Dyveke. -

Om noen spør meg hvordan Prahaturen i januar var, svarer jeg kald. Men det er ikke helt rettferdig, for det er jo ikke Praha sin feil at jeg verken eier ordentlige sko eller ullundertøy, og er for kul til å noen gang gjøre det. Tross alt var Praha en temmelig Dyvekevennlig by. Vi gikk over hele byen, men vi gikk bare i en oppoverbakke, og det er alltid et godt tegn. Bakken var også tilfeldigvis hvor byens mer tvilsomme butikker holdt til. Jeg liker det. Man skal virkelig ville gå i de butikkene for å klatre opp der. Ved mindre man er en uskyldig turist på jakt etter god sushi, da.

Målet med turen sammen med den fine tanten min, var å ta bilder av byen. Og fordi det ble så mange bilder, har det tatt meg nesten seks uker å faktisk ha motivasjon (og tid) til å pille på de. Jeg tok mest bilder av alle hundene jeg møtte. Så gjør deg klar til en masse aaaaw- og ooohing, her kommer en hel haug. Det er bare en skam at blogg.no ikke liker bilder, jeg lover de var enda finere før jeg lastet de opp.

Til tross for at jeg lever med tre jenter som, tro det eller ei, får meg til å virke som en sånn som står opp ekstra tidlig for å jogge og støvsuge gardinene bare fordi jeg liker det, har vi endelig fått litt julestemning i heimen. En ting er at det forferdelige brunoransje teppet nok fikk sin første omgang siden vi flyttet inn, men i går gikk vi også til innkjøp av et juletre.

Det var mildt sagt unødvendig av gjengen med kidz å peke ut for meg at "HAHA, juletreet ditt er pittelite! For et loooosertre!" da jeg gikk forbi ungdomsskolen, for minutter tidligere hadde treet sittet på setet ved siden av meg på bussen, og nå dinglet det lett mellom to fingre. Så, om jeg får unnskylde bildekvaliteten, her har dere herligheten. Hadde det hatt bollekinn skulle jeg knepet de hardt og sagt gulligulligulli og snakket uforståelig babyspråk til det. Etter bildet ble tatt fikk det en fin rosa silkesløyfe på toppen. Åsåfin. Åsåfin.




Og som kontrast, her er hvordan juletreet så ut hjemme i Bergen i 2007.

Jeg har hatt en enorm lengsel etter norske ting i det siste. Grovt brød for eksempel. Eventuelt bare det å få skjære sin egen skive, jeg er overbevist om at dersom skiven er tykkere på ene siden enn på den andre, smaker den bedre. Den får liksom litt mer personlighet. Da jeg fikk en pakke hjemmefra tidligere i uken, hylte jeg av glede, og trodde at Papsen hadde sendt kakemenn og Crispo, men i steden fikk jeg regninger med purregebyr på. Om jeg ikke likte å være voksen før, liker jeg det i alle fall ikke nå.

Uansett.

Nordmannradar er en fiffig ting å ha i London, og i går sto jeg plutselig med to (TO) eventyrmelkesjokolader i hånden. MMMMM. Fordi jeg var så fornøyd med å ha Norge på tungen, bestemte jeg meg for å ta meg ordentlig tid til å lese eventyrene også. Og. Jeg har ikke ord. Herved presenterer jeg et utdrag av "Kjerringa mot strømmen", hvor forhistorien til dette avsnittet er en krangel om man klipper eller skjærer en åker.

"Mens de gikk der og kranglet, kom de utpå broen over elven. "Klippe, klippe!" ropte kjerringa og klippet med fingrene etter nesen til mannen. Dermed snublet hun og datt i elven. Mannen etter, tok tak i luggen hennes og dro hodet over vannet. "Skal vi skjære åkeren?" sa han. "Klippe, klippe, klippe", skrek kjerringa. "Jeg skal lære deg å klippe," tenkte mannen og dukket henne under. Tror du kjerringa ga seg? Å nei, det var klippe, klippe, selvom hun ble dukket under mange ganger. Til slutt drunket kjerringa, og mannen gikk derfra i sinne. "Nå kan du ligge der, ditt troll," tenkte han."

Jaja Asbjørnsen og Moe, det er bra noen tar ansvar og får prentet inn kjønnsholdninger til småttisene, det har vært litt mye av dette feministpjattet i det siste. Heia kjerring og troll!

Jeg synes forøvrig mannen la ned urovekkende mye arbeid, jeg er kanskje lat, men et googlesøk på åker + wiki gir meg et svar på 0.39 sek. Snakk om å kaste bort kalorier.

Nå skal jeg lese Kvitebjørn Kong Valemon. Du vet, det eventyret der en bjørn voldtar en prinsesse og får masse unger med henne. Ah, hvilke viktige livslærdommer.

