Dyvekes verden -

Rommet mitt er ryddig, PCen min er organisert, skoene mine er samlet på ett sted, og jeg har satt ny rekord i Tetris. Pennene mine er sortert etter farge, tykkelse og størrelse, Internett er brukt opp, og det er ikke flere personer igjen å stalke på Facebook. Som du sikkert gjettet, det kan bare bety èn ting - det er eksamenstid.

Så i jakten på å finne noe annet å gjøre enn å lese om britiske aviser på 18-tallet eller krangle med kalkulaturen min (ikke misforstå, til vanlig er det ganske kjekt, men ikke når utfallet kan bli tilnærmetlik produktivt), stumpet jeg over den mest forstyrrende dokumentaren jeg har sett på lenge.

Guys and dolls.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg har vokst opp i en rosa verden fylt av sukkerspinn og såpebobler og Disney og alt godt. Da jeg så skiltet "Fantasy Video - Members Only" på en dør borti gaten, så tenkte jeg selvsagt at dette måtte være en gjeng med eldre karer som hadde dette som sitt lille fristed hvor de kunne henge dressen på knaggen og leke med selvmalte LOTRfigurer mens de så på Never Ending Story, før de dro tilbake til kone, barn og det kjedelige voksenlivet sitt. At sannheten skulle vise seg å være totalt annerledes (bortsett fra den delen med å henge dressen på knaggen og eldre karer), ble brutalt oppklart den kvelden jeg bestemte meg for å google stedet. Og da er det nok ikke overraskende at bildene som dukket opp i hodet mitt da jeg leste dokumentartittelen var omtrent de samme, bare med Barbie og Full House på TVskjermen.

Hvorfor kan jeg aldri lære? Høydepunktene er så mange, og arrene i sjelen så dype, alt jeg kan si er at dere må se selv. Jeg tror ikke det blir lesing i kveld heller, jeg har sår som må leges. Men det var absolutt verdt det.

UPDATE
Jeg måtte se den en gang til.

Favorittquote:
"The thing my father finds very difficult about my relationship with Shishan is the fact that she's not 'alive'. She's not 'a human being'."

Dette er det tristeste jeg har sett, men Ahahahaa.

Vi lå ved siden av bassenget og var fryktelig late, akkurat slik det seg hør og bør når man er i Syden på ett av de stedene der det er så enkelt å få tak i VG og lørdagskaraoke at det nesten blir en utfordring å unngå. Hun, 184 cm og med så lange og tynne ben at da vi vandret gatelangs dagen før krasjet nesten en bil, og en annen kjørte forbi, snudde, og kom tilbake for å ta bilder med mobilen sin, Jeg, 169,5 170 cm og halvt albino, så hvit at jeg fikk dårlig samvittighet da jeg skiftet til shorts og personen ved siden av meg ikke hadde solbriller på.

Hun er av den typen som ligger rett ved siden av deg, soler seg akkurat like lenge som deg, og på et mystisk vis ender opp minst fem ganger brunere enn deg. For så å snu seg mot deg der du svetter og lider og prøver så hardt du kan å tenke mørke tanker og sier ?Dyveke da, hvorfor gidder du ikke å bli brun??

Så da Megan tilbød meg sin fantastiske ?tanning oil? (med faktor i altså, jeg tenker kort, ikke bakover), fikk jeg brune ben i øynene og smurte frivillig utover hele min hvite kropp. At jeg to timer senere skulle se slik ut, og foreløpig faktisk ikke klarer å sitte på do en gang, kunne ikke falle meg inn i gjerningsøyeblikket.



Jeg skulle bare ønske at aftersunen min hadde merket litt kraftigere at den inneholdt selvbruningskrem, så jeg ikke hadde klesset på tre ganger normal mengde i går og ikke hadde sett ut som en misfarget gris i dag. Akkurat nå er jeg glad det regner.

Jeg har oppdaget i det siste, nå som jeg faktisk ikke er tenåring lenger og bruker all min tid på fornuftige ting som å fundere over alt og ingenting, at det er forskjellige kategorier av voksenting.

