hadde lest både Hjemmet, Norsk Ukeblad, KK og en brosjyre om ømme brystvorter, så fant jeg ut at jeg måtte jeg underholde meg selv. Jeg holdt en stund statistikk over antall crocs på sykepleiere (ca 1/5 har. Den mest populære fargen er rosa, men det er også en stor del oransje i omløp) så bekreftet jeg teorien min om at det var flest høye leger en god del ganger, før jeg fant ut at jeg skulle se hvilke privilegier de hadde på det andre venterommet.

Greit nok at det andre venterommet var større og at det var flere folk der, men jeg skjønte likevel ikke hvorfor de skulle få ha kakaomaskin og ikke jeg. Følelsen av sjalusi gikk derimot rimelig fort over, da jeg oppdaget prisen på herligheten. 3 kroner for en kopp. Jeg ble giret. I min iver over dette jeg hadde vært totalt uvitende om i hele tre kvarter, så fant jeg fram en 20 kroning, og før jeg rakk å ta den i hullet merket ”penger”, så kastet jeg den rett bak meg hvor den ble fanget under et svært skap.

Jaja, tenkte jeg. Jeg hadde jo flere penger. Så, jeg fant frem, traff denne gangen hullet, og mens jeg forsøkte å på en fiffig måte både hente vekslepengene og kakaoen på en gang, så veltet jeg hele koppet utover venterommet som jeg egentlig ikke hadde noe å gjøre på. Jeg rakk å tenke at Haukeland er et sykehus som er spesialist i brannskader, og at det måtte være flere i den lille tilskuerflokken jeg etter hvert hadde samlet rundt meg, som gjenopplevde traumatiske minner i hodet sitt. Men så kom det tre små indiske vaskemenn for å ordne opp i katastrofen, og jeg prøvde på nytt å få meg en kopp kakao.

Stresset over det store kaoset jeg hadde forårsaket, og ikke minst det jeg antar var banning fra den ene inderens side, gjorde at jeg klarte å bestille en kaffe istedenfor kakao. For mange er ikke dette noe krise, men det er egentlig nok koffein bare i selve kakaoen til at jeg blir liggende oppe halve natten, så jeg satt den til side, forsøkte på nytt, og kunne endelig med glede ta en slurk av kakaoen.

Det var vel akkurat i øyeblikket da den dansk-tyske legen min stakk hodet rundt hjørnet og sa ”Dyvechge?”, jeg innså at jeg hadde brukt 29 kroner på 3-kroners kakao, og at det hadde vært en grunn til at den var så billig.

Men gøy hadde det vært uansett.