Jeg gleder meg og jeg gruer meg noe helt enormt. Hvis jeg viser disse to bildene fra stuen vår, så er det vel ikke vanskelig å gjette hvem jeg heier på.



Referanse til denne youtubevideoen. Det er kanskje tidenes beste låt.



Ville ikke det vært en enorm guilty pleasure om McCain vant, ble så opphisset av å vinne at han falt sammen på stedet, og Palin ble president i fire år fremover? Det er mitt største mareritt, men jeg kan ikke legge skjul på at det vil bli noen meget underholdende år.

Nei, nå skremmer jeg meg selv her.

Vote For Change!

Hilsen Dyveke Obama Nilssen

Herlighet, det må være det teiteste ordet jeg har hørt, hårmodell. Jeg føler meg akkurat som George i Seinfeld når han blir oppdaget av en håndmodell-scout. Men for all del, noe må man jo bruke håret sitt til, jeg liker litt tanken på å sende håret på jobb. Så slipper jeg å gjøre så mye.



Hårshowet var kjempestas, og håret mitt vant premie for beste farge. Så kom det noe godt utav det i alle fall. Og om man regner sammen summen av gratis kjole + sko og et par homovenner på toppen av det hele, så må det sies å ha vært en, tja, over gjennomsnittet bra dag. Høydepunktet var kanskje da jeg skulle kjøpe kakao, og rotet meg inn på et rom med 50 japanske frisørlærlinger. De skrek alle i kor, og med en imponerende bevegelse var alle de rosa kameraene rettet mot meg. Jeg så såklart en sjanse til å endelig få vist frem posingen min som jeg har øvd på foran speilet i årevis. Hadde det ikke vært for at all blitzen gjorde meg så svimmel at jeg sølte ut kakaoen min, hadde jeg vært der fortsatt.

Det er meget mulig jeg har gjort noe dumt.

Ting skjer alltid tilfeldig med meg. Jeg sto svett og midt sagt jævlig på Topshop for et par uker siden, skvist mellom hundrevis av andre desperate studenter som ville ha 20% avslag på alt de kjøpte, da jeg plutselig kjente noen som prikket meg på ryggen. Jeg antok at jeg sto i veien eller at det var noen som yppet til kamp om et klesplagg, men da jeg snudde meg på de 10cm høye hælene mine så jeg (til min store skuffelse) ingen hissige tryner. Jaja tenkte jeg, og fortsatte min jakt på riktig størrelse, da det prikket igjen. Denne gangen snudde jeg meg og så ned, hvor jeg fant en pitteliten forventningsfull japaner som smilte til meg.

Det viste seg at han trengte en hårmodell til eksamenshowet sitt hos frisørskolen sin, som han stolt fortalte at het Sassoon Academy. Jeg bryr meg akkurat så mye om hår at jeg har en hårbørste med Ole Brumm-klistremerke på, så da jeg spurte hva det var, var det uten overdrivelse et sånt blikk jeg fikk tilbake:



 Så, etter litt googling i heimen fant jeg ut at å få en gratis klipp og farge verdt 300 pund var i grunn akkurat en god nok unnskyldning til å si ja, så sånn ble det. Forrige uke var jeg innom salongen og hadde fem homofile menn hengende over meg, både luggende, strykende og ikke minst kinnknipende, en av de bedre dagene i mitt liv vil jeg påstå. Og fordi et av forslagene som ble lagt frem for meg inneholdt et barbert hode, tenkte jeg at det er på tide å dra frem noen av de 600 bildene jeg har i photoboothbiblioteket mitt, og mimre litt, det ville jo være trist om alt forsvinner i morgen.

Iik.

Hårhistorien min før dette året er i grunn ganske kort (bokstavlig talt): Jeg var skallet til jeg var ett år. Derpå fikk jeg tilslutt noen yndige søte blonde krøller, som mamma brutalt klippet av for å ramme inn. Uhørt og en smule kreisi. Derpå hadde jeg en enorm pannelugg, en enormt traumatisk opplevelse hvor "hår til skuldrene" ble omgjort til "hår til ørene", og jeg så ut som en gutt fra jeg var 10 til jeg var 13. Og siden det har jeg holdt meg langt borte fra alt som har med sakser å gjøre. Til i år.

Jeg vil gjerne advare mot pinlige poseringer på bildene av hårets utvikling siden september 2007.

Det begynte så enkelt og greit med lysebrunt (?) og halvlangt med litt fall.



Før det drastisk (kremt, det var ikke med vilje) ble fryktelig mørkt, og ikke minst fikk en utrolig lang pannelugg.



Når mammas lommebok kom over dammen, ble det tid for striping.



Hvorpå sommeren kom, og jeg bestemte meg for å bli blond.



Nå ser jeg slik ut.



I morgen. Vel, jeg pleier aldri å ha mer flaks enn uflaks, så jeg ender vel opp slik:



I'll let you know.