Det hele kom fram i det jeg kom hjem fra butikken etter å ha brukt 10 minutter ekstra på å veie for og imot om det faktisk var verdt å kjøpe det litt dyrere men mye-mykere-toalettpapiret (ja, stumpen min fortjener det beste), eller om jeg skulle spare de to kronene til hardere tider. Jeg hadde drasset med meg fire uforskammete tunge poser med matvarer, og jeg tenkte for meg selv at det må være noe mer til denne voksenheten enn dette. Hvorfor skulle man ellers gå i 19 år og glede seg til å bli stor?

Og det var da jeg innså det.

Jeg har vært så opptatt av å utforske den kjedelige siden av voksentheten, den som kommer med ord som rutiner og ansvar, og oppgaver som å krympe vaske klær og planlegge middag, at jeg hadde helt glemt den andre kategorien av voksenhet. Den som kommer med ord som bestemme-selv og meg-tid, og oppgaver som å sette fram chips, snop og vin på bordet etter at de u-voksne har gått og lagt seg.

Så for å veie opp, jeg mener, jeg er jo voksen nå og jeg synes de to kategoriene fortjener å bli likt fordelt, så måtte drastiske tiltak til. Og med drastiske tiltak mener jeg 8 deilige og solfylte dager i Spania. Bare fordi jeg kan. Snakkes om en haug med fregner og et par solbrente skuldrer.

Å være voksen er bra.

Jeg skal ikke lyge, en av de beste tingene jeg vet er å lytte til hva folk rundt meg snakker om. Så idag, etter jeg hadde vært opp og ned på undergrunnen med en umulig koffert og en bag større enn meg, var det hyggelig å komme over denne perlen mens jeg tok igjen pusten etter å ha mistet toget mitt.

Hun: Hei.
Han: Hello.
Pinlig stillhet
Hun: Ehm.
Han: Jah.
Lenger pinlig stillhet.
Han: Hvis du døde..
Hun: Hæ?
Han: Hør ferdig da. Hvis du døde, og kunne blitt gjenfødt som en frukt.
Hun: En frukt?
Han: En frukt, ja. Eller et bær, samma det. Hva ville du helst ha vært?
Hun: Jordbær.
Han: Det var raskt.
Hun: Jeg liker jordbær.
Han: Jeg og.
Hun: Og jeg hadde ikke hatt noe i mot å være i en jordbærgjeng med masse jordbærvenner.
Han: Jeg synes du burde tenkt litt lenger igjennom det.
Hun: Hvorfor? Hva er gale med jordbær?
Han: De er søte.
Hun: Sier du jeg ikke er søt nok til å bli gjenfødt som et jordbær?
Han: Nei, det er akkurat det som er problemet, du ville vært et utrolig søtt jordbær, og så ville du blitt spist først, og så ville du vært død igjen.
Hun: Åh.
Han: Mhm.
Enda en pinlig stillhet.
Hun: Ehm.
Han: Jah.

Og så gikk jeg.

Jeg tror det hele startet med pannekakedagen. Det var noe med det å ha en egen dag for å spise flate kaker som fikk meg til å se England på en ny måte. En dag der alle rullet rundt og jeg fikk fortelle favoritthistorien min om diktatoren som innførte vannmelondagen, til alle som ville høre på. Og det var i grunn mange. Så da jeg var på undergrunnen her en dag og tok meg selv i å si til vennen min at det var ingenting som en undergrunnstasjon i London, og at jeg alltid fikk en slik god følelse i meg når jeg var der, innså jeg plutselig det som for mange nok hadde vært åpenlyst lenge.

Jeg tror jeg er pittelitt forelsket i denne byen.

Det må være det, for jeg kan ikke forstå hva annet det kan være som gjør at jeg sier meg villig til å konstantere noe slikt, i samme sekund som jeg kaster en 10p til en uteligger og unngår å tråkke på en død due. Og ironisk nok også dagen etter artikkelen min ?I Think London is Trying to Kill Me? sto på trykk i skoleavisen.

