Dyvekes verden -

Veldig kjapt nå. For jeg husker nesten ingenting lenger ettersom det er evigheter siden vi kom hjem fra Italia, og resten av tiden har gått med til plutselig skole igjen. Men for å fortsette fra der jeg slapp sist…

…Ja, du gjettet det nok, resten av ferien hadde jeg masse herlig soleksem. Det bare utviklet seg en dag, helt plutselig, og gjorde meg lyserosa og prikkete, istedenfor den nøttebrune porselenshuden jeg hadde gledet meg til. (For jeg har sett andre ha sånn, ikke at jeg kan skryte det på meg da.) Og så reiste vi hjem igjen. Med bagasje, for en gangs skyld. Og med totalt "nam-la-oss-shoppe-masse-på-taxfreen-og-være-skikkelig-harry" innstilling og så raskt videre til totalt "ånei-ikke-miste-flyet-igjen-løpe-opp-trapper-feil-vei-og-nei-igjen" panikk.



Med ferien friskt i minnet ble vi alle enige om at pizza var vi lei av, scootere hadde vi sett nok av, og hjemme var alle om ikke like brun, så enda brunere enn oss. Men det var egentlig helt greit. Det var deilig å være hjemme igjen. Og alt i alt hadde vi hatt en kjempe fin tur, og vi hadde etter hvert kommet over sjokket for å bli tatt for å være tyskere under VM.

Forresten, Fotball VM bør nesten bli nevnt her. VM var en opplevelse. Ikke fordi jeg er innbitt Italiafan eller noe… Men det var gøy selv om. Kampen mellom Tyskland og Italia, tror det var semifinalen, var en av de første dagene vi var i landet. Vi hadde klart å finne fram til en restaurant, og vi var egentlig veldig fornøyde med oss selv. Kelnerne latet som de var hyggelige i det vi kom, men etter hvert så merket vi at alt ikke var helt som det skulle være. Vi ble nemlig plassert i en annen avdeling enn de andre, langt vekke fra tv-en og ikke minst langt vekke fra kelnerne. Vi fikk menyer på språk vi ikke kunne forstå, vi fikk dårlig service, og vi fikk ikke det vi hadde bestilt. Jeg ble rett og slett litt lei meg, jeg. Menmen. Italia vant, og kelnerne fikk hevet rundt seg med stoler og pizzastenger, og alle kom bort til oss og sa ”sorry for the loss”, mens pappa var helt fortvilet, for han hadde kjøpt Italia-skjorte og alt for å unngå dette, men den lå igjen i den bortkomne bagasjen.

Italienere har en merkelig måte å feire på. For dem er det om å gjøre å komme seg fortest ut i gatene med scooteren eller med bilen sin, for så å feste et flagg bakpå, og tute som aldri før. Pappa var henrykt. Det var som et lite barn i han ble sluppet løs. Som alle de årene i trauste Norge, der man ”kun tuter når man må” hadde stengt inne et ekstremt stort savn i han. Hele veien hjem holdt han kronisk på tuteren, og hadde det største gliset jeg har sett på lenge. Jeg prøvde forsiktig å foreslå at jeg skulle få henge ut av takluken som alle de andre gjorde, men som kjent er ikke mamma veldig positive til ting som kan ende opp med skader.

Mamma: ”Er du helt idiot Dyveke, selvfølgelig skal du ikke henge ut av takluken! Tenk alt som skal skje. Vi har ikke dratt helt ned til Italia for at du skal bli for eksempel kuttet av et tre, i det du hang ut av en luke. Nei herregud, sett deg ned og FOR GUDS SKYLD TA PÅ SIKKERHETSBELTET”.

Når de vant finalen var det egentlig helt det samme når det kom til feiringen, bortsettfra at det var fyrverkeri og gatekjøkkenhamburger involvert. Og pappa fikk tatt på seg skjorten sin, og folk forsto at vi ikke var tyskere eller franskmenn eller noe annet som Italienerne hatet i øyeblikket.

Men som sagt. Dette indikerer slutten på det lange kortet som du skal printe ut og henge opp, fordi du er så glad for at jeg tenkte på akkurat DEG når jeg skrev det. Kan forresten slenge med litt fra den siste delen av ferien.

-----

Siden Sebastian ”ikke hadde fått utbytte for ferien sin”, spantet mormor tur på han til England, så de kunne hilse på min tante med familie som bor der. Jeg fikk da ansvar for bissevåffen til mormor, som jeg har skrevet om før. Den feite men søte hunden. Jeg så fram til late dager, der vi to skulle kose oss massemasse.

Men der tok jeg feil.

Jeg må bare face the facts. Jeg bor på Møhlenpris. Her kan det være en noe større mulighet enn andre steder for å finne ringerklokker hvor det står skrevet ”Mohammad” eller ”Ali” på. Og det kan også være en noe større mulighet enn andre steder for å møte på beboerne av leilighetene som tilhører ringerklokkene, i gatene. Det er ikke noe som vanligvis plager meg, men det plaget Bella.

Ja, for Bella er rasist. Og hun er uten tvil en pensjonistbølle. Det var derfor et mareritt å gå på tur med henne. Ikke bare måtte jeg pirke i henne klokken 11 om morgenen, for så å dra henne med meg ned trappene for å gå ut, jo, hun var ikke noe fantastisk turfølge heller. Etter jeg hadde vært igjennom nettopp det morgenritualet, så gikk jeg i parken og snakket i telefonen med en venninne da følgende hendelser fant sted, på så å si samme tid.

1. Telefonen min ringte

2. Bella bestemte seg for å bæsje midt i veien. Ikke i kanten, under et tre eller på gresset, men midt i veien.

3. Jeg ble rimelig stresset over bæsjen som jeg måtte plukke opp

4. Mens jeg med den ene hånden prøver å lirke fram en pose for å plukke opp med, og med den andre hånden prøver å fortsette telefonsamtalen, så kommer det en gammel dame i rullestol.

5. Bella (Også kalt Bølla) blir hissig, og tøff i trynet, og løper alt hun kan mot denne stakkars gamle pensjonisten i rullestol, mens hun bjeffer det hun er god for. Jeg innbiller meg at hun bjeffer noe sånn som:

”Stikk med deg din krøpling, dette er min park, og hvis du tror at jeg blir skremt av de fancy hjulene du ruller rundt på, så tar du feil, for jeg bæsjer i alle fall på gaten, og ikke i bleie!”.

6. Før jeg får sukk for meg, mens jeg med den ene hånden fortsatt holder telefonen og en hundepose, og med den andre holder en rabiat Bella, mens jeg prøver å beklage meg sterkt mot den gamle damen, får Bella øye på en… Ja, hvordan skal jeg si dette politisk korrekt? En mest trolig afrikaner, men uansett en mer mørkhudet enn meg.

7. Bella gidder ikke lenger å bry seg om pensjonisten og gjør helomvending

8. Bella tråkker i sin egen bæsj på veien

9. Bella bjeffer alt hun har mot den nye personen, og jeg innbiller meg at hun bjeffer noe sånn som:

”Stikk med deg din *biip*, dette er min park, og hvis du tror at jeg blir skremt av hvitløkslukten din, så tar du feil, for jeg bæsjer i alle fall på gaten, og ser ikke ut som en”!

10. Jeg slipper telefonen, slipper posen, kaster meg over Bella, sender unnskyldninger på repeat i begge retninger, og bestemmer meg for å ikke tvinge Bella med ut på tur lenger. Plukker såklart opp bæsjen også, etter publikum hadde forlatt åstedet.

Men ellers hadde vi det fint.