Først og fremst: juhu! For første gang siden jeg flyttet inn har det gått en hel helg uten at noen har spydd på trappen vår. London er så sjarmerende. Her er et par fine høydepunkt fra leiligheten, som jeg deler med tre andre jenter. Vi er alle veldig fine, i går f.eks satt alle i stuen og spilte tetris, hvorpå vi alle samtidig utbrøt "fucking hell!" idet internett forsvant.

Er det rart jeg har det bra her borte, når det eneste jeg sålangt har fått i posten er gratisbilletter til London Fashion Weekend? Jeg er muligens en smule treig på oppdatering ettersom dette sjedde for to uker siden, men det var moteshow, gratis sjokolade, og ikke minst: gratis drinker. Og i en goodiebag fikk jeg et enormt monster av en maskin som visstnok skal gjøre underverker for huden, men som foreløpig fungerer ypperlig som støtte for klesstativet som knakk. Jeg klager ikke, jeg klager ikke. Dette slår tilogmed halloweenspesialen til leketøyskatalogen som jeg fikk i fjor.

Utfordring: Få et rom med oransjebrunt teppe, sykehjemgardiner og ikke en eneste rett vegg, til å bli hjemmekoselig.
Plan: IKEA
Progresjon: Traumatisk punkt hvor pulten hadde tre røde og ett hvitt ben, klaustrofobisk punkt med knærne langs ørene i verdens trangeste bil, forbannet punkt etter å ha montert hyllene feil vei, og iiikende punkt idet klesstativet knakk.
Resultat: Det er en skam at jeg ikke har et før-bilde å vise til, la oss bare si at ekstrem makeover ville vært misunnelig.
Nu: Kjøttboller.

Jeg vil ikke være dårligere enn alle de andre kule bloggerne der ute. Dette er tydeligvis teh shit, så, mine fire lesere, det er nå eller aldri!

Följ min blogg med bloggkoll

Woho. Du trenger en god grunn, sier du? Vel, dette bildet taler nok for seg selv.




Verdens fineste (evt feiteste) hund digger Dyveke, og hun(d) tar aldri feil.

Å reise er noe drit. Jeg gidder ikke å legge noe i mellom, jeg gidder ikke å bruke noe av det mer avanserte språket jeg har lært siden jeg var 12, og jeg gidder ikke å pynte på sannheten. Aaaaaarh.

Det begynte da jeg endelig skulle dra fra København og tilbake til London. Etter en uke i byen som ser ut til å huse halve Bergen for tiden, var jeg klar til å forlate språket jeg alltid har trodd jeg forstår men som jeg nå innser at er verre enn innavlet austevollsk, og ikke minst de traumatiske minnene om at jeg var den eneste i gaten som ikke kunne sykle uten hender (noe jeg forøvrig lærte på den harde måten), og komme meg tilbake til leiligheten min med spy på trappen.

At jeg er elendig å pakke er vel ingen hemmelighet, men da jeg hadde karret meg ut av leiligheten og endelig kapret en taxi, innså jeg fort at å reise med sin egen vekt i bagasje er mer enn litt utfordrende. Ikke minst etter at taxisjåføren satt meg av på feil terminal og det tok tre forsøk og en rørleggersprekk til før jeg fikk bagasjen opp på en trille. På taxfreen hadde de som vanlig ingenting av det jeg ville ha, og jeg ble brutalt vekket på flyet av at flyvertinnen kjørte over foten min med chartervognen. Men alt dette er i grunn ingenting.

For vel fremme i London, fortsatt med min egen vekt i bagasje, innså jeg til min store forskrekkelse at noen hadde hatt det kjekt med skiltingen, og at jeg befant meg på feil side av flyplassen på min jakt etter en heis til togperrongen. Etter et mislykket forsøk på å ta rulletrappen (folk var overraskende lite medlidende, til tross for at kofferten min er prikkete), måtte jeg innse at jeg hadde tapt, og jeg måtte ta beina fatt i tidenes paralympicsløp. Vognen var akkurat like uberegnelig som sitt rykte, og etter at butikkmannen hadde sluttet å le av meg som gikk i ring, hjalp han meg til heisen. Derfra, bokstavligtalt hoppet jeg på toget i fart. Det var uten overdrivelse mer trim enn jeg har fått det siste året til sammen, så da jeg endelig satt i taxien og drømte om en god varm kopp te og trash-tv, følte jeg meg som Tom i Tom og Jerry, i en av de episodene der han fysisk knuser i tusen biter.

For hjemme var det ingen.

Og jeg hadde ikke nøkkel. På den ene mobilen min hadde jeg pittelitt batteri men ingen numre, og på den andre mobilen hadde jeg numre men ikke noe batteri. Og pcen hadde nøyaktig 10% batteri. Jeg kan bli sviktet av mye, men er det en ting jeg forventer at alltid skal være med meg, så er det nerdetingene mine! Mye skjedde så.