London har spilt på alle de rette strengene. Regndagene som har vært her etter jul kan jeg telle på en hånd, jeg har to dager fri fra skolen i uken, og jeg har kinesere på kjøkkenet som er mer enn villige til å dele maten sin (noe som bare skulle mangle etter den stekte risen min ble totalslaktet første gang vi møttes). Jeg mener, det ville vært en skam å klage.

Litt trist er det kanskje, at etter seks måneder her er den eneste flørten jeg har med en by som jeg må dele med 10 millioner andre. Men det plager i grunn ikke meg. De eneste jeg kan tenke meg at dette plager, er tantene mine som forventer ukentlig oppdatering med skitne detaljer. Men er det skitne detaljer de vil ha, så er det skitne detaljer de skal få, det er jo ikke akkurat rent her.

Jeg ser et mønster jeg ikke liker.
Dette er andre året på rad, og, hold deg fast, i Bergen er det sol!

Det er rart, sa jeg. Rart. Vi snakket om hvordan det var å bo i London, hvordan det var å studere, hvordan det var å ha tatt et valg. Likte jeg det? Angret jeg? Savnet jeg ikke vennene mine, familien min, byen min, livet mitt? Jeg hadde hørt spørsmålene sikkert hundre ganger før. Det er i grunn det eneste jeg blir spurt om når jeg har kontakt med Bergen og Norge og det jeg nettopp refererte til som livet mitt. Jeg klager ikke, hva annet skal folk egentlig spørre meg om? Men i steden for å svare "fett, konge, helt supert, byen har en million puber, hva er det ikke å like?", så svarte jeg rart. For det er rart.

Det er rart å ikke ha et sted som jeg kan kalle hjemme lenger. Hjemme i Bergen føles ikke som det det en gang var, og det har ingenting å gjøre med at det kun tok en uke fra jeg dro til rommet mitt ble omgjort til vaskerom. Når jeg kommer "hjem" nå, er jeg på besøk. Jeg finner ikke ting der de pleide å være i skuffene på kjøkkenet, jeg har en koffert med alle klærne mine i, og jeg blir vartet opp og tatt vare på som hvilken som helst gjest. Men samtidig er jeg hjemme, for jeg må dekke bordet, jeg må si hvor jeg drar om kveldene, og det er mamma, pappa og bror og akkurat sånn det alltid har vært. Bare at det ikke er det. Det er rart.

Det er også rart å komme tilbake til London. Hjem. Her kommer jeg til rommet mitt, som har mine ting, mine regler og mine rutiner, jeg finner ting der de skal være. Men det er ingen som stiller spørsmål som kan være irriterende selv om det er så ufattelig godt å vite at noen bryr seg, det er ingen som har den samme litt-for-store nesen eller ikke for å snakke om ørene, og alle jeg har lært å være glad i i løpet av 19 år er ikke en liten biltur unna eller tilfeldigvis på butikken når jeg kjøper brød. Dette er ikke hjemme heller. Det er rart.

Jeg skulle ønske det ikke var rart, for jeg har det jo bra. Jeg ville ikke valgt annerledes om jeg skulle velge igjen. Men jeg skulle ønske at det ikke var en følelse jeg følte jeg måtte uttrykke, og jeg skulle også ønske at når jeg endelig uttrykker den, at jeg hadde hatt en annen måte å gjøre det på. Et annet ord. Men hvordan kan man forklare rart på en annen måte enn at det er, nettopp, rart?

Det er rart, gjentok jeg. Men jeg antar at det er dette man kaller å bli voksen.

Rart.

...Du gladelig betaler fem kroner ekstra for egg, bare fordi de billigste står på den nederste hyllen og du ikke orker å bøye deg.

...Du møter på hun som absolutt ikke kan ta prateinitiativ selv, og ender opp med å kjøpe en frokostblanding som smaker bark etter kjedsomheten angrep deg da du gjemte deg bak frokostblandingshyllen i 10 minutter.

...Du bestiller takeaway fra restauranten i enden av gaten, og uten å nøle utnytter deres tilbud om gratis levering på døren.

...Du er på fornavn (Adil) med leveringsgutten fra nevnte restaurant.

