Dyvekes verden -

Bagasjen kom ikke fram. Ikke bare kommer vi til dette landet 12 timer for sent og Ipoden tok knekken på veien, men bagasjen bestemte seg for å forsvinne på veien også. Sånn skjer bare oss. Heldigvis kom vi oss fram til hotellet til slutt (til tross for at mamma tvang oss til å låse bildørene i tilfelle det plutselig skulle komme noen landeveisrøvere, for det hadde hun lest om i avisen at var helt vanlig), og vi fikk lagt oss til å sove. Vi hadde igjen troen. Pyttsann om vi måtte vente noen timer her og der, pyttsann at vi hadde flydd propellfly til tross for at mamma hater det nesten like mye som å sitte på plass 13 (det har hun aldri gjort, hun fikk den plassen en gang, men hun fikk grenet seg til en annen, mens hun forlot resten av familien på det grusomme nummeret) og pyttsann at bagasjen var forsvunnet. Jeg tror vi hadde fått litt for lite luft eller noe den kvelden, for morgenen etterpå gikk det ordentlig opp for oss. Fuck, vi hadde jo ikke bagasje!

Så, det som skulle ha blitt den andre soldagen vår, ble da til en shoppingdag isteden. Drit i sol, vi har jo eeeevigheter til å sole oss på. Smilene var store, lommeboken (til pappa, vel og merke) ble mindre, og den første pizzaen i pizzalandet ble inntatt. Dagen etter var fortsatt ikke bagasjen kommet fram, men solen skinte og vi skinte med. Faktisk, så fikk vi jo ligge i en hel halvtime ute i solen, før den neste katastrofen skulle inntreffe. Du og du.

Denne gangen, var det Sebastian, min lille lillebror på 14, som irriterende nok har blitt høyere enn meg (ok, så har han vært høyere enn meg en stund da, men det er nettopp nå han har oppdaget trikset mitt med å stå på tå når vi måler oss) som var roten til katastrofe. Grunnen til at vi valgte å dra til Italia i år var at han skulle spille fotballcup der nede, og selv om det ikke er blitt sagt høyt, så er jeg ganske sikker på at det er fordi mamma er av den overbeskyttende typen, at vi dro ned akkurat der. Ingen av de andre foreldrene var i alle fall i området. Sebastian dro ned noen dager før oss, og hadde rapportert om det største dritthotellet han noen gang har vært på, og at det var større luksus på klasserommene han har sovet på når de har vært på Vossacup. Og det er her jeg tror grunnen ligger bak følgende som skjedde.

Telefonen kom om at Sebastian hadde ”kuttet” seg. Mamma fikk panikk, pappa løp av gårde for å se hvordan det gikk med guttungen, og jeg tok meg et bad. Jeg skulle ikke la Sebastian ødelegge ferien min! Så, mens mamma gikk rundt og lot fantasien ta overhånd over hva som kunne ha skjedd, så brukte jeg all min energi på å overtale henne til at det ikke var det.

Mamma: ”Å guud, jeg så en gang på Discovery, der det var en liten jente som kuttet seg på glass over pulsåren. Å guud, tror du han har kuttet seg på pulsåren? I alle fall, der tok bestemoren og tok på cellofan på det, det var utrolig smart, tror du noen der har tatt cellofan på nå som han nå som han har kuttet pulsåren?”
Dyveke: ”Du vet jo ikke at han har kuttet pulsåren da.”
Mamma: ”Joda, han har sikkert kuttet pulsåren. Hvis ikke han har kuttet seg i fjeset da. Tror du han har kuttet seg i fjeset, Dyveke? Åååå, han har helt sikkert kuttet seg i fjeset. Hvis ikke… Bodde han ikke på rom med de derre Muhammad guttene? Åååå, bare de ikke har lekt med kniv eller…”
Dyveke: ”Nei mamma, nå må du skjerpe deg!”
Mamma: ”Ja, det var litt dumt. Men åååå. Han er jo gutten min. Lille gutten min som aldri har vært vekke fra mammaen sin, dette hadde aaaldri skjedd hvis han hadde vært her med oss, det var det jeg visste at jeg ikke skulle latt han være vekke…”
Dyveke: (Avbryter)”Akkurat, ikke vært vekke fra deg! Han er ikke vant til å være utenfor boblen, han har sikkert bare fått flis eller noe.”
Mamma: ”Nei, han sikkert kuttet pulsåren… Var det blod Dyveke? Sa pappa noe om blod? Var det blod?”
Dyveke: ”Du, jeg vet virkelig ikke”
Mamma: ”Det var sikkert blod…”

Det Sebastian hadde gjort, var...

Fortsettelse følger... :)