De nærmeste naboene våre i London er vietnamesiske restauranter. Jeg satte meg inn på den billigste, hvor en pitteliten vietnameser bar baggasjen min som om det var det hun hadde gjort hele livet (hvor var hun i det jeg utløste alarmen i rulletrappen, hæ?). På rappen bestilte jeg tre retter, ikke fordi jeg var sulten, men fordi jeg tenkte det var hyggelig, og så startet kampen mot teknologien.

I løpet av 10% batteri måtte jeg på nett, finne facebookprofiler og telefonnumre, og ringe og, vel, kjefte. Problemet var at jeg rakk bare en telefonsamtale før batteriet på mobilen gikk, og alt jeg fikk ut av det var at det ikke var noen hjemme, og at alle var langt vekke. I et øyeblikk preget av panikk sendte jeg ut nødmeldinger til alle i London på facebook, og fikk satt i gang en sinnsyk redingsaksjon, før jeg innså at pcbatteriet mitt var nede på 3%, og jeg ikke hadde telefonnummer for å få kontroll på situasjonen. Og ikke hadde jeg penn heller. Så med soyasaus på en serviett fikk jeg skrevet ned nummeret til en av de jeg bor med, før jeg misbrukte telefonen til vietnamserne sterkt.

2 timer senere var jeg på plass. Nå drar jeg aldri noen steder igjen. Aldri. Å reise er noe drit.



Ps: frisøren voldtok håret mitt, men det er greit for han er zøt og heter zzzzzultan.

"Du har pusseskade."

Tannlegen ser strengt på meg. Her kommer jeg helt uskyldig til tannlegen for å utnytte min siste billige tannlegetime, og så blir jeg anklaget i tidenes mest sårbare posisjon. Det er vel kjent for alle at det ikke er lett å forsvare seg selv når en sitter med to hender i munnen, og de ikke er ens egne.

"Åh," sier jeg, og prøver å se så uskyldig ut som man kan i en tannlegestol med smekke på.

"På en tann."

"På en tann?"

Med fingrene i munnen høres det mer ut som "pfå efn tfann?", men hun forstå hva jeg mener. Jeg tenker meg vantro om. Så lenge jeg har hatt tenner, så har jeg vært godt utstyrt med den meget sjeldne legendetannbørsten som også er kjent under navnet Super Soft. Jeg vet ikke om det faktum at jeg har gruet meg så mye til tannlegebesøket at jeg har klart å ødelegge det wikipedia beskriver som ?den hardeste substansen i kroppen? sier mest om hvor svak jeg er, eller hvor mye jeg har økt pussefrekvens, hastighet og rytme, men det er uten tvil forstyrrende.

"Ja, på en tann. Bruker du tanntråd?"

Spørsmålet jeg frykter like mye hver gang, gjør at det går kaldt nedover ryggen på meg.

"Nei, for når jeg gjør det så blør jeg, og..." begynner jeg, men jeg blir avbrutt.

"Du må bruke tanntråd. Alle må bruke tanntråd. Bruk tanntråd."

"Men"

"Gap opp."

Jeg rekker akkurat å tenke hvor fornøyd jeg er med at verden fortsatt er i herlig ubalanse, og at jeg til tross for et snopeforbruk jeg ikke ville nølt på sekundet med å lyge om dersom tannlegen hadde spurt, fortsatt har null hull, før jeg plutselig får stappet et håndspeil i hånden, to sugere i munnen, og tannlegen står over meg med noe som ser betydelig mer skadelig ut for tennene mine enn både Smørbukk og Super Soft.

"Her ser det jo ikke ut. Sukk. Jeg sier det igjen, tanntråd."

"Men" begynner jeg igjen mumlende mens jeg ser på tennene mine i håndspeilet og ikke synes det ser så ille ut. Jeg begynner såvidt å legge ut om alle de vonde og traumatiserte tanntrådminnene mine, og ikke minst påpeke at jeg faktisk hadde null hull, noe som til og med rimer, og da må det være bra, da det skjer.

Kombinasjonen av en uventet tungebevegelse i nærheten av den sterkeste spyttsugeren, og en påfølgende brå bevegelse fra meg etter at tungen forsvinner inn i sugeren, fører til at sandpapiret (!!) som er mellom tennene mine skjærer ut, og sørger for tidenes tannlegeblodbad, i alle fall for min del.

Nazitannlegen mumler noe som jeg velger å tyde som "Faen" og "dette hadde ikke skjedd om hun hadde brukt tanntråd", før hun med en imponerende fiffig bevegelse fjerner sugere, håndspeil og sandpapir, plasserer et glass med lunkent vann i hånden min, og sier "spytt".