...Du tar bussen en strekning som tar fem minutter å gå, under påskudd at det kan begynne å regne, og at skjebnen ville det sånn. At det er sol og du ventet 10 minutter før bussen kom, tas ikke med i beregningen.

Jeg tror ikke jeg trenger å understreke hva nyttårsforsettet mitt er for i år.

Ok, bare så vi kommer oss frem til nåtid skal jeg superraskt slenge ut noen få utvalgte bilder fra jul og det der.

Rett før jul hadde jeg besøk av kusinen min. Vi gjorde turistting, slik som nordmenn seg hør og bør, så nå har jeg sett London ovenifra, prøvd å dytte en vogn inn på plattform 9 og ¾, og seksuelt trakassert supermann. Det var gode tider, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tilbrakte tre timer på Hamleys, det er viktig å holde verden i balanse.




Da jeg kom hjem etter å ha vært hos min nye frisør Zultan fra HrrrrrrrUngary som gav meg verdens lengste pannelugg, fikk jeg verdens største sjekk. Sånn fysisk altså, det kunne nok vært mer penger, men man sier aldri nei til 15 000 som man får, kun fordi man for en gangs skyld har flaksen på sin side er kul.



Ellers, lillebror er like vakker som vanlig.




Og jeg har nok en gang bevist at jeg er et koneemne ved å lage drops til hele familien (fløtekaramellene vil jeg ikke snakke om).




Forresten, en enorm Scrabblekrangel fant sted på første juledag, fordi jeg fikk tredobbelt ordpoeng og vant hele greien med pølsefatet, mens mormors forslag ginfatet ikke ble godkjent. Dersom du er på min side her, vennligst støtt meg, dette splittet familien på samme måte som fjorårets mandelskandale (som i år lekent ble unngått ved at mamma "glemte" å putte den i).

Og dagens hm. I et forsøk på å tvinge meg selv til å sette av mer tid til å ta bilder er herved den nye kategorien "det er alltids håp" opprettet. Jeg fant ut at "ukens bilde" ble litt vel for optimistisk.

Jeg ønsket utrolig sterkt å få vekk den gamle headeren min som begynte å nærme seg tre år gammel, og alt jeg endte opp med er dette du ser nå. Jeg er enig, æsj. Men gi meg noen dager, så skal jeg faktisk komme på noe som ser kult ut. Vi kan i alle fall håpe.

I mellomtiden kan du jo kose deg med det som gjør at jeg ikke får gjort noe fortiden, selvom jeg har ferie mellom eksamener og skole og egentlig har all tiden i verden til å gjøre fornuftige ting. Jeg kan ikke huske at dette var på norske Sesam Stasjon, men vi pratet om barnetv i går, og da kom det frem hvordan alle fortsatt var ekstremt traumatiserte av "yip yip-ene".

Yipyipyipyipyipyip


Og seriøst, nå er jeg back.
Du skal få en suss på det.

God Jul!

Den siste uken har vært topp, jeg får endelig gjort alt jeg skal gjøre. Tro det eller ei, jeg har til og med vært på trening. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, men savnet etter tv har faktisk fått meg til å bli medlem. Det var ganske pinlig da jeg innså det mens jeg satt og svarte på innmeldingsskjemaet, at min motivasjon for å trene var de innebygde tv-ene i treningsapparatene. Men til mitt forsvar er det veldig praktisk, jeg har vært medlem en uke og allerede vært der tre ganger, hvem hadde trodd det skulle være fordeler med å være avhengig av såpe.

Ellers tok jeg i helgen ansvar og var litt huslig. Jeg må derimot innrømme at jeg aldri har sett et voksenego bli knust så fort som mitt etter jeg tok ut min femte maskin med klær på en helg, og innså at joggebuksen min nå er tre nummer for liten. Men nok om det.

Jeg sa tid for bilder, og bilder skal det bli.

Først og fremst, en kjøkkenpresentasjon.



Jeg antar det ikke kommer som en overraskelse på noen at dette var omtrent det første som skjedde. Og bare så det er sagt, olivenoljen angrep skålen, jeg hadde ikke noe med det å gjøre før det hele utviklet seg til et blodbad idet jeg bestemte meg for å rydde opp.