Og spytte gjør jeg. Flere ganger. Til blodet er borte og tennene mine er hvite igjen. Jeg ser såret på henne. Blod. Hos tannlegen. Vondt. Hos tannlegen. Og til å tro at jeg faktisk hadde pusset tennene ekstra godt, bare så jeg skulle skåne henne mot salamiånde. Nazitannlege. Ond tannlege.

"Så, så," sier hun.

"Se her."

Og opp av skuffen, den magiske skuffen, drar hun ut et armbånd. Det er dritstygt, har en telefon, delfin og katt på, og er definitivt ikke laget for noen over fem år, men det er en tannlegepresang. Jeg utbryter et lite ?oooh?, og ser på det med store øyne.

"Hvor kan jeg kjøpe tanntråd?"

"Vil du være med hjem og se på de 274 plastponniene mine?"



Du er en modig mann, Endre.

Jeg har alltid proklamert høyt og hellig, at unger, nei det liker jeg ikke. Som regel er følgene av denne avsløringen horder av ansikt preget av sjokk og vantro, men jeg personlig har aldri forstått at noen går rundt og lengter etter luggende monstre som bråker enormt, lukter, og ikke minst har unormalt små og skremmende føtter.

Men alt dette forandret seg etter et besøk hos besteforeldrene mine i helgen. Jeg bladde gjennom en slektsbok full av gamle familienavn, da jeg innså det.

Jeg vil ha en baby.

For jeg har helt glemt det beste med å få unger: man får leke Gud. Og som Gud har man muligheten til å være fryktelig ondskapsfull.

Om ikke jeg kommer til å få de tøffeste kidsene i gaten med følgende navn

Gregus Olai,
Oliva Panora og
Isak Antonius,

vet ikke jeg, men jeg fryder meg. De kommer jo til å bli herdet som få.

Det verste er at jeg liker navnene, og det ville vært en skam om de aldri blir brukt. Men når alt kommer til alt gjør de seg vel like godt på en hund.



Gregus Olai, kom da, kom da Gregus Olai, flinke bisken.

Funker det.

Som den slasken jeg er har jeg likegodt sovet 14 timer i natt. For å gjøre det godt igjen, her er Topp 10 Dyvekes Guilty Pleasures. Ingen kan påstå at jeg ikke liker å skjemme meg selv bort.

10. Jeremy Kyle Show
Nyoppdaget knallshow som vises 3 timer hver formiddag på Tv-en vår i England. Jeg har aldri hatt det så godt og så vondt på en gang før, jeg både ler og gråter. Gråter mest fordi jeg ler så mye, men like fullt mange følelser. Britisk white trash knuser det meste, det er jeg overbevist om.

9. Konspirasjonsteorier

(trykk på bildet)
Den nyeste i rekken er at McCains nye leketøy, Palin, ikke har født downsungen sin selv, men at det er datterens (takk Eirin). Bevist med et knallfint diagram. Åå hvor bra den er. Ellers er jo 911-konspirasjonsteorien en klassiker og i en klasse for seg selv.

8. Blondinebella
Mer meningssløs lesing skal man lete lenge etter, men jeg klarer ikke å holde meg unna. Av og til er det greit å slippe å tenke også.

7. Facebookstalking
Facebook bringer frem hykleren i meg. Jeg var borte en uke og gikk glipp av en fest, en fødsel og en bestevenn sin bursdag, så aldri mer. Men jeg synes fortsatt at det er tungvint og stressende og enormt idiotisk.

6. What What in the Butt
I said what what in the butt?

5. Glamourmodellblogger
(Se, pupper på bloggen min! Dette burde forresten gi noen treff. BIG BOOBS NAKED HOT)

Lite klær og mange skrivefeil, er vel det som kjennetegner disse bloggene. Jeg har det sjeldent så godt med meg selv som når jeg er innom her.

4. Perez Hilton
Tja, hva kan jeg si? Sladder må man jo ha.

3. Mariah Carey
Eller helst Ken lee. Jeg synger på denne sangen hver dag.

2. The Secret Life of American Teenagers
Dette er ikke min feil. Tittelen på TVserien var for innbydende, og trommisen for hått. Men jeg må innrømme at etter 9 episoder på rad har jeg det ganske vondt med meg selv nå.

1. Tetris
Noen har heroin, andre har mat, jeg. Vel, jeg har tetris. Jeg direkte skammer meg når jeg tenker på hvor mange timer jeg har lagt ned i tetrisspilling. Men så er jeg jæla god også da.

Er du fortsatt glad i meg?

Jeg har en enorm angst. Og det er å bli en sånn som hadde en vellykket hårfrisyre og klesstil på 80-tallet, og fordi den var så vellykket da, har jeg hatt den siden. Derfor skal jeg nå fornye meg og hardt og brutalt skli inn i den nye bloggverden. Jeg skal ta det som funket i 2FF (to år Før Facebook), og bringe det inn i 2008.

Jeg forstår endelig hva besteforeldre mener når de sier at alt var  bedre før, for mye har forandret seg siden jeg var en lovende bloggstjerne på 05-tallet. Det er i alle fall sånn jeg forteller historien om dyveke.net om noen spør meg. En sjeldent sterkt skinnende stjerne, som ble rammet av at stresset ble for stort, scenebetennelsen etter alle printscreenene som måtte signeres for vond, og privatlivets fred som ble brutalt angrepet av gjenkjennelse og horder av paparazzi daglig (i alle fall minst en gang da en skummel polakk plutselig sto på et stillas og stirret inn i rommet mitt som ligger i 4.etasje).

Det første jeg ser jeg må gjøre, for å være kul og passe inn med resten av geeksene, er å poste antrekksbilder. Eller outfitsbilder heter det visst. Et bilde av hva jeg har på meg, med åtte ord.

Hm. Interessant.

Akkurat nå sitter jeg nemlig her i kun undertøy, og jeg er rimelig sikker på at en sånn blogg er såå 06. Men når jeg kler på meg og tar på meg nerdebriller som er kjempeunike, ser jeg sånn ut. Se så hått jeg er da.



Og her er jeg med kaninørene mine, som jeg bruker når jeg kan skille meg ut og være original.



Da kan vi jo trygt si at det var et vellykket steg inn i 2008, eller 20-08 som jeg liker å si, høhø. Men det er mer som må til. Det neste jeg har lagt merke til, er at alle lar leserne sine stille spørsmål til dem. Eh, ok.

Ettersom jeg overraskende fikk ikke bare èn (hei favorittleseren min), men FIRE kommentarer på det forrige innlegget mitt, har jeg nå småpent firedoblet (tror jeg? avansert å ha mange lesere) leserantallet mitt til ny personlig årsbeste. Så, er det noen av dere fire som lurer på noe? For å unngå diverse pinligheter har jeg bestemt meg for å foreløpig omgå det hele lekent slik.

DYVEKE SVARER:
Ja, Nei, Ja, Ja, JA!, Dersom det er en dverg der, Nei, og Fetaost.

Så kan du tolke det som du vil.

Til slutt er det dette med videoblogger. Nå skal det nevnes at jeg såklart var tidlig ute når det kom til dette, du ene gamle leser har vel kanskje sett det forrige forsøket mitt, og det anbefaler jeg dere nye tre (TRE) lesere til å se også. Og når jeg henviser til dette, så forstår du kanskje hvorfor jeg ikke prøver igjen.

Jeg kan derimot vise dere favorittyoutubevideoen min. Hver gang jeg klager og gråter og kutter meg selv fordi jeg må stå opp for å gå på jobb klokken 7 på søndager og har en så hard jobb, så ser jeg denne. Det har helt samme effekt som når jeg tror jeg er et gigantisk fettberg, og jeg løser det hele ved å se på Ricky Lake istedenfor å dra på SATS.



Og ved å vise dette bildet av meg fra 2003, så kan jeg ikke annet enn å konstantere og bevise at den berømte forandringen faktisk fryder. Får vi håpe.

Jeg får mye drit på mail som jeg aldri leser, så da jeg i dag bestemte meg for å ta en titt på hva som skjuler seg mellom Viagra, urovekkende tøyelige østeuropeere og helt fantastiske pengepremier som jeg på mystisk vis er den utvalgte til å vinne, fant jeg en som inneholdt besøkstatistikk for dyveke.net. Og i helsikken. Jeg har 51 lesere i uken!

Femtien. Enogfemti som mamma ville sagt med et påfølgende uforståelig blikk fra meg som oser av hvor moderne og kul jeg er fordi jeg ikke forstår at en og femti betyr en pluss femti og ikke etthundreogfemti.

Nå skal det sies at kanskje 50 av de faktisk er meg, det er ikke å legge skjul på at selv om ikke andre har innsett hvilke fantastiske skatter som ligger gjemt på disse sidene, så nyter jeg gjerne mine egne historier om nøtter og fitnessballer både titt og ofte. Så si at 50 av leserne er meg, det betyr fortsatt at jeg har 1 leser!

EN LESER!

HEI!

Med andre ord betyr det at èn stakkar, i alle fall sånn som jeg ser det for meg, kikker innom her hver eneste uke, kanskje til og med hver dag, med forventningsfulle blikk og tastetrykk, for å ikke finne en dritt. Og sånn kan det jo ikke være. Jeg mener, jeg liker jo å tenke at jeg snill, og jeg vil ikke skuffe noen.