Jeg deler kjøkken med åtte stykker. Dette er meg og German Guy.



Han var den første jeg møtte, og han gav meg det slappeste håndtrykket jeg noen gang har fått. Bortsett fra det er han verdens største nerd, og populært er han kalt Beige Guy, fordi alt, til og med converseskoene hans, har fargen beige (selvom han på bildet har spritet antrekket opp med en lyseblå krage). Han har spilt i korps i 11 år, og i god nerdestil møtte han kjæresten sin på bandcamp. Jeg fryder meg. Og så bor han i et slott i Tyskland, så vi er selvsagt bestisser. Jeg mener, gjesterommet har egen utgang til svømmebassenget, jeg slipper ikke dette facebookvennskapet med det første, nei.

Dette er leggen til Greek Guy 2.

Han dukket plutselig opp for et par uker siden, seks uker etter skolestart var det første gang noen så ham. Han har en helt enorm og forstyrrende stor leggmuskel, og jeg må innrømme at jeg fikk et rart blikk da jeg brøt isen ved å si "hei, jeg er fra Norge, kan jeg få ta et bilde av leggen din?" Men bilde fikk jeg, og nå er han hovedkilden min til Disneyfilmer. Jeg har forresten litt dårlig samvittighet. Navnet hans er vanskeligere enn mitt å uttale, og vi hadde allerede en Greek Guy på kjøkkenet, så han måtte bli Greek Guy 2. Jeg vet ikke om jeg hadde vært så happy om jeg måtte gå skoleåret igjennom kjent som Norwegian Girl 2. Heldigvis har jeg arbeidet hardt med navnet mitt, og bortsettfra fransklæreren min som går for "divik", høres det stort sett så normalt ut som navnet mitt kan høres, når folk uttaler det.

Ellers deler jeg kjøkken med en fra Kina og en fra Thailand og et par andre som tydeligvis aldri spiser. Jeg har for tiden rotet vekk nøkkelen min, så jeg kommer ikke inn til maten min. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at nøkkelhanken min er laget av strikk, og kjenner jeg meg selv rett, henger den i håret mitt. Men akkurat nå er jeg for sulten til å sjekke.



Og snakker om å rote vekk ting, dette er Stefan, og han har nok aldri rotet vekk noe i hele sitt liv.



Stefan går i klassen min, og er selve beskrivelsen på organisert. Det finnes ikke et papir som ikke er i en mappe alfabetisk sortert etter størrelse, farge, vekt, og jeg vet i grunn ikke, sorteringssystemet er alt for avansert for meg, spesielt siden mitt består av å prøve å ikke rote vekk arket. Han er faktisk så organisert at han organiserer for meg og, og han har alltid med et ekstra eksemplar av ark til meg, eller hjemmebakt bananbrød fordi han vet jeg glemmer å spise frokost.

Jeg tok ham på fersken i å sette på de riktige korkene på fargepennene mine her i forrige uke, han skal alltid møtes et kvarter før ting starter (hvis jeg er sen blir han fryktelig stresset og ringer meg hvert minutt), og til mobilen hans har han kjøpt et plastikkdeksel som han har utenpå for å passe på at den ikke får riper. Det skulle ikke forundre meg om han også har enda et deksel, slik at han kan feste den i beltet. Jeg venter i spenning på den dagen han skal flippe ut fordi jeg er såpass uorganisert som jeg er, og i ren frustrasjon kamme håret i feil retning og ikke levere inn en oppgave uken før innleveringsfristen. Men nok om det.

På halloween var jeg utkledd som en bie.



Og ingen kan i grunn argumentere og si at jeg ikke var skummel nok, for ettersom jeg selv er et bie-offer vet jeg akkurat hvor skumle de er. På dette bildet er jeg sammen med andre jenter fra oppgangen min. Til min store skuffelse gikk vi ikke og fikk gratis snop den kvelden, jeg prøvde sterkt å overtale, men 'vi var visst for gamle'. Og jeg er i grunn litt bitter på at jeg ikke gjorde mer ut av kostymet mitt, i alle fall etter jeg så bilder av en venninne som var utkledd som en god gammeldags prompepute.

Her er turistbildet mitt.



Vi var en tur og gikk oss vill som vanlig, og fordi en hel gjeng med japanere stilte seg opp foran dette bygget, fant jeg ut at jeg også ville ha et bilde av meg foran det. Vet i grunn fortsatt ikke hvilket bygg dette er, men i det minste er det et bevis på at jeg faktisk er i London. Tror jeg.

Dette bildet er tatt på TinselTown, som ligger ganske så rett rundt hjørnet fra meg. Det er noe så fantastisk som et sted som selger milkshake 24/7, og hvilken som helst milkshake du kan tenke deg. Som den oreomilkshake-entusiasten jeg er, er det fortsatt det det går mest i, og så klart på de merkeligste tider på døgnet. Alle burde ha en slik nabo.



Her står jeg utenfor puben på skolen, sammen med bla en indisk jente.



Pappan hennes er i diamantbransjen (vet i grunn ikke hva det innebærer, men det var sånn hun sa det), noe som også betyr at hjemme i India har hun tre tjenere som bor i huset hennes for å sørge for at hun har det bra, i tillegg til sjåfør, kokk og vaskedamer. Besteforeldrene hennes bor i London, så når hun trenger å få klærne sine vasket, bare sender de over en av 'tjenerne'. Sprøtt. Men jeg liker det, til tross for at de ikke ville ta seg utav mitt også.

Og sist men ikke minst i denne bildekavalkaden, her er et bilde fra i går.



Vi var publikum på et BBC-program, og fordi jeg enda kun bare har sett på tv tre ganger, så har jeg ikke fått tid til å lære meg navnet på det. Men opplegget var bra, vi fikk gratis drikke, og jeg sto helt foran med et kamera trykket opp i fjeset, så snart skal du nok se at jeg er Englands nye tv-fjes. Må prøve å få koordinere treningen min med tidspunktet dette kommer på tv, innså jeg akkurat. Uansett. På vei inn møtte vi Dalek, og som den supernerden jeg er, så måtte vi såklart ta et bilde.

London passer bra på meg, selvom jeg skulle gitt mye for litt snøstorm.

Leksetid!

Det begynner å bli mørkere nå, noe som gjør at jeg etter personlig erfaring har kommet frem til noe: den som har bestemt at lyktestolpene her borte skal være svarte, er en idiot.

Ok, jeg har innsett et faktum, jeg må begynne å skrive her igjen. En ting er at jeg er litt bitter på meg selv over at det er over en måned siden jeg flyttet, og at jeg ikke har skrevet ned noe som har skjedd ? og dermed ikke husker noe som helst heller. Men den viktigste grunnen er at jeg til nå har lovet for mange at jeg skal sende mail eller kort eller sms eller ringe, og fordi jeg er lat kommer jeg aldri til å få gjort det. Så da foretrekker jeg å gjøre det på denne måten. Hei alle sammen.

En rask oppdatering skylder jeg folk, mye har tross alt skjedd siden jeg gikk i 3-klasse og var supernerd i tetrisspilling (3 klasse på videregående altså). Jeg bor i London nå, og studerer journalistikk og økonomi. Jeg holder til på "campus?, som er akkurat så passe nært skolen at jeg bare kommer sjarmerende mye for sent, og stedet er som en eneste stor leirskole hvor jeg er omgitt av alle mulige mennesker fra alle mulige steder. Bortsett fra det bruker jeg alt for mye tid på meningsløse ting, som å se Disneyfilmer til langt på natt. Nei vent, jeg trekker tilbake det, Disney og meningsløs burde aldri nevnes i samme setning. Og så bruker jeg masse tid på å gå meg vill. Mye er som det pleier vil du kanskje påstå, og du tar jammen ikke helt feil. Men topp er det.