Dette, og det faktum at en kompis som visstnok skal være jæla kul og starte blogg presterte å si ?det skal være litt sånn bloggaktig, bare at jeg ikke skal skrive like mye vissvass som deg?*, gjør at jeg nå ser det som min plikt å ta vare på alle min ene leser, og derfor har jeg tatt tak i meg selv. Og det har ingenting å gjøre med at jeg er egoistisk og synes at det er en enormt tung bør på mine skuldre at dette ene mennesket, dette fantastiske vidunderlige og ikke minst ufattelig intelligente mennesket med en imponerende sans for humor, ikke har hatt en glede i livet siden mai.

Løft hodet kjære leser! Du skal få smile igjen!

*Fra nå av er jeg ikke venner med folk som mener at dyptdykkende dokumentaranalyser og pinlig nøyaktige gjengivelser av hvor lat jeg er, ikke dekker enorme informasjonshull og burde være et obligatorisk stopp på enhver nyhetsrunde.

Rommet mitt er ryddig, PCen min er organisert, skoene mine er samlet på ett sted, og jeg har satt ny rekord i Tetris. Pennene mine er sortert etter farge, tykkelse og størrelse, Internett er brukt opp, og det er ikke flere personer igjen å stalke på Facebook. Som du sikkert gjettet, det kan bare bety èn ting - det er eksamenstid.

Så i jakten på å finne noe annet å gjøre enn å lese om britiske aviser på 18-tallet eller krangle med kalkulaturen min (ikke misforstå, til vanlig er det ganske kjekt, men ikke når utfallet kan bli tilnærmetlik produktivt), stumpet jeg over den mest forstyrrende dokumentaren jeg har sett på lenge.

Guys and dolls.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg har vokst opp i en rosa verden fylt av sukkerspinn og såpebobler og Disney og alt godt. Da jeg så skiltet "Fantasy Video - Members Only" på en dør borti gaten, så tenkte jeg selvsagt at dette måtte være en gjeng med eldre karer som hadde dette som sitt lille fristed hvor de kunne henge dressen på knaggen og leke med selvmalte LOTRfigurer mens de så på Never Ending Story, før de dro tilbake til kone, barn og det kjedelige voksenlivet sitt. At sannheten skulle vise seg å være totalt annerledes (bortsett fra den delen med å henge dressen på knaggen og eldre karer), ble brutalt oppklart den kvelden jeg bestemte meg for å google stedet. Og da er det nok ikke overraskende at bildene som dukket opp i hodet mitt da jeg leste dokumentartittelen var omtrent de samme, bare med Barbie og Full House på TVskjermen.

Hvorfor kan jeg aldri lære? Høydepunktene er så mange, og arrene i sjelen så dype, alt jeg kan si er at dere må se selv. Jeg tror ikke det blir lesing i kveld heller, jeg har sår som må leges. Men det var absolutt verdt det.

UPDATE
Jeg måtte se den en gang til.

Favorittquote:
"The thing my father finds very difficult about my relationship with Shishan is the fact that she's not 'alive'. She's not 'a human being'."

Dette er det tristeste jeg har sett, men Ahahahaa.

Vi lå ved siden av bassenget og var fryktelig late, akkurat slik det seg hør og bør når man er i Syden på ett av de stedene der det er så enkelt å få tak i VG og lørdagskaraoke at det nesten blir en utfordring å unngå. Hun, 184 cm og med så lange og tynne ben at da vi vandret gatelangs dagen før krasjet nesten en bil, og en annen kjørte forbi, snudde, og kom tilbake for å ta bilder med mobilen sin, Jeg, 169,5 170 cm og halvt albino, så hvit at jeg fikk dårlig samvittighet da jeg skiftet til shorts og personen ved siden av meg ikke hadde solbriller på.

Hun er av den typen som ligger rett ved siden av deg, soler seg akkurat like lenge som deg, og på et mystisk vis ender opp minst fem ganger brunere enn deg. For så å snu seg mot deg der du svetter og lider og prøver så hardt du kan å tenke mørke tanker og sier ?Dyveke da, hvorfor gidder du ikke å bli brun??

Så da Megan tilbød meg sin fantastiske ?tanning oil? (med faktor i altså, jeg tenker kort, ikke bakover), fikk jeg brune ben i øynene og smurte frivillig utover hele min hvite kropp. At jeg to timer senere skulle se slik ut, og foreløpig faktisk ikke klarer å sitte på do en gang, kunne ikke falle meg inn i gjerningsøyeblikket.



Jeg skulle bare ønske at aftersunen min hadde merket litt kraftigere at den inneholdt selvbruningskrem, så jeg ikke hadde klesset på tre ganger normal mengde i går og ikke hadde sett ut som en misfarget gris i dag. Akkurat nå er jeg glad det regner.

Jeg har oppdaget i det siste, nå som jeg faktisk ikke er tenåring lenger og bruker all min tid på fornuftige ting som å fundere over alt og ingenting, at det er forskjellige kategorier av voksenting.