Og her oppdaget jeg en gammel post jeg startet på før jeg dro. Artig artig, jeg er verdens dårligste poster:

"Det har vært en lang og fin sommer, og jeg har ikke hatt noe spesielt behov for å skrive noe særlig. Så nå er sommer plutselig over, og om en uke fra i dag av, drar jeg til London for å bo der i... Tja... Tre år? Spøtt? Ja. Angst? Ikke enda. Fun? Funfunfun.

Ok, nå må jeg stoppe litt. Jeg har akkurat vært og stemt, og har for anledningen satt meg ned på den lokale kafeen fordi jeg snart drar, og jeg innså akkurat at jeg har ikke hengt her så mye som jeg burde. Jeg var klar over at området jeg bor i, daglig byr på ganske stor andel freakshow, men dette var over all forventning. Det første jeg får med meg er en gjeng eldre locals som roper høylydt mens de diskuterer politikk. Det var i første omgang ord som rasist, kommunist, og idiot, men plutselig var det som kreativiteten traff dem begge, og det beste som kom ut etter det var nok "din useriøse, kvalme, store... store... BÆSJ!". Så begynte den tredje i denne gjengen å rope ut til uskyldige folk som kom forbi at stemmen hans var til salgs, og at han hadde dødd for en øl nå. Jeg ville ikke kjøpe stemmen hans, til tross for at den var min for usle 50 kroner, og jeg var en udsedvanlig liten søt pike. Den siste mannen som til nå hadde vært helt stille, bestemte seg plutselig for å lage enda mer bråk. Etter hva jeg forsto hadde han fryktelig lyst til å komme på tv, og ropte at han skulle ikke stemme før pressen var der.

Greit, de neste som kom var bare ekle og satt og diskuterte slanking og mensen og sånne ting som ikke jeg liker å høre om når jeg spiser, selvom jeg er jente.

Men altså. Til London på mandag om en uke. Bosted er enda litt usikkert, men pytt, jeg kommer vel til å overleve. Og jeg er elendig i engelsk, men det kommer vel. Jeg har hatt en ytterst gøy leilighetsjakt via internett, "

Og så vidt jeg husker skulle jeg her i gang med å fortelle om de sprøe forslagene jeg fikk etter jeg la ut en søknad på et "finn en romkamerat" nettsted, noe jeg koste meg med i flere uker, til tross for at jeg hadde fått et sted å bo.

Som sagt husker jeg ikke så alt for mye av det som har skjedd, så jeg skal heller prøve å oppdatere fremover om det som skjer. Men sånn ser i alle fall jeg ut nå som jeg er voksen og selvstendig og bor i London:



Snakkes.

Jeg har ikke følt meg så voksen som nå på evigheter. I går kom jeg hjem etter en 12 timers arbeidsdag, hyttet med neven mot fjortissene som brakte den gretne naboen i meg frem fordi de festet for høyt, før jeg på Mix klappet guttungen på hodet når han spurte om jeg kunne kjøpe snus til han, sa "vesle gutt, det er du for liten til", og på trass kjøpte meg en eske kinderegg. Og nå har jeg smurt på meg solkrem med fornuftig faktor og spist grovbrød til frokost. Hvem hadde trodd noe sånn om meg? Jeg har så mange voksenpoeng at jeg ikke lenger vet hvor jeg skal gjøre av de.

Jeg tar nerding til ett nytt nivå, og sitter ute på balkongen i skrivende stund. På fotballbanen var det akkurat slosskamp (hvis man kan kalle to gutter som lugger hverandre det) og naboen prøver seg fortvilet på et kvinneben han har dratt ut på sin balkon. Hvis man ser bort i fra at jeg i solen sovnet med hånden på magen, og derfor nå har kanskje tidenes skille, så ser jeg ingen grunn til å ikke kalle denne dagen perfekt.

Ah, det skal så lite til!

I dag er en sånn dag. En ganske rar dag, vil jeg våge å påstå. Klokken er i skrivende stund halv 12, og jeg har allerede ryddet rommet, reddet dagen med å finne lommeboken som jeg trodde jeg hadde mistet, tatt ut av oppvaskemaskinen, spist frokost, og begynt lesing til mattetentamen. Jeg tror aldri jeg har gjort så mye på en dag før en gang, og som sagt, klokken er bare halv 12. Så det er da jeg tenker? Hva nå? Hva gjør jeg nå?

Svaret er jo ganske enkelt, blogger så klart! Bloggen har fått tatt seg en real ferie, og skal jeg være helt ærlig, har det vært utrolig deilig. Jeg har bare latt den ligge helt, har slått av mail-når-noen-kommenterer funksjonen, (ikke at det har vært så veldig mye aktivitet her da, men man får jo alltid ekstremt lyst til å oppdatere når noen som selger billig viagra sier at jeg har en nice site) og så har jeg gjort en million andre ting isteden.

Men nå merker jeg at jeg har litt lyst til å komme tilbake. Litt lyst til igjen å skrive om ting som egentlig er helt teite, men som det føles veldig riktig å få ut. Jeg skal prøve å få freshet litt opp her og sånn, jeg tror layouten her kunne trenge en skikkelig vårrengjøring.

Jeg drar til London i noen dager på mandag. Men etter det, skal du ikke se bort ifra at det igjen vil være et poeng å stikke innom her.

Matteøving venter!

Jeez, for en nerd jeg er.

SNØ? På MIN bursdag?

Telefonen ringer. Jeg sitter i sengen og gjør litt skolearbeid. Har akkurat konsumert en sjokolademelk og en pakke oreokjeks, og har ingen planer om å bevege meg ut av huset på mange timer enda.

"Hallooo, det er Dyveke!"
"Hei, dette er *hørteikkeetter* fra sats som ringer!"
"Eh.. Ok?"
"Ja, jeg ringer for å høre hvordan det går med treningen din for tiden?"
Pinlig stillhet.
"Eeh. Øhh. Vel, jeg har akkurat vært syk og sånn, og..."
"Er det lenge siden du har vært her, altså?"
"Mnja, det spørs hva du mener... *letterenervøstfnis* Hey, hvorfor ringer du egentlig?"
"Nei, jeg tenkte bare det var på tide å få deg i sving igjen!"

Når sant skal sies er det en god stund siden jeg har brukt de lokalene til noe annet enn å speile meg i vinduene på vei til skolen. Jeg gikk fra albino til solbrent tysk turist på 2 sekunder, og svarte raskt at jeg skulle nok komme meg i gang snarest etter russetiden, og at, øhm, detvarmyesomstopånåhadebra.

Au. Han traff hardt og!

Du tar ett stykk tog, ett stykk 4 timers lang busstur fra Voss fordi toget ikke går lenger, en kronisk gråtende baby, en idiotisk lillebror som glemmer matpakken sin hjemme, snylter på din, og etter å ha fått maten takker deg med å åpne en ristet cola over deg, og ett stykk gal dame med alt håret samlet i en topp midt på hodet som påstår du har tatt plassen hennes. I dette mikser du store slagere som Macarena og Las Ketchup over høytalerne, og en Ipod som bestemmer seg for å få ånds og sletter alle sangene dine. Deretter tar du to svippturer innom snaddersteder som Gol og Hol, mister en halv melkesjokolade på gulvet, strør lett med ett stykk sittesår og ett stykk unge på ca 10 som ser på deg en time sammenhengende – og du får en gourmetrett som jeg velger å kalle ”min tur fra Bergen til Geilo”.

Men jeg skal ikke være kresen…

Det er FERIE!

Jeg fikk tidenes kommentar på et gammelt buekorps-innlegg i går. Så, mens jeg går litt inn i meg selv og tenker over alt  "Buekorpsoffiser" sier, og ikke minst "shuter the fuck home", så kan jo dere få gleden av å lese den dere og.

Om noen spør meg hvorfor jeg halter i morgen, så kommer jeg til å si at det var fordi jeg landet litt dårlig da jeg tok 360 grab på big jump på Voss i dag (særlig), hvorpå jeg kommer til å mime med store bevegelser og spe på med fine ord som høres proffe ut. Jeg kommer i alle fall ikke til å si sannheten, som er at det skjedde da jeg satte meg for fort til bords for å spise hamburger og drikke kakao med krem.