Det hele kom fram i det jeg kom hjem fra butikken etter å ha brukt 10 minutter ekstra på å veie for og imot om det faktisk var verdt å kjøpe det litt dyrere men mye-mykere-toalettpapiret (ja, stumpen min fortjener det beste), eller om jeg skulle spare de to kronene til hardere tider. Jeg hadde drasset med meg fire uforskammete tunge poser med matvarer, og jeg tenkte for meg selv at det må være noe mer til denne voksenheten enn dette. Hvorfor skulle man ellers gå i 19 år og glede seg til å bli stor?

Og det var da jeg innså det.

Jeg har vært så opptatt av å utforske den kjedelige siden av voksentheten, den som kommer med ord som rutiner og ansvar, og oppgaver som å krympe vaske klær og planlegge middag, at jeg hadde helt glemt den andre kategorien av voksenhet. Den som kommer med ord som bestemme-selv og meg-tid, og oppgaver som å sette fram chips, snop og vin på bordet etter at de u-voksne har gått og lagt seg.

Så for å veie opp, jeg mener, jeg er jo voksen nå og jeg synes de to kategoriene fortjener å bli likt fordelt, så måtte drastiske tiltak til. Og med drastiske tiltak mener jeg 8 deilige og solfylte dager i Spania. Bare fordi jeg kan. Snakkes om en haug med fregner og et par solbrente skuldrer.

Å være voksen er bra.

Jeg skal ikke lyge, en av de beste tingene jeg vet er å lytte til hva folk rundt meg snakker om. Så idag, etter jeg hadde vært opp og ned på undergrunnen med en umulig koffert og en bag større enn meg, var det hyggelig å komme over denne perlen mens jeg tok igjen pusten etter å ha mistet toget mitt.

Hun: Hei.
Han: Hello.
Pinlig stillhet
Hun: Ehm.
Han: Jah.
Lenger pinlig stillhet.
Han: Hvis du døde..
Hun: Hæ?
Han: Hør ferdig da. Hvis du døde, og kunne blitt gjenfødt som en frukt.
Hun: En frukt?
Han: En frukt, ja. Eller et bær, samma det. Hva ville du helst ha vært?
Hun: Jordbær.
Han: Det var raskt.
Hun: Jeg liker jordbær.
Han: Jeg og.
Hun: Og jeg hadde ikke hatt noe i mot å være i en jordbærgjeng med masse jordbærvenner.
Han: Jeg synes du burde tenkt litt lenger igjennom det.
Hun: Hvorfor? Hva er gale med jordbær?
Han: De er søte.
Hun: Sier du jeg ikke er søt nok til å bli gjenfødt som et jordbær?
Han: Nei, det er akkurat det som er problemet, du ville vært et utrolig søtt jordbær, og så ville du blitt spist først, og så ville du vært død igjen.
Hun: Åh.
Han: Mhm.
Enda en pinlig stillhet.
Hun: Ehm.
Han: Jah.

Og så gikk jeg.

Jeg tror det hele startet med pannekakedagen. Det var noe med det å ha en egen dag for å spise flate kaker som fikk meg til å se England på en ny måte. En dag der alle rullet rundt og jeg fikk fortelle favoritthistorien min om diktatoren som innførte vannmelondagen, til alle som ville høre på. Og det var i grunn mange. Så da jeg var på undergrunnen her en dag og tok meg selv i å si til vennen min at det var ingenting som en undergrunnstasjon i London, og at jeg alltid fikk en slik god følelse i meg når jeg var der, innså jeg plutselig det som for mange nok hadde vært åpenlyst lenge.

Jeg tror jeg er pittelitt forelsket i denne byen.

Det må være det, for jeg kan ikke forstå hva annet det kan være som gjør at jeg sier meg villig til å konstantere noe slikt, i samme sekund som jeg kaster en 10p til en uteligger og unngår å tråkke på en død due. Og ironisk nok også dagen etter artikkelen min ?I Think London is Trying to Kill Me? sto på trykk i skoleavisen.

London har spilt på alle de rette strengene. Regndagene som har vært her etter jul kan jeg telle på en hånd, jeg har to dager fri fra skolen i uken, og jeg har kinesere på kjøkkenet som er mer enn villige til å dele maten sin (noe som bare skulle mangle etter den stekte risen min ble totalslaktet første gang vi møttes). Jeg mener, det ville vært en skam å klage.

Litt trist er det kanskje, at etter seks måneder her er den eneste flørten jeg har med en by som jeg må dele med 10 millioner andre. Men det plager i grunn ikke meg. De eneste jeg kan tenke meg at dette plager, er tantene mine som forventer ukentlig oppdatering med skitne detaljer. Men er det skitne detaljer de vil ha, så er det skitne detaljer de skal få, det er jo ikke akkurat rent her.

Jeg ser et mønster jeg ikke liker.
Dette er andre året på rad, og, hold deg fast, i Bergen er det sol!